9

Da alle tre stanset nede ved bekken, lo de godt til hverandre. Gladgutten fortalte at han het Ole. Han bodde på nabogården. Mats hadde selvfølgelig avtalt med han på forhånd, så hun var lurt. Tuva var bare glad til, for dette var spennende. Resten av kvelden sprang de om kapp opp, akte bakken ned, dyttet hverandre, kastet snø og lo. Hun hadde ikke ledd så mye noen gang, trodde hun?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det var så deilig å føle at hun levde. Mamma var operert og ville sikkert komme hjem til jul. Selv om de skulle feire høytiden hos tante, ville de sikkert få det fint. Tantes familie var greie nok de, bare hun ble kjent med dem. Fetteren Mats var morsom å være sammen med. Det var ikke fy skam at han hadde en kjekk nabo heller! Ole var like lys som gutten fra det gamle huset i drømmen. Han var et år eldre enn dem, og dermed liksom mer voksen i kropp og sinn. De avtalte å møtes alle tre neste dag, så da de skiltes, var det med et smil om munnen.

Da Tuva litt seinere satt og så ut av vinduet i rommet sitt, så hun han igjen. Akkurat som i drømmen, sto han ved låveveggen og tittet opp mot henne. Ruta var ikke full av rim nå, så hun var nok godt synlig. Hun vinket ned til han, så krøp hun smilende under dyna og slukket lyset. I morges hadde hun bare ønsket å sove videre, men nå ville hun være våken. At det gikk an? Så forandret alt hadde blitt i løpet av dagen. Det smalt en snøball i ruta. Var det han? Sto han der ute fremdeles tro? Hun listet seg bort til vinduet, og tittet forsiktig ut. Han var ikke der lenger, men der han hadde stått, lå lua hans igjen. Hadde han glemt den med vilje?

Skulle hun kle på seg igjen og gå ut?Kanskje det ikke ville bli så kjedelig her likevel?

Fortsetter…..