Så mange fine farger det er der ute allerede. På noen dager har hagen skikkelig eksplodert i farger.
Til og med magnoliaen viser rosa knopper. Perleblomster har jeg et hav av og skilla, minihjerter, hvitveis og annet. Herlighet så fint. Ei blågresstuste jeg kjøpte i fjor har overlevd vinteren, så den må jeg visst plante i større potte. Bare jeg blir frisk igjen, så skal jeg fikse det, og mer til. Godt å ha noe å se fram til, for i dag orker jeg ikke annet enn å knipse noen bilder der ute. Nyt dagen!
Har du hatt vondt i håret noen gang? Det hadde jeg da jeg våknet i dag. Koronaen hadde gjort det sånn. En rar følelse når man skal gre håret og hodebunnen er øm. Jeg kan ofte være sånn når jeg har feber, og litt feber har jeg visst om dagen. Som liten hadde jeg også vondt i håret. Særlig når jeg hadde hatt stramme fletter en hel dag eller hestehale, og så skulle jeg ta det opp igjen. Eller når vi lå med ruller om natten for å få krøller. Merkelig rart å ha vondt i håret liksom, men det er vel heller ømhet i hodebunnen det er. Men som liten sa vi at vi hadde vondt i håret, og det kom jeg til å tenke på i dag.
Det blir slett ikke alltid som man har tenkt. Tom for energipiller!!!! Ja, da, jeg vet det bare var noen sukkertøy i denne esken, men det var da litt morsomt? Formen er bedre, men jeg begynte å bli usikker på alt i går? Koronaen florerer jo omkring oss, og jeg har hatt litt sånn feberfølelse de siste nettene. Litt mistanke til at andre omkring meg hadde korona, hadde jeg også. De nevnte på at de ikke hadde smak og lukt? Da burde det vel ringe en bjelle eller? Inn med pinnen i nesa. Ekkelt. Etter et kvarter hadde jeg to fine streker på testbrikka. Koronasmittet! Det er jo ikke lenger krav om å melde fra hit og dit, men jeg ringte rundt likevel. En til, hadde positiv test og der kom vel smitten til meg. Hvor lenge skal man være inne nå? Jeg som skal i selskap i helga, ble tvilende til om det lar seg gjennomføre. Jeg har vært dårlig siden søndag egentlig. Så mange rare tanker i hodet……
Hvorfor det, sier du kanskje? Fordi de spår beskjeden spredning av Salixpollen. Hjelp, så ille det har vært her i sør noen dager. De sier det er moderat spredning, men når det rommer hele Østlandet med Oslo, er det kanskje best å se ut, for da kan man selv se hvor langt det har gått.
Her er det fortsatt noen seljer som har de fineste gule gåsungene. De er godt synlige. Men i dag er det mange av de trærne som har blitt litt mer grønne og da er det snart over med nysing, gørr og snørr, såre rennende øyne og ubehag for meg. Men nå er bjørka på gang, for alle de som ikke tåler den. Jeg føler meg heldig som ikke er allergisk mot gress for eksempel.
Jeg holder ut her. I dag var jeg ganske fin på morgenen, FØR jeg hadde gått ut. Men noen ganger bare MÅ man ut. I dag ble det to ganger, og begge gangene tetnet jeg til så ille, at jeg vil bare inn igjen. Så jeg gleder meg til i morgen, for da er det kanskje på nedadgående og jeg kan snart kose meg med turer i naturen og følge med i våren.
Jeg liker ikke helsestudio jeg. Så rart sier mange da, men de liker ikke å gå tur i naturen. Vi er forskjellige vi mennesker. Jeg elsker å gå i variert terreng og ikke sånn rett bortover vei. Klart jeg går det også, men det er ikke mine trivselsturer. Det er ren trim uten å se til høyre eller venstre, ikke stoppe opp og ta bilder av blomstene i veikanten, eller bare lytte til fuglesangen.
Så var det helsestudio da. Joda, jeg har vært innom det som ung. Vi hadde det på skolen. Jeg likte ikke de maskinene vi skulle jobbe med igjen og igjen. Vi hadde et helt nytt helsestudio på skolen, likt som det på idrettshøyskolen fikk vi vite, og det skulle brukes. Jeg likte bedre timer med jassballetstil, hopp og sprett. Etter de tre årene på videregående, har jeg aldri vært innom et helsestudio. Burde jeg det tro, etter snart 45 år???? Noen mener det er bra for oss. Hadde jeg ikke beveget meg ellers, så hadde jeg vel vært enig. Jeg går ofte turer meg andre på min alder som tilbringer timer på sine helsestudioer, og de er da ikke så mye mer spretne enn meg? De er sikkert sterkere i armene og har mer muskler, men mange har ingen kondis, og ikke liker de å gå i ulent terreng heller. Skal vi hoppe over en bekk og balansere på steiner, holde oss i greiner for å komme opp i fjellet, eller krype under tunge greiner, så går det liksom ikke. Nok en gang må jeg si, vi er forskjellige. Det viktige er nok å finne en trimform som du vil holde på med resten av livet.
Har du forbilder? jeg har mange men en av dem er min egen mor. Hun begynte ikke å trene før hun var seksti! Nei, hun startet ikke på treningsinstitutt med personlig tre trener. Hun begynte å gå, lange turer. Noe hun aldri hadde gjort før. Men det hun gjorde av livstilsendinger den gangen, har hun fortsatt nytte av nå, over tretti år senere. Hun sier til oss at det ALDRI er for sent å forandre seg. Det er jo så sant. Min mor går tur hver dag fortsatt, men ikke så lange nå. Hun strekker og tøyer litt, er aktiv og med i samfunnet, men koser seg også med mat og kaker. Men det gjelder å holde igjen litt. Noe kan vi unne oss, men ikke hele tiden. Jeg vil bli som henne, og da må jeg gjøre min innsats. Nå er det min tur til å få en god livsstil for resten av livet.
Prinsesse i våren? Ja, det har jeg lov til å være. Vekta gikk ikke ned i påska, men heller ikke opp!
At jeg blir eldre, godtar jeg. Det er det ikke så mye å gjøre med. Rynker får jeg også. Jeg fikk en kommentar en dag om at det er ikke lurt å slanke seg i min alder, for det blir mengder av rynker av det. Skal jeg spise meg stor igjen, for å få et glatt ansikt da eller? Nei, vet du hva. Jeg har heller rynker, og så får jeg si det er fordi jeg har levd.
Begynner dere å bli lei av å lese om mitt strev? Du aner ikke hvor lei jeg er. Men jeg gir meg ikke denne gangen. Det er mange år siden sist jeg klarte å være det man kalles normalvektig, og det skal jeg bli igjen. I den kategorien vet jeg at jeg fortsatt må jobbe med saken, men det er ikke for å bli så veldig vellykket, men for å være så frisk jeg kan. Helsa framfor mat, kos og sofasliting? Noen vil ikke det, og det respekterer jeg.
Nå er jeg nesten ferdig med en påskeveske, eller en vårveske kan det vel være. Jeg tar fri noen dager fra blogg og det hele. I dag gikk jeg en lang tur i skogen og der var det liv. Det livet vil jeg følge med på nå noen dager. Spettemeisen her samlet tynne barkbiter fra furua til redebygging i et hult tre i nærheten. De har det travelt nå.
Jeg fikk bilde av en hakkespett også. Tror jammen det var Dverghakkespetter. Den er det lenge sien jeg har sett. Nå gleder meg til å slappe av med å fotografere det jeg ser, og nyte fridagene uten stress. God påske til dere alle. Jeg dumper vel rett ut av en lista nå, men det får heller være. Kanskje jeg titter innom etter hvert, men det er egentlig ikke planen. Nyt dagene til vi tastes igjen.
Noen ganger tenker jeg meg tilbake og da forstår jeg hvorfor jeg er som jeg er kanskje? Jeg vokste opp på gård og der var årstidene stadig et samtaleemne. I dag bryr vi oss ikke like mye om det, om vi bor i bystrøk eller inne i byen. Vi vil ha vår uten snø, ikke kulde, kunne sitte ute, nyte sola og ergrer oss om vi kjenner gjødselslukt. Men da jeg var liten tenkte jeg ikke sånn.
Vi elsket de kalde morgenene med skaresnø. Jeg tror det var fordi det gledet foreldrene mine. Pappa sto opp før sola rant, og kjørte møkk! Han var så lykkelig over at snøen fortsatt lå der hvit og fin. Pluss at den bar hesten, sleden med møkk og han, uten problemer. Når han spredde ut møkka, så han hva han gjorde. Der det var møkk, der var det klart. Når sola kom, måtte han gi seg, og vente til neste morgen. Da hadde den møkka som allerede var spredt ut, smeltet mye av snøen i de områdene. For en lykke, for det ble mer og mer vår. Vi barna akte på skaren i tidlige morgener. Jeg gikk på skole annen hver dag, men var likevel tidlig oppe de dagene jeg hadde fri. Man måtte jo ta vare på dagen, gå på ski så lenge det gikk, skjære ut snøblokker og bygge snøhytter og ake på saltpettersekker.
Vi ergret oss ikke over at det kom en snøbyge i april, eller at det tok tid innen vi fant hestehov. Vi smilte av å se fjorårsgresset titte fram i solhellinga, se tranene danse på de snødekte jordene i skogkanten, høre bokfinken og lytte etter stærens sang. Kvelder da sola hadde varmet hele dagen og smeltet snø på gårdsplassen, grusveier som igjen inviterte til å hoppe tau eller paradis, kram snø til snømenn og ikke minst fregner på nesa. Herlige minner, og ja det luktet møkk fra jordene. Men det var vår det……
Ikke mine ord, men Bjørnstjerne Bjørnson. Det heter så fint:
“Jeg velger meg april,
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.”
Her har været vært som den narrende april kan være. Sol, snø og kulde, sammen med blå himmel og hestehov. Ja, det kommer seg vel utover i denne måneden.
