«Uansett, så skal du til legen i morgen. Jeg sover på sofaen i stua her i natt. Du skal ikke være alene nå vet du. Er det det jeg tenker, så går det nok ikke over på en stund. Og det humøret ditt??? Unnskyld, men det har vi to vært med på før. Hormonene danser visst……»
Edith rødmet og kjente at tankene liksom stoppet opp i hodet. Før? Typisk. Ryggverk hadde hun hatt før ja. Hvorfor hadde hun ikke forstått det? Hun sukket og dro dyna over hodet. Da hørte ingen at hun gråt. Hun var ikke lei seg, bare så oppgitt over seg selv……
Neste morgen var hun ikke verre. Hans kom med kaffe til henne. Så kjørte han Sofie i barnehagen. Ikke lenge etter sto han der igjen.
«Jeg har snakket med legen din, og du har time ganske snart. Selv om du føler deg bedre, så tror jeg det er lurt å sjekke litt av hvert her! Ja, du vet hva jeg tenker?»
Hun klarte å komme seg opp selv og etter en dusj med varmt vann, følte hun seg ganske fin. Men det nyttet ikke å droppe legetimen. Hans var bestemt der!
Da de kjørte hjem etterpå, sa ingen av de noe. Stillheten var ikke ubehagelig eller trykkende, men den var visst nødvendig. Vel hjemme, satte Hans på litt tevann og dekket bordet til lunsj. Alt var jo der som før han flyttet ut, så det var helt naturlig. Edith tente adventsstaken og så inn i flammene. Det var snart jul og hun hadde bare et eneste ønske i år. Ville han forstå det tro?
Hagbart strevde seg opp til øverste etasje og hilste på Hermann.
«Du er jo god med de musefellene vet jeg. Det er jo jakttid nå. Tror du jeg kan hjelpe deg? Om Elvira skal lage mat til oss alle, så trenger vi ost, leverpostei, peanøttsmør og rosiner ikke sant! De bruker mye godt i de fellene!»
Edith skrev og fantaserte og Sofie lekte eventyret i musehuset. Hans kom med innspill og sammen lagde de både det ene og det andre av ting de fant. Det ble en peis av ispinner, en klokke av en stor fyrstikkeske, lampe av et deksel til en sprayboks og bilder på veggene. Smilet kom fram hos Edith mer og mer og hun kjente seg i bedre form også.
Da Hans kom innom den kvelden, skulle hun bare strekke seg for å ta ned en fin liten eske hun ville vise han. Den kunne vel bli til et klesskap, eller noe? Da plutselig følte hun at ryggen låste seg. Hun nesten falt ned i armene hans og tårene trillet.
Hans holdt varlig om henne og fikk hjulpet henne inn i sengen. Hun klarte ikke å rette seg opp og tusen tanker for gjennom hodet hennes. Det måtte da gå over fort?
Hun ble liggende i sengen hele kvelden og Hans ordnet opp med Sofie, middag og oppvask. Hun hørte de to le og hygge seg ute i kjøkkenet. De spilte visst Ludo og etterpå utforsket de mer i musehuset. Hvordan skulle hun få skrevet mer nå? Nei, hun fikk la være å bekymre seg. Den ryggen ville sikkert bli bedre.
Stadig var Sofie inne hos henne for å se at alt gikk bra. Hans sto i døra og så på dem.
Vi i familien min har hatt en tine i papp som har gått på omgang til jul gjennom årene. En pyntet den med grankvister og sløyfer, en med tegninger, en malte den rød og en trakk bare på en genser!!!! Teipet genseren fast i bunnen og knytter sløyfe med ermene. Nå var det min tur. Jeg har oppbevart den i et par år nå. Det ble maling på meg.
På den ene siden ble det et minne om min pappa som kjørte tømmer i vinteren. Han døde for lenge siden, men til jul tenker jeg litt ekstra på han. Vemodig, men godt! Husker han la gavene i en striesekk og knyttet på en rød sløyfe.
Jeg tegnet og malte på en rev, noen katter og et par reinsdyr også. Da ble det litt julestemning over denne tina. Hvem som får den i år? Har ikke bestemt meg enda. Alltid morsomt å gi den videre, for da må den som får den, finne på noe nytt en annen jul! Men det er også lov å ha den til pynt noen år før den forvandles og får et nytt utseende. Morsomt med gjenbruk.
«Er du her igjen. Kastet ikke jeg deg ut? Skjønner du ikke at jeg vil ha betalt da mann? Poten hans kom farlig nær Hagbart, men han veltet bordet sitt og følte seg litt tryggere. Brått ble katten løftet vekk, for Edith hadde oppdaget den.
«Du din lille rampekatt! Her har du ikke noe å gjøre. Ned på gulvet med deg!» Så lukket hun dørene!
Elvira hadde fått inn både benker og skap. Nå sto det flere kakedeiger klare og ventet. Hun slo de små hendene sammen da hun så Hagbart i luken.
«Hallo! Der er du? Så koselig. Jeg liker meg allerede. Det ble jobb på meg med det samme. Hermann med familie, i øverste etasje, ville ha en hushjelp skjønner du. Jeg skal lage maten deres, og da kan jeg lage til deg også kanskje? Vil du det?»
Hagbart kjente at han rødmet. Han smilte og takket ja. Mat trengte han jo hele tiden. Om hun kunne fikse det, var det jo så mye enklere å leve. Han ville få bedre tid til å lese også. Men så kom han til å tenke på at Elvira måtte ut å skaffe det som skulle til for et måltid. Sånn kunne det ikke være.
Der sto Elvira med skoene på. Kåpen var fortsatt godt kneppet igjen.
«Hei», sa hun! «Bor du her? Jeg hørte det var et ledig rom og vil gjerne flytte inn med det samme. Hjemme er det så fullt med alle søsknene mine. Går det bra? Du skjønner jeg prøvde å bo i et gammelt musehull, men nå som snøen kom, ble det iskaldt. Det var ikke noen mulighet til hverken peis eller ovn. Da jeg spurte om å få mure opp en pipe, ble jeg kastet ut. De andre i felleskapet kalte meg en pyse. Men jeg har ikke pels som de andre musene. Jeg er jo laget av papp og papir!»
Han skakket på hodet og kunne ikke annet enn smile. De var av samme slekt de to.
«Det går sikkert fint, men jeg er ikke den som eier dette huset. Jeg tror du bare kan vente til husverten kommer. Jeg bare flyttet inn her for en stund siden, og ingen har kastet meg ut enda. Det er jul snart, og alle skal vel ha tak over hodet i kalde tider. Velkommen er du! Jeg skal åpne en luke i veggen, så vi lettere kan holde kontakten og passe på hverandre. Men du, hvor har du de skoene fra?»
Hun tittet på han.
«Liker du de skoene. De er så søte. Jeg kjøpte de på auksjon etter lærer Musse! Han gikk med i forrige musefelletid. Han var litt vel ivrig etter rosiner og ost den mannen.»
Hagbart smilte. Det var sånn det var. Skoene var jo perfekte til henne.
Neste dag saget han opp et hull i veggen mot Elvira og skrudde opp en luke. Så kunne de åpne den om det var noe de ville hverandre. Da trengte de ikke gå ut døra på baksiden og kanskje møte katten!
Men Hagbart hadde ikke tenkt på at Sofie kunne glemme å lukke de store dørene i skapet. Plutselig stirret katten han rett i øynene….
En nydelig Luciamorgen har jeg hatt, med sang og lys. Svensk tv leverte de, men du finner det på Youtube også, Lucia 2025 fra Visby. Her ble det ikke tid til lusekatter i år, men pepperkaker med pynt og kaffe hadde jeg. I går var det Lucia i kirken med Luciatog der, og etterpå fikk jeg besøk av en liten tanteprinsesse som sang for meg. Så koselig. Elleve dager til jul. Bare å glede seg nå!
Edith limte og fikset til musehuset. Av knapper, korker og ståltråd ble det både krukker og kjeler. Fyrstikkeskene ble tømt for tennstikker, og det ble benker og skuffer i det lille kjøkkenet.
Ut i desember flyttet Hermann og Josefine med familie inn. Edith fortalte at de hadde sett Sofies skilt! Der de bodde før var det så dårlig plass. De var fra en strikkemusfamilie, og det ble liv og røre i den øverste delen av huset. Sofie flyttet ting rundt og skravlet. Hermann var møbelsnekker fortalte hun, og derfor ble der flere møbler enn det nesten var plass til.
Hagbart bodde nederst og hadde det stille og rolig. Han hadde fått det så koselig, Det beste han visste var å lese bøker, men han fikset også opp i rommet. Han malte gulvet i ruter, limte sammen et bord og tok fram alle sakene fra sekken sin. Han var glad han var trygg for både katter og rever. Det var nok best å holde seg inne. Selv om han likte å reise! Men nå reiste han i bøkenes verden. Hver dag var som et nytt eventyr. Han hadde det stille, trivelig og fint, helt til en dag han våknet av at det plutselig romsterte i naborommet. Forskrekket spratt han opp og tittet inn for å be de som var der holde fred. Men han ble helt stum, da han så hvem det var…..
Edith takket vennlig for snømåkingen. Hans så ned.
«Jeg må jo hjelpe deg, selv om jeg ikke bor her lenger. Men du? Det finnes en knapp litt nede på den snøfreseren. Hare, eller skilpadde? Ja, du finner ut av det, så snøen kan kastes lenger…..» Så lo han godt, snudde seg og gikk til bilen.
Hun kjente en skjelving i hele kroppen. Den latteren savnet hun. Tenk om de kunne få det som før? Hun sukket tungt og gikk inn etter Sofie. Hun hadde lagt bag og klær rett på gulvet. Dørene i skapet sto på vid gap og hun var fullt opptatt der. Edith hadde laget en seng denne gangen, og snart sov den lille musa godt under dyna.
Da Hans ringte Sofie senere på kvelden, fortalte han at han gledet seg til mer av eventyret i musehuset. Hun fortalte at hun hadde tegnet og skrevet et skilt.
«Jeg kan ikke så mange bokstaver, men jeg skrev navnet sitt og tegnet flere hus rundt. Jeg er sikker på at alle mus ville forstå det!»
Edith fortsatte å sende han tekster hver kveld. Det ble etter hvert en koselig kommunikasjon mellom foreldrene. Det ble mer enn eventyret de skrev om……
Hagbart strevde seg av sted. Han fulgte en sti mot et hus, og tenkte at han fikk banke på der å spørre om husvære. At han fortsatt var ved huset han hadde kommet fra, forsto han ikke. Alt var ukjent i all snøen. De små bena hans strevde seg fram og svetten silte. Han ble så sliten at han følte at han ville besvime. Da kjente han at noen grep om han. Han hadde ikke krefter til å protestere, så han sank sammen i fortvilelse.
Sofie studerte den lille musa og klemte den inn til kinnet. Så søt den var.
«Mamma, pappa! Se hva jeg fant i snøen! Maaaammaaaa!»
Edith åpnet døra og lurte på hva det var. Hun holdt klokelig munn da hun så musa. Der var den. Men uten lue! Den hadde nok elgen fortsatt! Det måtte være katten som hadde tatt musa med seg. Den elsket jo å leke med sine tøymus. Så bra den ikke var ødelagt.
«Se der Sofie. Nå kom den musa jeg snakket om, som skal bo i musehuset vårt. Det er plass til flere her i skapet vårt. Skal vi lage et skilt på utsiden etterpå?»
Hans smilte forsiktig til dem.
«Ha en fin uke da Sofie, ja du også Edith. Men kan du ikke sende fortsettelsen av det eventyret til meg hver kveld? Jeg synes det var artig å følge med! Da vet jeg hva Sofie snakker om til neste uke. Hun er veldig opptatt av alt dette ser du!»
Så trakk han lua ned over ørene og skulle til å gå. Han ble stoppet av at Edith tok han i ermet!
Natten hadde vært rolig. Hun hadde en skrivebok på nattbordet. Det hadde hun lært av bestemor.
«Legg en bok på nattbordet sammen med en blyant. Har du for mye å tenke på, så er det ikke lett å sove. Skriv ned det du er bekymret for og bestem deg for at det skal du lese og tenke på i morgen! I morgen og ikke nå, som det er natt.»
Så smart det var. Nå var boka fylt med den ene tingen etter den andre. I går kveld skrev hun litt.
«Husk å spørre Hans om julen. Kan vi feire den sammen, for Sofies skyld?»
Hun kom seg opp og dro til side gardinene. Selv om det var mørkt enda, var det lett å se at det var som et eventyr der ute. Så lyst det ble! Tenk om Hans hadde vært der nå? Da ville gårdsplassen vært måkt allerede. Men hun klarte vel dette selv? Hun kledde på seg og gikk ut. Snøen var dyp, og hun ble fort våt inn til føttene. Det var bare å få på seg et par skikkelige lange støvletter. Hun kom seg inn i boden og fikk fram den lille snøfreseren. Startet gjorde den, og hun smilte stolt av seg selv. Men så sakte den gikk? Hva i alle dager skulle hun gjøre for å få den til å kaste snøen lenger vekk? Det ante hun ikke, men hun fikk da vekk nok snø så hun kom ut med bilen. Resten fikk hun ta i ettermiddag.
Dagen gikk fort og hun gledet seg til å komme hjem igjen og fortsette med alt i musehuset. Hun hadde fått fart på seg nå, og hadde handlet litt mer lim og små ting før hun dro hjem. Det snødde enda, og hun grudde seg til å forsøke å kjøre inn bilen.
Men hun ble overrasket. Hjemme var hele veien ryddet for snø og alt var feid og fint foran døra også. Hans? Det måtte være han. Hun kjente tårene renne nedover kinnene av takknemlighet. Han tenkte på henne. Det føltes så godt.
