Bare måtte pynte litt i dag. Jeg tjuvstartet forrige uke egentlig, med å klippe ut kaniner jeg hadde tegnet. I dag fant jeg fram kunstige hvitveis, og så ble det vår i stua!!!!Hoppende kaniner kan vi jo lett klippe ut i litt kartong og pynte med overalt. Hopp og hei, det våres!
I arkivet mitt fant jeg dette. Så herlig med vårblomster og en kule der alt speilte seg. Utifriluft sa vi kunne bruke noe vi hadde fra før i helgens utfordring, som er SPEILING;
Jeg forsøkte meg på et bilde med speiling i regnet i dag, og det ble mye mindre fargerikt kan man si. Men snart har vi vårblomster overalt under alt dette vannet. Her blir det nemlig hvitt av hvitveis etter hvert. Bare å glede seg.
Det skrikes om mobbing om dagen. Det øker i skolen og hva skal vi gjøre? Vonde pigger som stikker og svir!
Har du tenkt over hva vi viser på tv og nett? Satire, ironi og humor, konkurranser som alle knep kan brukes…. Men barn og unge er ikke som voksne. Tror du ditt barn bare ser det du vil de skal se? Nei, de har muligheter selv, på øverste hylle. Om de ikke ser det hjemme, så ser de det med venner. De voksnes programmer er like tilgjengelige for dem som for oss. Drit ut folk, si rett ut hva du mener om dem, lur dem, trigg dem, irriter dem eller vis dem bilder de ikke vil se eller være ved. Underholdning? Ikke i det hele tatt mener jeg. Dette er opplæring av våre barn og unge på værste plan. Men program etter program popper opp med samme rare underholdningen.
“Skjønner du ikke at det er ironi du eller? Skjønner du ikke at det er satire?”
Spør en unge hva ironi eller satire er! Jeg tror ikke de vet det. De bruker bare metoder de lett har lært seg, men ikke vet følgene av. Når de voksne morer seg med sånt, så er det vel greit for barn også å si rett ut hva de tenker eller mener? Såre noen? Men det er jo BARE ironi eller??? Mobbing er IKKE noe vi skal ha, verken mot barn eller voksne Jeg tror vi voksne må begynne å tenke oss om, og hva vi skal tillate. Det kan da ikke være underholdning og sitte å le av at andre blir duppert?????
Noen ganger tenker jeg sånn. Skal, skal ikke? Hva er det beste for meg? Jeg tenkte jeg skulle gå en trimtur, men i kveld vil ikke kroppen helt være med på det. Men da bestemte jeg meg for at jeg skulle gå likevel og så lovet jeg meg selv at det er lov å snu og gå hjem igjen om det blir for tungt. Smart hva? Ut på tur.
Så var det skuddårdagen. Endelig fikk jeg ferdig bakveggen på den lille låven min. Det ble en tømmervegg av litt tykke fyrstikker. En stige måtte jeg også ha, og bølgeblikk på taket der bak. Det foran var klart i desember. Men da rakk jeg ikke mer. Baksiden ble bare kledd med papplater, og malt sort. Gården sto inntil en vegg da, så ingen så det. Men nå skal det bli vår på gården, og da måtte jeg sette i gang med arbeidet.
Gårdsplassen her er uten snø nå, og det begynner å bli fint for alle. Krakken under kjøkkenvinduet er klar for en kaffekopp i sola, og hesten har kommet ut for å lufte seg litt i vårvinden. Lerka synger over jordene bak låven, og snart blir det nok løv på trærne. I morgen er det mars, og det er en av vårmånedene. Jeg koser meg med dette, og fantaserer videre om livet her på den lille gården……..
Noen ganger tenker jeg virkelig, hva skjer??? Jeg makulerer flere år av mitt liv liksom. Lese, vurdere, ta vare på, eller kaste? Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre med det man har i huset. Vil jeg at barna mine skal lese det jeg har skrevet ned i frustrasjon eller lykke? Vil jeg ta vare på det selv, eller vil jeg bli ferdig med å bli minnet på ting hele tiden? Noen ganger må man bare være litt hard mot seg selv. Rett i makuleringsmaskinen med en haug.
Men annet er skatter jeg vil ta vare på for meg selv. Hva andre gjør med det etter min tid, bryr jeg meg ikke om. Men jeg må kunne ta det fram, tenke og minnes. Jeg skriver, tegner, limer inn og lager en rar dagbok av det. Noen ganger farger jeg det med friske farger, andre ganger limer jeg inn foto eller bilder fra et ukeblad, et dikt jeg har funnet eller skrevet selv, en bit av en tapet, navntrekket til noen som har gått foran og så videre. Nei, jeg skriver ikke hver dag, ikke hver måned en gang. Min bok har jeg hatt i mange, mange år allerede. Noen år har en side, andre år har mange. Men det er en minnebok for meg. Jeg vet hvorfor jeg skrev det jeg skrev, og bare jeg. Andre vil ikke ane hva de dagene handlet om. For meg er dette en skatt. Prøv selv om du vil ha en sånn minnebok/dagbok. Det er verdifullt for meg i hvert fall.
Men snart blir det ny vekst, og vår. Jeg fant noen kastanjekvister på veikanten. Nå skal de stå i vase inne hos meg, og så kan jeg se om det blir farger snart.
Noen ganger går det galt. Her revnet et maleri, da jeg skulle rydde! Ødelagt? Ja, det var jo ikke lenger et bilde med roser! Men det ble litt symbolsk for meg. Roser er vakre, og mange sier at de ønsker et liv dansende på roser. Men rosene har torner! Det kan bli mange sår i løpet av et liv…..
Jeg kan aldri få det maleriet tilbake. Jeg har kun et foto av det, og et minne om det som var. Men restene kan da reddes? Fram med tråd og lim. Jeg surret garn og flettet inne rester av tøystrimler, delte papir og toalettruller. Litt etter litt, ble det liv i bildet igjen. Jeg bandt tråder sammen, limte over der det var for ille, dekket til det jeg ikke ville se, malte i lyse farger, og drømte………………….
Jeg husket plutselig at jeg hadde et bilde jeg hadde laget av en jente! Kjolen var laget av biter av toalettruller og det hadde bølget seg i ramma, så det var ikke så fint lenger.
Hun ble limt på sammen med det andre. Det ble et bilde som hang sammen igjen, og alle bitene passet til hverandre. Akkurat som livet vårt. Det har ikke bare rene, enkle dager. Det går opp og ned……..
Bildet er rent og lett når baksiden er lys, men med en mørk bakside, vil de “minnene” også skinne igjennom. Men det ble nytt liv av det som var. Så kan det fortsette å få oss til å drømme om et liv, dansende på roser………