Helg igjen, og det nærmer seg påske. Ute er det litt vel kaldt, men det blir vel snart varmere i været.
Jeg håper dette er min siste snøfigur denne vinteren!
Men inne er det koselig. Jeg har pyntet litt, og i går bakte jeg en herlig eplekake. Hvorfor jeg kan si at den er herlig? Fordi jeg allerede har smakt den.
Kjør alt sammen med hurtigmikseren. Har du ikke hurtigmikser må du kjøre smør og sukker godt sammen først med en miksmaster, og så tilsette det andre.
Legg et bakepapir over brettet til kakeformen og stram ringen rundt. Klipp vekk det som er til overs. Smør deigen ut over bakepapiret i bunnen av kakeformen med en slikkepott.
Skjær kransekakemasse i tynne skiver og legg det ut over kaken. Jeg brukte halvparten av massen, resten frøs jeg ned til siden.
Skrell og del opp seks epler i båter. Bland bitene med 1 ss vanlig sukker og 1 ss sukrin, pluss 1 ss kanel. Legg de lagvis over kransekakemassen. Hell litt flytende Vita Hjertegod i en tallerken og bruk en pensel til å «dutte» på litt smør på eplebåtene. Dryss over knust kavring. Stek kaken ved 180 grader i ca. 35-45 minutter.
Server den, gjerne lun, med karamellsaus, stivpisket krem eller is.
Noen ser skittent og stygt, jeg ser former og mønster! Med min finger i søla som penn, ble det plutselig ansikter som så på meg. Den ene hadde til og med en ravn på hodet!
Artig å utfordre seg selv. Disse hvite ballene skal ikke ødelegges, men med en myk finger full av leire, gikk det fint å tegne!
Mange ergrer seg over de hvite ballen, men de er jo dekorative som digre mashmellows! Pluss at det er dyrefor!
Når vinteren har gått sin gang, har de fått patina og stil. Ser du fuglen nede til høyre? Den har jeg ikke tegnet. Det er blader og rusk som har lagt seg sånn helt selv.
Ute daler snøen ned. Spirer og vårblomstene liker seg ikke. Inne er det lunt og koselig og jeg er glad jeg gikk trimturen min i formiddag. Ikke det at jeg ikke kan gå i sånt vær, men det begynner å bli ganske så sleipt på veien, og det mørkner der ute.
Jeg zoomet meg inn på uglekassa i formiddag. Det så ut som om ugla så på meg, og jeg ble så glad. I fjor var det ikke egg der, og nå håpte jeg at uglene var på plass igjen. Men det var ingen ugle. Veps eller geitehams har overtatt og bygd store honningkakene der. Ornitologlaget rydder nok opp når de skal sjekke om det er egg, men dette var trist.
Vel hjemme stekte jeg opp svinekjøtt, kantareller fra fryseren og løk. Med krydder, salat og saus til ble det en nydelig middag. Ser du snømannen på slikkepotten? Den passet jo perfekt til snøværet vi nå har. Det skal bli spennende å se hva vi våkner opp til i morgen. Jeg har sommerdekk på bilen nå. Jammen godt jeg ikke må ut å kjøre tidlig på morgenen……
Når fjorårsgresset har samme farge som rådyrene, er de ikke lette å oppdage. Ser du de på første bildet? Det er fire stykker man ser bakparten på her.
I går kveld fikk jeg meg en skikkelig tur langs skogkanten, og der holdt rådyrene til. Jeg listet meg så stille jeg kunne langs jordekanten, og hadde vinden fra meg. Så fint å se dem. Men det var litt vel mørkt for de perfekte, klare bildene. Jeg viser dem likevel jeg.
Plutselig fikk jeg en melding og dermed var den seansen med rådyra over. Ikke hadde jeg tenkt å sette telefonen på lydløs. Men det var da noen merkelige skyer å ta bilde av også.
I dag er det grått her og kaldt fortsatt. Jeg har vært hundevakt i noen timer. Det ble en tur ut, godt kledd. Bonden har startet på våronna med å gjødsle enga, så i dag så jeg ikke et rådyr. Vanligvis går det mange er om morgenen, men med hund rømmer de jo alle veier også, selv om den er trygt i bånn. Får vi snø i dag? Ikke vet jeg, enda er det oppholde.
Når venner trenger hjelp er vi vel der eller? Zoetic ber om hjelp i innlegget sitt. Klart vi kan hjelpe, vi er da så mange i bloggblokka. Hva kan jeg gjøre, og hva kan du gjøre? Stille opp selvfølgelig!! Det er ikke første gangen jeg gjør dette, og det blir ikke siste heller. Om jeg har mange penger? Nei, slett ikke, men selv en 50 lapp hjelper. Alle monner drar, heter det jo.
Jeg leste et dikt en gang om en far som hadde flere sønner. Han ga dem hver sin staur og ba dem å knekke dem. En etter en knakk de dem, og de var så stolte. Så samlet faren sammen like mange staur en gang til, og knyttet dem hardt sammen. “Nå kan dere knekke dette gutter”, sa han.
De strevde og de strevde, men det var som umulig. Faren stanset dem og smilte.
Nei, jeg har ikke DET lenger. Verandaen, er fjernet. Så deilig å kjenne det i sidene mine. Ja, det handler om kroppen min dette, og ikke om et hus. Men kroppen er jo som et byggverk av muskler, skjellet og knokler. Min veranda rundt livet, som jeg kjente over buksekanten, var ikke lekker, selv om jeg forsøkte å gjøre den så pen det gikk an. Den var klar for rivning for lenge siden, men jeg lot den stå der, malte, flikket litt og forsøkte å få det til å se pent ut. Til ergrelse for meg selv, og redsel for at andre skulle se hvor dårlig forfatning den hadde. Jeg ble skikkelig irritert over alt jeg prøvde å gjøre for å skjule forfallet, uten å gjøre noe! Ikke noe pynt gjorde det bedre.
Vektenedgang, var det eneste som ville fungere, for den måtte bort den verandaen, for alltid. For et strev dette har vært og fortsatt er, men det nytter, bare jeg ikke saboterer meg selv…….
Hvitveisen klarer seg fint, men de sibirske blå stjernene her, klarer ikke de kalde nettene så godt.
De som hadde sprunget ut for noen dager siden, krøller seg sammen og visner fort. Men heldigvis er det mange nye som kommer. Blått i blått står de der og lyser mot en blå himmel. Det bli blå tanker av sånt……
Som dråper i regn!!!! Bittesmå! Men sammen, blir de til store felt, og mønster. Sammen vil vanndråpene gi næring og håp for våren.
Sånn er det med min vektnedgang også. Et og et gram vekk, blir til flere, til kilo etter kilo, og til bedre helse. Juhu, ny uke og ny veiing. Denne gangen gikk det bra. Det var ikke som forrige uke, da jeg ergret meg grønn over å ha gått OPP 200 g! Noen gram, sier du kanskje, men det er så lite som skal til for å miste motivasjonen. Det vet jeg av erfaring. Denne gangen ga jeg meg ikke. Nå er de grammene vekk igjen, og 500 g til! Det nytter å ikke gi seg. Jeg nærmer meg mer og mer en normal BMI, og det er jeg stolt av.
Nei, dette var ikke akkurat lekre bilder, men det er ikke lett bestandig å ta bilder med selvutløser. Jeg måtte bare ha med bildene, for å vise dere hva jeg har gjort. Favorittbuksene mine til våren hadde blitt alt for store. Et luksusproblem. Når man går ned to klesstørrelser, trenger man forandring. Med symaskin og godt humør, gikk det fint. Jeg startet i siden av buksen og passet på så jeg sydde mellom maljene og sydde vekk vid linning og ridebuksedelen. Plutselig hadde buksen blitt mange centimeter mindre i livet. Herlig. Jeg kan bruke den igjen, uten at jeg føler at den ikke passer meg.
En og en perle fra pinnen min faller ned i glasset. Men nå er det ikke lett lenger. Jeg må virkelig kjempe for hvert gram. Nå har fem perler falt og det er tre igjen, før jeg endelig kan starte på siste runde. Elleve uker gjennomført av livstilsendringen. Sakte går det framover og jeg gleder meg over å møte sommeren med bedre helse. Kanskje blir de favorittbuksene igjen for store, men da har jeg i hvert fall brukt de så lenge jeg kunne.
Det er ikke første gangen jeg spør dere om sånt. Ser dere det jeg ser?
Jeg gikk forbi en gammel stubbe inne på skogen, og der hadde fjorårsgresset laget mønster. Jeg så bonden som drev våronn. Det minnet om min barndom, da jeg plutselig så de “ansiktene” over hesteryggen Jeg og søsteren min satt ofte sånn på hesten. Ser du det?
Jeg måtte rett hjem å tegne. Sånne naturenes kreative, fantasifulle stubber, liker jeg. Det ble et bilde i akvarell også. Hvem av bildene likte du best? Det i svarthvitt eller det i farger? Jeg vet hvem som ble min favoritt.
