Frodith skrev om vannspeil i dag, og jeg husket et lite eventyr jeg skrev for lenge siden. Her er det.

I et vannspeil.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den mørke natta føltes tung og vanskelig. Selv om månen lyste bak åskammen klarte hun ikke å glede seg over det. Hun vandret innover skogen og lyttet. Hele hennes indre lengtet etter ro og fred.

I dalen sildret bekken og hun hørte fuglenes sang. Så merkelig alt var? Det var natt, men likevel dag. Det var mørkt, men likevel lyst. Hva skjedde med henne nå? En fugl sang så vakkert og sørgmodig at hjertet hennes skalv. Hun begynte å springe. Videre måtte hun. En gang måtte hun finne det? Finne det stedet som ga tankene hvile.

Hun hadde ikke sko på, så barnåler og kongler gjorde vondt under føttene. Men hun løp videre. Hun ville le, smile og hygge seg. Vinden strøk henne over kinnet og vakre blomster vokste langs stien. Hun hadde hørt at det var en plass der inne mellom gamle, rotne stubber, trær grå av elde, mosegrodde greiner og lyng. Hun lette og lette.

Hva var det? Det føltes som om noen snakket til henne? Trærne beveget seg og et stille sus kom over skogen. Plutselig så hun det blinke der framme. Mellom trærne lyste det fra et lite tjern. Sakte nærmet hun seg.

Vannflata var blank og stille med mose omkring. Forsiktig satte hun seg og stirret overrasket ned i vannet. Alt omkring henne var avbildet i tjernet. Alt skinte langt der nede, himmelen, fuglene, trærne og skyggene. Hun dro fort kjolen over hodet og lot kroppen sakte gli ned i vannet mellom siv og vannliljer. Dypt der nede var en annen verden. En eventyrverden som lokket.

Hun hørte det! Som en sang fra en fløyte, som et sus fra en vind og som en lokkende stemme. Forundret fulgte hun lyden.

Vannet gikk plutselig i store, kraftige virvler. Ned i dragsuget forsvant trær, blomster, solstråler og lyng. Forsiktig svømte hun nærmere for å se. Hun ble tatt med i virvelen og sakte svevde hun av sted med all den vakre naturen omkring seg. Uten motstand lot hun det skje. Hun forsvant inn mellom steiner, kvister og blader. Som i en tunnel for hun nedover og nedover. Hodet kjentes som bomull og lyset ble like vakkert som fargene en sommerkveld.

Så sto hun der. En kjole hadde hun plutselig på seg igjen, men den hadde blitt til av de vakreste blomster. Ei grind åpnet seg og en sti slynget seg innover i skogen. Sakte fulgte hun den lille veien innover. Trekronene ruvet over henne og under henne. Foran henne var det en lysning. Fugler sang, sommerfugler i alle farger fløy omkring henne og insekter summet.

Hvor var hun? Det spilte egentlig ingen rolle. Hun løftet armene over hodet og danset rundt. Hun var så lykkelig som noe menneske kunne bli. Her ville hun være, her ville hun leve. Stadig åpnet vannet seg og sanket fra oven, stjerner, månestråler, fugler, bier og humler. Dyr hoppet i gresset og en katt kom mjauende mot henne. Hun hadde funnet ro for første gang på lenge. Naturen ville ta vare på henne nå, helt til vannet ble stille og ting kunne speile seg igjen. Da skulle nye ting plukkes og tas med i vannets virvler for å forskjønne den hemmelige hagen på bunnen av tjernet. Hun hadde funnet stedet for hvile. Hit ville hun vende tilbake igjen og igjen. I søvnen var alt mulig. Hun smilte og strakk seg for å slå av klokka. En ny dag ventet.