Hvert år lister Vårfrøkna seg fra. Som før om årene, kommer hun varig og lett dansende. Hun har nytt løv i håret, regndråper som fregner og kvister omkring seg. Hennes stemme får fuglene til å synge og blomstene til å komme fram.
Sola varmer og det begynner å grønnes omkring henne. Enda kan vi skimte henne, men når veksten er i gang der ute for alvor, vil hun bli usynlig for oss…..
Det er godt det finnes mange busslommer langs veien! Da jeg kjørte hjemover i går oppdaget jeg at himmelen skinte i perlemor. Det ble mange stopp underveis for å ta bilder av skyene. Det var jo som en vakker akvarell.
Det er ikke hver dag det er sånn, og ikke minst de fargerike skyene er jo en sjeldenhet. Det var enda finere i virkeligheten.
Så glad det var mulig å stoppe opp litt og ta bilder på reisen.
Hurra, det blir boller til kaffen. Ikke hveteboller, men walesboller! Bare vent til i ettermiddag, så skal de få krem og melis til. Gleder meg allerede. Markere sånne dager er fint, men jeg skal slett ikke spise alle disse selv, for vi deler med familien. Ha en fin fastelavnssøndag. Her blir det å se skirenn på tv!
Merkelig hvor søt- og saltsulten man kan være innimellom? De siste dagene har vært sånn, men plutselig er det over? Merkelig. Skulle tro jeg hadde psm, gamle mennesket? Men det har kanskje noe med tåka som har vært over oss i dager også? Jeg blir litt trøtt og tiltaksløs, og da er ikke lysten på noe godt langt borte.
I dag tittet sola så vidt fram og vi fikk en solnedgang i farger. Da våknet jeg liksom opp litt. Trene skal jeg uansett vær, men så herlig det var å løpe ned gjennom skogen for å rekke å få med meg solnedgangen. Løp? Ja, jeg gjorde det noen hundre meter, gikk litt og så løp jeg igjen. Inne i skogen var det allerede tussmørkt, men jeg har gått der før, så det gikk fint. Nydelig å komme ned og se dette. Nå er jeg i farten igjen. Søtt eller salt i kveld som lørdagskos? Nei, jeg tok en appelsin!
