Vott til Johaug?

  • Snart VM 25. Jeg har prøvd meg på vottene til mesterskapet. En er klar, men den passer nok ikke Therese Johaug. Bruk restegarn sa de, men det var ikke så lurt. Mitt garn var for tynt, så dette ble vel vott til en ungpike, eller som meg med små hender. Sånn kan det gå. Jeg strikker en til jeg, så har i hvert fall jeg et par VM-votter.Kanskje jeg lager et par til en utøver også. Må bare kjøpe annet garn.

Mitt vinterland

Har du hørt sangen  “Å mitt vinterland, nå er du her…..”? Den har jeg nynnet på om dagen. Så vakkert det er der ute, i alt det hvite.

Alt blir forandret når stokker, greiner og bakke er dekket til. Vi har ikke mye snø, men det pynter opp.

Blåtimen er så fin med en egen stemning. Jeg håper dette varer lenge nå. For våren kommer ikke fortere om vi får regn og rusk. For meg kan det være vinter først, og når sola begynner å varme i februar en gang, da kan jeg lengte etter vår.

Tilbake

Enda er det jul i vårt hus, men mye har gått tilbake til hverdagen også. Ikke står det masse godteri framme lenger, og ikke spiser vi ribbe eller riskrem heller. Hverdagen kaller med sine utfordringer, selv om huset har både juletre og pynt i enda noen dager. Jeg liker jul, så det er bare koselig for meg. Ute skinner sola i dag på nysnøen. Jeg ser nabobarna ake i bakken og noen har til og med forsøkt seg på ski. Ute på jorder med fjorårsgress, fungerer skiene fint, selv om vi ikke har mer enn noen centimeter av det hvite. Men det er snart hverdag igjen for oss alle og minnene fra jula tar vi med oss videre. Snart en ny helg og så er det virkelig tilbake til hverdagen…..

2025, er en fuglunge.

Her kommer mitt selvskrevne årsdikt om 2025.

ÅRET ER EN FUGLUNGE

Godt nytt år til alle her,

godt nytt år til fjern og nær.

Et nytt år er ukjent farvann,

med nye muligheter over by og land.

 

Nye tanker kommer,

vi drømmer om vår og sommer.

Det vil bli vind, storm og stille,

kulde, regn, snø og dager milde.

 

Det nye året er som en nyfødt fuglunge,

som sover under fjorårets vinger tunge.

Strekker seg etter nye tider,

vil løpe av sted, men kroppen den hviler.

Enda er året i emning.

Forventning og nysgjerrighet gir god stemning.

Mot sommeren reiser året seg og ler,

solskinnsdagene blir fler og fler.

 

Hva vil året bringe,

når kroppen blir stor nok til å springe?

Hva vil året gi til oss?

Store drømmer, eller må vi slåss.

Ingen vet enda hva som er i vente,

vil året være en kylling, en ørn eller en glente?

Vil året bli en liten sangfugl eller en spurv,

rovfugl, påfugl eller en bare liten lurv?

 

Under fjorårets vinger ligger året og sover,

men at det nye året blir utfordrende,

det er det eneste det nye året lover…..

GODT NYTT ÅR

 

Helsa….

Helsa, ja den helsa. Jeg tenker fortsatt på den. Utfordring? Ja, hele tiden. Det har vært “fjell” å bestige, “veier” å finne, utfordringer og tanker. Sånn er det vel for de fleste. Det blir spennende å se hva 2025 vil bringe? Jeg har mine mål som jeg jobber mot. Det gjelder å ikke “se skogen for bare trær”, eller se negativt på utfordringene. Vi kommer oss videre, over bekker og myrområder, gjenneom tåke og vind, ut i regn og snø, om vi bestemmer oss. Godt å ha noe å tenke på når januar begynner. Forsett har jeg ikke, for de blir gjerne av kort karakter. Det er bedre å sette seg mål midt i sommeren, og gjennomføre.

Solen har gått opp og ned gjennom året og gitt oss mange fine soloppganger og solnedganger. Kulda har tittet så vidt innom, og gitt oss noen blå dager. Nå venter et nytt år og det er spådd snø på nyttårsaften. Det kan jo bli spennende om det skjer. Nye dager kommer, og jeg skal møte dem med nysgjerrighet og glede. Håper det blir sånn for deg også.

 

Tåke, helgeutfordring

Utifrilufts helgeutfordring var TÅKE. Dette er mitt svar på oppgaven. Vi kan tåkelegge bilder og få det til å minne om gamle tider. Et slør av hvitt som danser over oss som et eventyr. Bilder over hverandre som lager spennende formasjoner og tanker. Ting går i hverandre, utfyller eller slører.

Tåke er drømmende og vakkert, synes jeg. Men jeg liker slett ikke å kjøre bil i sånn grøt, pluss at tåke dag etter dag, kan gjøre meg ganske så trøtt. Men vakkert er det!

Trollskogen

Finnes det trollskog tenker kanskje det. Ja, i fantasien finner man den. De siste dagene i desember har hatt lys og skygge i underskogen hos oss. Mye regn og tåke, men også solskinnsdager med magisk lys.

Noen dager har vært som blå, med frost og is på dammene.

Noen dager var blekt grå eller gule i morgenlyset. Litt eventyrlig var det da og binde bittesmå trær av bjørnemose.

Omkring meg var skogen grønnkledd og spennende. Nedfallstrær ble til troll, biter til hus og skygger til spennende figurer.

Utrolig fint å gå i sånt terreng, og jeg trenger ikke gå langt for å oppleve det. Trollskogen er magisk for meg, og jeg oppsøker den gjerne. Her løp barn og barnebarn da de var små, og snart skal andre små slektninger få være med på eventyr her. Nærturer er topp.

God jul!

Nå senker julefreden seg over meg i hvert fall. Så godt å kjenne det sånn, for det er ingen selvfølge. Noen år er mer vemodige og triste enn andre. I år tror jeg alt blir fint og det håper jeg det blir hos deg også. God jul!

Jul i alle hus, del 24, slutten

24

Det tok tid innen de fikk oppklart alt. Pappa hadde blitt helt rød i ansiktet først. Han måtte si unnskyld for at han ikke hadde sagt det som det var.

«Inga eier dette huset vi bor i, det hører til gården hennes. Men hun vil selge. Selge alt! Jeg ville så gjerne ha en gård, men mamma var ikke sikker. Men nå som vi har vært her en stund, er vi to enige. Vi vil bo på gård. Men vil dere det? Jeg har bare tenkt på meg selv jeg. Unnskyld.»

Olivia satte opp stolen sin igjen.

«Det hadde vært bedre om dere hadde sagt det, men jeg er med! Hva med deg Ada?»

Ada nikke og nikket.

«Kan jeg få katt, så er jeg med! Å, det lille huset mitt hos Inga da!!! Det trenger ikke å flytte. Så fint. Vi skal bo i julegata vi.»

De fire tok hverandres hender rundt bordet og lovet at heretter, skulle de ikke ha sånne store hemmeligheter for hverandre.

Det hadde kommet mye nysnø natt til julaften, og det var som et eventyr der ute. Jon selte på hesten på formiddagen og ba ungene med på en sledetur. De ble pakket ned i sleden med skinnfeller og tepper, før de for av sted nedover veien. Ada mistet nesten lua i farten, og tårene trillet i vinden.

«Jeg gråter ikke, jeg gråter ikke!» sa hun og lo.

«Olivia? Blir rever kjærester som oss mennesker? Gifter de seg? Skal du gifte deg snart? Med Even?»

Men i dag var Olivia i godt humør. Hun bare lo av alle spørsmålene og ga Ada en klem.

«Du spør, og du spør du. Jeg kan ikke svare på noe av det der. Men revekjærester hørtes koselig ut da.»

Jon slapp jentene av hjemme hos dem etterpå, og så vinket de til Even og Jon som raskt dro ned med hesten mot gården igjen.

«Det er julaften!» Ada raste inn i stua og klappet i hendene av glede. Juletreet i år var så stort at stjerna streifet taket. Mamma hadde tent mengder av stearinlys og det duftet jul.

Dagen ble likevel lang for Ada. Enda de spiste nissegrøt til lunsj og gikk ut med grøt til nissen i det det mørknet. Hun snek litt på gavene som sto i gangen. Alt var klart til julekvelden hos Inga.

Klokka fem ringte klokkene i kirken inn til høytid. De satt tett i tett i kirkebenken og sang julens sanger sammen.

Kirken lå bare noe hundre meter fra gårdene, så de gikk i samlet tropp hjem igjen. Det hadde blitt mørkt, og det var stjerneklart og kaldt. Husene deres lå der tett i tett og det lyste så fint fra vinduer og utebelysning. Jon stoppet dem og ba alle være stille litt.

«Lytt etter tidligere liv, og drøm om hva som skal komme. Jeg kjenner det helt inn i hjertet. Inga flytter til oss snart, og da blir alt som det skal tenker jeg.»

Han klemte Inga og Even inntil seg. En god stund sto de sånn og liksom lyttet i vinterkulda. Så fortsatte vandringen mot julekveld, mat, gaver og hygge med de andre.

Stjernene lyste over dem og nok en gang så de revene danse på jordet ved skogkanten. Ada strakk hendene over hodet og jublet.

«Dette er den beste julen jeg har hatt, enda det ikke har vært hele julekvelden enda. Det er jul i alle hus, og vi er sammen. Kan vi ikke synge «Lang, lang rekke»!

De tok hverandre i hendene og sang av full hals, mens en og en gikk inn og ut av rekka på den snødekte veien. Revene forsvant av lydene, og Ada var sikker på at hun så nissen fare over himmelen. At det var et stjerneskudd, sa ingen av de andre. Men Even og Olivia tittet på hverandre og smilte. De visste at ved et stjerneskudd kunne de ønske seg noe. Hva de ønsket seg, kan du sikkert tenke deg……

SLUTT

 

God jul til dere alle. Takk for at dere har lest og kommentert. Nyt dagene!