Litt nytt og litt gjentakelse fra ifjor om Våren, men det tåler dere vel

Det hviskes i skogen når våren kommer,

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

om varme vinder, grotid og den gryende sommer.    

Nytt liv fødes, det spirer og gror,

ord hviskes om fremgang og vekst så stor.

Det tasser og tusler under trærne,

mosen ved bekken er grønn.

Det nye løvet spirer og gjør vårskogen fager og skjønn.

I gammelskogen tasser reven så fjorårsløvet rasler,

i trærne sitter fuglene og raskt de hverandre varsler.

Ravnen roper, duer kurrer, hakkespetten kaller.

Stå stille en stund og lytt

til den vare hviskingen fra skogens dype haller.

Det hvisker, det tasler, det synger og gror.

Enda en gang starter våren på vår jord.

Det sildret og klukket i bekkene, en humle surret litt svimmel av sted og både insekter og vårblomstene tittet forsiktig fram. Hun spratt opp sammen med krokus og snøklokker. Frøken Vår var liten, men bestemt.

«Hva mener du? Er det ikke snart min tur? Jeg vil opp og fram, og gi alle mennesker fine farger i naturen!» Hun sukket oppgitt over snøen som fortsatt dalte ned over henne. Vinter smilte. Det glitret i rimfrost og is omkring han.

«Jeg har da enda så mye å gi. Ser du ikke alle de som går på ski overalt, aker i bakkene og renner på skøyter ute på isen? Jeg kan ikke gi meg så lett! Bare fordi du vil vise fram den nye vårkjolen din! Nei, jeg holder meg her litt til. Så får vi se da hvem som får overtaket framover. Jeg tror det er meg.»

Alle kunne se henne nå. Hun rettet litt på et gammelt strå, børstet forsiktig litt støv av et grønt blad og smilte til sola. Bare hun ble litt modigere, skulle hun overta. Det var hennes årstid nå. Hun visste at Vinter var ganske sta, men hun kunne vente. Hvert år skjedde det samme, og hver gang vant hun til slutt.

En vakker dag ropte hun av lykke.

«Vinteren er over. Nå er det min tur! Kom fram alle grønne løv, planter og dyr. Hei, trekkfugler, bier og sommerfugler! Velkommen! Nå varmer sola.»

Broren hennes forsøkte seg litt til. Fort sendte han noen snøfnugg over landet. Det hjalp ikke stort. Han måtte gjemme seg for den lune vinden. Han lo litt oppgitt til den vakre frøken Vår og blåste et rimfrosthjerte i den siste isen på en av sølepyttene.

De gikk litt hånd i hånd en stund, Vår og Vinter. Han smilte og sa han måtte reise hjem for å legge seg. Hun vinket farvel. Om kvelden ble det likevel litt frostrøyk her og der over skogen. Lyden av knuste iskrystaller fylte luften, men hun svarte med hestehov og snøklokker i hans fotspor.