Hestehoven synger på sitt siste vers her hos oss. Den farges sakte rødoransje, og etterpå bøyer den hodet for sitt forfall.
I går kveld skulle jeg gå en tur med naboen, men hun meldte forfall akkurat i det vi skulle gå. Jeg gikk alene, men da valgte jeg en helt annen retning enn først tenkt. For mange år siden var jeg inne ved en koie inne på skogen. Jeg har i alle år etterpå tenkt at dit skal jeg gå igjen. Sist jeg var der var skogbunnen myk under digre grantrær, jeg fant rådyrhorn i mosen og ekorn og fugler var i full aktivitet der inne. Men sånn var det ikke nå. Den delen av skogen var hogd. Ja, er trærne klare, så skal de jo brukes til det de er tenkt til. Men hjelp så rart det hadde blitt. Koia lyste nesten fra høyden, så synlig hadde den blitt når trærne falt. Fint, tenkte jeg, og gikk på oppover bakkene. Ekkelt å gå i all den gamle kvisten, for det var visst flere år siden dette ble hogd.
Akkurat i det jeg nærmet meg, kom en diger rådyrbukken opp foran koia. Men jeg hadde jo bare med det lille kameraet. Jeg skulle jo gå trimtur egentlig! Men jeg fikk da et bilde av den, der den sto med eiermine foran døra. Fort var den borte igjen. Koia var et sørgelig syn. Sist jeg var der, var den slitt også, men nå var den skikkelig forfalt. Ingen vinduer var på plass lenger, og døra lå på bakken, listene hang her og der og den lutet stygt til siden. Sånn kan det gå, når ting ikke blir brukt lenger.
Husflua var på plass og voksduken var ganske falmet. Litt vemodig å se forfallet, men litt spennende å fotografere.
Nå er det stille rundt skogskoia. Gamle slitte røtter forteller om en tid som var og nye grantrær er allerede i god vekst i mosen.
Vinden hvisker forsiktig i de få trærne som er igjen, og jeg hørte hakkespetten hakke i barken. Dette er ikke langt fra meg, men det ble som nytt da skogen var hogd. Hvitveisen var i knopp i skogbunnen og jeg vet at jeg skal tilbake ganske snart. Da skal jeg ta med speilreflekskameraet og forsøke å lete opp rådyrbukken en gang til.
Jeg syns gamle, råtne ting kan være veldig fascinerende! Flotte bilder!!
dvergpinschere i mitt hjerte: Takk! Jeg også har litt sans for dette. Jeg MÅ dit opp igjen en tidlig morgen, for å få et annet lys på bildene og kanskje møte rådyret igjen. 🙂
Flotte bilder 🙂
Iselin Renée:Tusen takk! Ha en fin dag!
om forfall er vakkert er nok øyet som ser,dine bilder får iallefall fram noe vakkert om levd liv en tid som var og den typen forfall liker jeg ))
ha en nydelig fin dag
fruensvilje: Litt vakkervemodig blir det for meg. Slitte kanter, falmede flater og en stemning av noe som var, er litt fint det også. Men forfall av det rotete slaget liker jeg ikke. 🙂 Kos deg på torsdagen!
Så mye fine bilder 🙂 tror forfall kan være vakkert når man velger å se det vakre i forfallet 🙂
Anne Grethe/FotoSeljordslia: Tusen takk! Ja, det kan bli litt vemodigvakkert å se gamle hus synes jeg.Jeg tenker alltid på de som har vært der, og hva de har opplevd. Hva gjorde at det forfalt og hvilke merker i huset har en historie? 🙂
Kjempe fine bilder! 😀 Og se på den skogskapningen da 😀 Stilig! (Den rota som står :))
Søtmonsen ): Tusen takk! Ja, det er mange rare røtter der ute. Denne lignet jo en hjort! 🙂
JA, det er vakkert! <3 Spesiellt gjennom dine "fotoøyne". Og når man ser med annerledes øyne så er det mye som er vakkert i skogen 🙂
Fruemmel: Ikke sant. Det gjelder å se etter skatter på tur. Turene blir mange ganger lengere enn planlagt da og mer spennende! Ha en fin dag! 🙂
Forfall kan ha sin sjarm det. men da må det virke naturlig. Og du fanger øyeblikkene som vanlig på en særdeles herlig måte 🙂
dedicat: Tusen takk for den fin kommentar igjen fra deg, og ha en flott kveld 🙂
Nydelig skrevet… og ja, forfall kan være vakkert på sin måte! 🙂
Margrethe Hjertaas: Tusen takk. Det var en god tur i den lune kvelden. I dag er det slett ikke så mildt og fint, og i morgen er det spådd regn. Da er jeg glad for sånne minnerike turer i våren. Ha en fin kveld 🙂
Så fint at du tok turen selv og fikk se rådyret! Vet du, jeg har aldri sett at hestehoven blir røslig før den visner, så her må jeg følge med i år. Vet du om været har noe å si her…mye sol og fint vær gir rødere blomst i forhold til mye regn feks? Masse flotte bilder!
margarites:Tusen takk! Ja, det ble en vakker tur selv om ikke sola var på plass som jeg ønsket. Joda, når hestehoven begynner å avta, så rødmer den! Mange har aldri sett det, for de ser bare halvvisne blomster. Nå må du følge med i år. Ha en finfin fredag!