Ja, den helsa, den helsa. Om jeg ikke hadde tenkt på den, hadde jeg ikke fått disse bildene. Ikke hadde jeg gått ned i vekt, fått frisk luft og bedre kondis heller. Uten å tenke, kunne alt vært så mye verre. Men jeg ble lei meg over at jeg ikke klarte å få ned blodtrykket med alt jeg har jobbet hardt med de siste par årene. For det gikk ikke. Nå måtte jeg bare godta å spise tabletter for å få orden på dette. Siste sjekk jeg hadde i januar ble jeg sint, men i dag ble jeg trist. Er det sånn å bli eldre? Det nytter liksom ikke samme hva jeg finner på. Men jeg vil ikke ha hjerteinfarkt eller hjerneslag heller, så valget var jo ganske lett. Når blodtrykket stiger, selv om jeg har trent det dobbelte og spiste det minimale, er det ikke annet å gjør. Dette fikset jeg ikke. “Face the fact…..”
Her må jeg fortelle litt da. Jeg fikk stå på Månstenen. Nei, den er ikke fra månen, men det er en stein med konglomerater, rund og fin. Mye artig å se av både rare fotspor, runde stener og rester etter stenhoggerene.
Så var påsken over for denne gang og det er vel bare å pakke ned både egg og kyllinger, harepuser og gule lys. Men jeg har i hvert fall kost meg masse.
Påsken har bydd på alt fra sol og tåke, til snøvær og vinterfølelse, men mest solskinn!
Søta Bror i Smögen kan det med å brenne “påskbrasa” på påskeaften. Ungdommene hadde bygd og snekret dette tårnet i flere dager, og endelig var det klart. Massevis av mennesker hadde samlet seg for å se de klatre opp, helle på tennvæske og tenne det fra toppen av. De klatret litt nedover, og tente en ny del og så brant det plutselig som bare den.
Det ble varmt og lyst av flammene, men så stille. Alle sto der og gledet seg over at lysere tider nå kommer.
Denne dagen går ungene med lighter og brenner ned alt gress mellom fjellknauser og svaberg. Litt rart for oss, men dette er deres tradisjon her. Juletrærne de har spart siden jul kom fram, og de ble brent i et eget bål. Gjett om det gnistret og lyste rundt oss.
Til slutt var det litt fyrverkeri. Mørket kom, og da bega alle seg stille og rolig tilbake til sitt. Ikke noe bråk, ikke noe skrål, men et felleskap av mennesker i våren. Bålet brant hele natten, og det ble holdt vakt for at det ikke skulle skje noe alvorlig.
Nydelig påskevær i begynnelsen av påsken. Helt herlig å gå lange turer og bare nyte fuglesang, duft og bar bakke under føttene. Men litt raske turer må også til, for å få hjertet til å pumpe.
I dag gikk jeg av sted utenom stiene. Men det er fortsatt snø innunder noen av trærne og vann her og der. Men stiene er nesten fine nå. Jeg klatret oppover i bratta, der det var masse stein å bruke som trapp, men det var også vindfall jeg måtte krype over eller under, før jeg kom inn på stien igjen på toppen. Jeg klarte meg fint, det eneste var at jeg begynte å tenke på forfengeligheten da jeg nærmet meg gangstien. Hadde jeg håret fullt av barnåler og småkvist? Var jeg skitten på knærne? Jeg hadde ikke tanker for det da jeg strevde meg oppover i den bakkehellinga, men etterpå? Det var ikke noe å bry seg om fant jeg ut. Jeg hadde ikke vært ute etter bare å gå en trimtur, jeg ville oppleve noe også.
Det fikk jeg. Da jeg listet meg fram på stien mot jordekanten, fikk jeg se rådyret igjen. Ja, det var bare ett, men det holder til der hver eneste dag nå. Får det kalv snart tro? Det blir spennende å følge med utover.
Så fint å høre. Når stærene kommer, er det vår. Det minner meg om våren med snøsmelting, sol som varmer på dagen, strikkegensere og en flue eller to i vinduskarmen da jeg var liten. Stæren hadde rede i et gammelt tre på nabogården. Når de kom på våren, sto jeg ofte under det treet og lyttet til alle de rare lydene en stær kan få fram.
I går så jeg dem for første gang her i år, og det var en like fin følelse i kveldslyset.
Først satte en seg på telefontråden, så kom det flere. Til slutt var det fem, før de bega seg videre til de nærliggende trærne. Skikkelig vårfølelse!
Se den vakre sommerfuglen jeg fikk bilde av i går. Så fine farger i vårsola. Det er en neslesommerfug!, Årets første her.
Jeg hadde trodd jeg skulle få se bier i blomstene mine også, men de var ikke å se dessverre.
Men årets første hvitveisknopper fant jeg blant krokus, snøklokker og scilla. Et par knopper måtte jeg bare ta med inn. Jeg gleder meg til å se om de springer ut i varmen.
For et påskevær. Jeg håper dette vil vare. Sola varmet i går, så det smeltet både her og der. Fuglene sang, så det var en fryd. Jeg fikk så vidt et bilde av musvåken og en rødstrupe. Men jeg så og hørte linerle, lerke, hakkespetter, bokfink, ravn, meis og mer til.
Ravnen hadde lært seg lyden av tiur, så det var en ganske så artig opplevelse der den satt oppe i en tretopp og klokket for seg selv.
Jeg kosa meg, selv om vinden var kald. Men med gode klær holdte jeg fint varmen.
Men da jeg satt meg på en stubbe for å ta lunsj måtte jeg le. Det var bare å flytte seg i skyggen, for den sola varmet skikkelig på sorte vinterklær. Lunsjen var enkel og god, Hjembakt grovbrød med eple, saltpølse og gul ost, pluss en flaske med saft. Luksus på denne første dagen i april.
Under snøen ligger våren klar. Hestehoven klarte å strekke seg fram i lyset. Jeg plukket med meg en bukett hjem. Så rart å plukke blomster i snø!
Gøy å gå på sporjakt. Her hadde mennesker, rådyr, hare og grevling satt sine merker.
I trærne var det liv av fugler. Ja, det var mange flere enn disse, men dette ble det da bilder av. Her er stilits, kråke og due! Men jeg så linerle, lerke, bokfink og flere andre også. Våren den er på gang, jeg lover!
Motivasjonen til kreativitet, er visst brukt opp. Jeg får ikke til noe lenger. Maleriet i kjelleren er malt over en haug med ganger, men jeg finner ingen «vei» ut av det! Idebanken er tom. Hva gjør jeg da? Kanskje jeg kan bake en kake, fotografere litt eller strikke? Men det er ikke alle dager dette frister heller. Jeg vet at det er veier framover, men jeg kommer liksom ikke over det gjerdet som stenger. Jeg får gå turer her i “kvistkvast” og snø så lenge, samle energi og krefter, tenke helse og jobbe med det. Når vårsola skikkelig varmer, kommer nok kreativiteten tilbake…..
