Er det noen av dere som husker det? Krispikake! Jeg er jo ingen ungdom lenger, men denne kaken savnet jeg. I år fikk jeg endelig tak i Rice Krispies i nabolandet ,og da satte jeg i gang. Men ble det som tenkt?
Nei, slett ikke. Alt for søtt for meg. Pluss at det var umulig å skjære kaken opp i de perfekte firkanten bitene jeg hadde da jeg var ungdom på syttitallet. Noe må ha skjedd med den Rice Krispien. Men se den fine håndskriften jeg hadde den gangen! Alle skjønner jo hva jeg skriver her. Men det fulgte ikke med forklaring.
En pakke med Delfiafett smeltes i en kjele på svak varme. Så heller du i melis, vaniljesukker og kakao. Rør til alt har løst seg opp og blitt litt avkjølt. Hell i en halv pakke Krispi, ca. 175 g og bland det godt. Følg med når det avkjøles. Når ikke sjokoladen siver ut av det lenger, kan du helle det på et bakepapir og forme det til et rektangel. Avkjøl det, før du skjærer det opp.
Dette var for meg i dag så søtt!!!! Jeg satte de rare bitene sammen og lagde en juletre av det. Søtt ble det da både å se på og å spise. De ujevne bitene la jeg i bokser for spises skal de. Til en kopp kaffe blir det jo godt med en knupp. Alt som ble rester etter den skjæringen, hakket jeg opp og la i et glass med lokk. Jeg tror det skal serveres sammen med riskrem, eller marengs og krem en dag i jula.
Noen ganger må jeg bare prøve på ting. Jeg forsøkte meg på pynt på vinduet i går. Først forsøkte jeg å male dette mønsteret på vinduet med surmelk. Joda, det ble som rimfrost, men jeg likte det ikke.
Så klipte jeg det ut i papp og satte dobbeltsidig teip på baksiden. Veldig fint på bilder, men ikke pent å se på synes jeg. Det ble bare å vaske vinduet og forsøke på noe annet. Hva det blir, får du se siden. På igjen……
Sjur smilte da Gunnar kom. Han takket for unnskyldningen og sa det var greit.
«Vi finner nok ut av det du og jeg. Hjelper du meg med ryggsekken? Den er ikke så tung, men jeg strever litt med det ene benet enda. Nei da, det er ikke brukket, men det ble et skikkelig blåmerke på leggen.»
De to gikk side om side den lille veien ned til gårdstunet, og de andre i klassen så på dem med store øyne. Hva hadde skjedd? Gunnar mannet seg opp og sa det som det var, at han hadde følt seg helt venneløs og redd han skulle bli ertet. Han hadde mobbet og truet mange for at de skulle være sammen med han. Da hadde han tenkt at han selv hadde kontroll.
«Heretter kan dere være sammen med meg om dere vil, og ikke fordi dere er redde. Jeg har sluttet med sånt tull nå, for jeg skal bli storebror. Kanskje alt i dag!»
Han lo, og ansiktet han lyste opp. Det ville nok ta litt tid innen han klarte å overbevise dem om at han ville alle vel, men det fikk ta den tiden det ville ta.
Hesten sto der så rolig og ventet. Snart hadde den fått mer klapp og kos enn den hadde fått på lenge. Ut fra den lille gluggen i låvedøra trippet plutselig katten fram. Med fire små kattunger etter seg. Jentene i klassen sukket og smilte, og guttene lo litt usikkert. De hadde like lyst til å kose meg kattene, men de holdt seg litt i bakgrunnen i førsten.
Etter hvert var det liv og røre over hele gården. De voksne satt ved bålet og koste seg med prat og gløgg, mens ungene lekte. De hoppet i høyet, lekte gjemsel og så sang de mange julesanger for Tobias. Han var så rørt da han skulle takke, at tårene trillet.
«Dere er så flinke. Jeg er stolt av å kjenne dere alle sammen. Neste år tror jeg ikke jeg er her som sjef. Men jeg kommer på besøk! Jeg har tenkt å flytte, bare jeg finner et enkelt husvære. Nå skal jeg fortelle dere en hemmelighet jeg har holdt på ganske lenge. Sjur!!!! Kom hit til meg!»
Tobias kremtet, og vinket ut til naboer og unger. Sjur rynket brynene og lurte på hva nå som skulle komme?
Undis begynte på middagen. June stirret fortsatt ut i mørket. Hun kjente tårene igjen begynte å trille ned over kinnene. Alt var så rart. Mamma pyntet hele huset den ene dagen, og neste dag hadde hun pakket vekk alt? Skulle de flytte allerede, og hvor? Men så trakk mamma June inntil seg.
«Jeg skjønner at du ble forundret da du kom inn her etter juletrehogsten. Ikke vet jeg hva du tenkte, men jeg tror du er enig i at vi fortsatt kan bruke pynten vi har? Vi skal få det fint. Oldemors julekrybbe skal stå der på konsollbordet. På julaften skal Jesusbarnet komme fram, som det alltid har gjort i den krybben. Hyrdene kan vi vel ta frem litt før, og så vismennene. Skal vi henge opp en stjerne over krybben synes du? Du har sikkert en i esken din der, som vil bli fin. Alle de tingene jeg hadde kjøpt, passer ikke oss så godt? Jeg pakket det vekk igjen jeg. Vi har jo all den fine pynten du har laget, og alt vi har arvet fra andre i familien. Gå nå på badet og ta deg en dusj, så får du varmen i deg igjen.»
June smilte. Mamma var seg selv igjen. Huset oste snart av førjulsstemning, og et ekte tre ventet der ute i mørket bak huset.
«Men hva gjør vi med det hvite treet da mamma? Det kan da ikke bare kastes heller?»
Undis dro til side gardinen i stuevinduet. Der ute lyste det i mengder av lys i det hvite juletreet. Beige julekuler i flere størrelser hang der i røde silkebånd. June sukket av fryd.
«Det var fint. Der passet det!»
Mamma pekte og forklarte.
«Mens du var på badet og ordnet deg så fikset jeg dette. Det er meiseboller alle de kulene der. Nå kommer vi til å få se fuglene kose seg der ute. Resten av pynten leverer jeg tilbake. Får jeg ikke levert alt, så gir vi det til Frelsesarmeen. De trenger sikkert julegaver i år også. Vi har jo alltid støttet dem.
«Vet du det ikke? Har de ikke fortalt deg det? Er det mulig? Moren din skal ha en baby. Jeg snakket med henne før hun reiste til sykehuset for litt siden. Hun hadde ropt på deg, men du var jo ute på ski. Da kom hun hit, for hun var så redd for at du skulle være alene. Jeg lovet å se etter deg, men du kom ikke tilbake samme vei sammen med guttene i klassen din? Jeg var jo sikker på at du snart dukket opp i skiløypa, her ved huset mitt. Men sånn ble det ikke. Ikke være redd. Du blir hos meg nå. Jeg har nøkkelen til huset deres, så vi kan hente det du trenger etterpå. Pappaen din kommer hjem i kveld, men han skal jo først ned på sykehuset. Det er bare å glede seg, for du skal bli storebror du!»
Han sank sammen på gulvet, og så på henne med store øyne.
«Det var det jeg visste. Hun hadde så stor mage at den nesten sprakk. Storebror? Da må jeg jammen bli snillere.»
Magda kokte kakao og smurte på mat, hentet et varmt pledd og puslet rundt han. Da han satt ved siden av peisen litt senere, smilte han igjen og tenkte at han var heldig. Men hvordan han skulle løse alt han hadde rotet til med de i klassen, det visst han ikke enda.
Nede på gården humpet Tobias, Julles onkel, rundt med det vonde benet. Krykkene gjorde det litt lettere, men morsomt var det ikke. Han hadde lokket på katten i hele dag, men den hadde visst gjemt seg med kattungene. Ikke en gang maten hadde den rørt de siste dagene. Hvor i alle dager var den lille familien nå? Det var ikke lett å holde styr på katter. Han måtte jo snart få tak i dem, for flere av de kattungene var jo lover bort. Folk begynte å bli utidige! I morgen skulle klassen til Sjur komme på julebesøk, og da hadde det vært fint med noen flere dyr å vise fram. Men hesten fikk duge. Den trengte å børstes skikkelig, men det fikk Julle ta seg av etterpå.
Så glad han var i den gutten. Sikkert like glad som andre var i sine unger. Så godt å ha noen yngre krefter som kunne ta i et tak. Han orket ikke så mye mer selv. Det var like godt å gi seg, kjente han. Men hva skulle han gjøre? Skulle han flytte, så måtte det være til noe moderne med varme gulv, uten trapper og lettvint til lege og annet. Han sukket og angret på at han hadde latt sjansen gå fra seg for et par år siden. Da hadde han fått tilbud om en lettstelt leilighet, men takket nei.
Nissen lyttet på hva Tobias sa og tenkte, og så gikk han til hesten. Den måtte få litt trim etter en hel dag i stallen. Om Julle ordnet med den etterpå gjorde ikke noe, for hesten likt variasjon den. Stolt leide han hesten av sted i snøen. Mørket hadde kommet og fra skogen hørte han reven rope. Det var fint å være ute i vinteren, og så glad han var for at han fikset så mye forskjellig.
June tittet ut av vinduet i kvelden og synes hun så en hest og en mann. Mamma Undis lo og mente det bare var fantasi.
Så var det Lucia, og det er elleve dager til jul! Her har vi spist lusseboller til frokost og sett på programmet fra svensk tv. Jeg baker rundstykker som lusseboller, for det passer oss best. Med masse stearinlys overalt, ble det en vakker morgen. Ønsker dere en fin dag!
«Har du vært bortom Sjur eller? Naboen vår, Magda, skulle se etter han for meg. Han er ikke helt i form, for han falt på skituren med gutta. Benet hans er vondt, og skiene var brukket. Han fablet om at nissen hadde hjulpet han?»
Han så på Undis.
«Unger vet du. Ja, jeg er faren til Sjur. Men det vet du vel? Barna våre går jo på samme skole. Vi flyttet hit i høst. Før bodde vi nede i bygda skjønner du, men min onkel trengte hjelp med gården. Det er ikke så lett å klare alt alene da han måtte operere kneet sitt. Han har jo god plass, så vi fikk vårt eget hjem i kårboligen. Jeg er snekker og kan jobbe hvor som helst fra, med fiksing av hus, bygging og annet. Lett som en plett.
Når Sjur ikke orker å gå etter juletre en gang, er han ikke helt seg selv. Det er jo snart jul, så det er kanskje ikke umulig at nissen er her og passer på eller?»
Han smilte til June og hun lo med han. Julle satte seg ned på huk og fortsatte.
«I dag skal jeg hente juletrær til noen venner, og et stort et som skal stå foran huset nede på gården. Jeg må ha to tynne trær ved låvebroa også, det skal jo opp fuglenek snart. Kanskje dere to vil være med? Eller venter dere på far kanskje?»
June smilte.
«Far? Du mener en pappa da? Nei, vi har ikke noe sånt vi. Mamma er både mamma og pappa selv. Men jeg ønsker meg en pappa. Det hadde vært fint. Men mamma sier at jeg ikke får vite noe om det før jeg er voksen. Så dumt! Jeg skulle vært voksen snart!»
Undis hysjet på henne. «Nei, ingen far ventes hjem fra jobb, som sant er. Vi har klart oss selv hele tiden vi. Alenemor, med aleneansvar.»
Julle klappet June på hodet og lo.
«Min onkel eier skogen her oppe og jeg får ta med juletrær til alle jeg kjenner om jeg vil. Blir dere med?»
June maste om å få være med, og Undis takket ja. De trengte virkelig et ekte tre i stua, tenkte hun. Det hvite kvistkvastet i plast skulle vekk, og det fort. Raskt kledde hun seg.
Innover skogstien vandret de etter hverandre. Snøen dalte ned og det var så vakkert. Julle gikk først og tråkket fin vei med de store bena sine, så kom Undis og til slutt June.
Nissen fulgte med og smilte. Nå var det hyggelige ting på gang for mor og datter. Han kunne trygt gå av sted til sine andre oppgaver.
Herman fikk helt “kula” i dag. Josefine dro inn en krakk og kalte det for konsollbord. Ja, fint skal det være. Så kom hun med en stol, puter, blomster og kakebrett. Det nyttet ikke å jobbe ved skrivepulten med alt det andre der.
Han holdt på å ta kofferten sin og reise av sted igjen. Det var ikke tid til møblering mitt i musefellesesongen. Det var jo jakttid! Hun kommanderte og kommanderte. Men da hun sa hvorfor, ble han stum……
Han hadde ikke noe annet valg enn å utvide musehuset. Mer plass måtte til, om hun skulle orden. Men først måtte han fikse lysene på treet. Han hadde da stor erfaring med det elektriske, så det gikk fint. Han ante ikke hvor mange ledninger han hadde gnagd over og koblet til i sin tid som mus. Snart lyste det fint fra treet, og hun smilte igjen. Det var ingen annen råd enn å slepe juletreet inn i neste rom og få orden på kontoret.
Han måtte jobbe. Mens hun svertet tak og vegger i naborommet, kunne han se over fangsten. Han hadde klart å få tak på en ostebit og to mandler. Nå måtte han virkelig være smart om han skulle fikse noen søtsaker. Rosiner var tilgjengelige og mer ost, brødbiter og noen ganger leverpostei. Han gjorde klar fangstredskapen til kvelden, og både gledet og gruet seg. Ville han klare å overliste det felledyret? Noe så ekkelt og raskt. Passet han seg ikke, så var det smekk og farvel før jul……
Han smilte da han så huset. Det var for han som et barndommens eventyr. Her bodde det sikkert noen trivelige mennesker nå. Han så det bevege seg innenfor vinduet. Skulle han våge? Det hadde vært artig å se huset inni igjen.
Undis skvatt til, da det banket på. Hun åpnet døra på gløtt. Der sto det en blid mann med en øks i hånda? Han virket ikke skremmende, selv om han bar på det skarpe redskapet.
«Hei du. Unnskyld. Skremte jeg deg? Jeg skal av sted for å hugge et juletre i skogen, her oppe. Dette huset er så koselig at jeg bare måtte spørre om å få se det innvendig. En gang bodde bestefaren min her skjønner du. Jeg drømmer om å få meg noe lignende en gang. Onkelen min eier det nå, og det er alt for dyrt å kjøpe ut for meg. Skal du kjøpe det kanskje?»
Ordene bare trillet ut av han. Han ble helt satt ut av den vakre jenta.
«Jeg heter Julle. Egentlig Julian da, men det er det ingen som kaller meg lenger. Julle, for jul og glede!»
Han bukket dypt og la fra seg øksa på trappa.
Undis rygget litt tilbake. «Kastet du snøball på ruten min?» Han ristet på hodet og så forundret på henne. «Nei, slett ikke. Sånt gjør man vel ikke som voksen?»
Hun slapp han inn, for han virket både oppriktig og ærlig. Han snuste liksom inn luften og smilte.
«Her lukter det et hjem kjenner jeg. Ferskt brød? Akkurat som da besteforeldrene mine bodde her. Så fint!»
Undis unnskyldte seg og skyndet seg ut i kjøkkenet. Brødene hadde hun helt glemt. Men de så fine ut da hun forsiktig løftet de ut av ovnen og over på rista på benken. Julle sto i døra og tenkte. For ei dame. Men hun hadde vel både mann og barn, så vakker og driftig som hun var. Han lot henne gjøre seg klar, samtidig som han sto stille og så omkring i kjøkkenet. Hva drev hun med? Nettbutikk kanskje? Bordet sto fullt av de flotteste ting, tett i tett. På gulver sto det esker med silkepapir og bobleplast. Hun begynte å le da han spurte.
«Nettbutikk? Ja, det var vel det jeg burde åpne nå. For salg. Jeg har kjøpt så mye saker og ting at jeg nesten drukner i det. Hva jeg tenkte vet jeg ikke, men dette må jeg forsøke å levere tilbake. Her går det ikke med alt dette nymoderne greiene. Huset har liksom sjel, og sier at det vil ha det som før.
Jeg har brukt så mye penger på møbler, pynt og stas. Nå før advent har jeg kjøpt alt for mye dilldall. Hva skal jeg med det? Disse tingene eier liksom meg. Ikke et minne har de sakene med seg. De bare er der, i passende form og farger, som jeg har sett andre ha. Men det er ikke meg, eller ungen min? Jeg må innrømme for seg selv at det ikke er til glede.» Hun bøyde hodet ned i hendene og stønnet over seg selv. Hva hadde hun gjort?
Da kom June inn av døra.
«Hei mamma. Nå kommer jeg.»
Hun bråstoppet da hun så Julle. Hva gjorde han hos dem?
Man trenger ikke si så mye til et sånt lys en desembermorgen.Det var bare så eventyrlig vakkert gjenskinn i vinduet, da jeg skulle lufte dynene. Et lite rådyr fikk stå på “isen”, og så ble det perfekt. Ha en vakker dag.
