Jeg så at andre la ut bilder av den gryende vår, men jeg ante ikke at det hadde kommet så langt her! I dag skinte sola, så jeg gikk en tur i vår lille hage. Der hadde snøklokkene tittet opp på flere steder og krokusen var også godt synlig. Så fort det går, for det er fortsatt ganske kaldt her, særlig på nettene.
Perleblomster har jeg også der ute, men de står i potte på terrassen. Jeg fikk dem i begynnelsen av februar, og de står der så vakre og strekker seg mot lyset. Jeg var akkurat ute og så på fullmånen. Da hørte jeg Kattugla igjen. En fin lyd i kvelden. Ja, det våres her også! Men kong Vinter har nok ikke takket for seg enda, det er frost der ute nå.
Dag 1: Gi et kompliment til en person! Det kan være hvem som helst, hvordan som helst. Jeg vil gjerne høre om hvordan denne ble utført og evt virkningen av dette.
Jeg diktet meg et bilde som passet her. Bildet minner meg komplimentet jeg ga.
En datter sitter ved sykesengen hver dag og holder sin mor i hånden. Nei, moren er slett ikke aldrende, men veldig syk. Hver time svinner håpet, og når dagen er over, kommer natten. Månen lyser sammen med stjernene, men det er fortsatt liv. Jeg sa hun var sterk som hele tiden klarte å være optimist. Den som gir seg har tapt, var svaret. Jeg er urolig for hvor lenge de orker, både moren og datteren. Selv i natten lyser det deres øyne, selv i natten er det håp. Fortsatt lever hun der inne i sin verden, og når dagen gryr, vil vi vite om den nye dagen kommer med lys, eller om hennes tid snart er over.
Dette var et litt vemodig innlegg, men jeg føler meg trist om dagen. Når min beste venninne er dødssyke, er det ikke lett å finne iveren og gleden. Akkurat nå har jeg vel nok med at det er håp i natten, håp i form av lyset fra månen og stjernene.
Bli med på Challengen du også da vel? Missmommys oppgaver i sju dager finner du HER!
Ja da, det er mandag, igjen. Helgen har vært aktiv med masse selskapligheter, og besøk her også. Koselig har det vært, men det ble ikke tid til blogging. Nå venter en ny aktiv uke. Her skinner allerede sola i skylaget, så det blir en fin dag mot vår. Håper jeg får knipset litt nytt framover, som kan glede både deg og meg. Tror jeg skal ta en tur til et kjøpesenter også en av dagene, og sjekke om det har kommet noe vårnytt. Et skjerf eller en veske kan jo fort gjøre et ellers kjedelig antrekk spennende og morsomt! Blir det slengbukser til våren? Har skjørtene blitt kortere eller lengre, skal skoene være flate eller ha høye heler og hva med veskeryggsekk, er det fortsatt godkjent? Ikke vet jeg? Før fulgte jeg med på motene i blader og tidsskrifter, men med årene har jeg blitt mer og mer tilhenger av det klassiske. Da kan jeg bruke klærne med litt nytt tilbehør, og så er jeg ferdig med deg. Håper du også har hatt en fin helg og gleder deg over å ta fatt på en ny uke.
Så var jeg der igjen. Jeg rekker ikke det halve av hva jeg vil. Bloggen får leve sitt liv uten meg et par dager. Sånn er det bare innimellom. Men jeg rakk en trimtur på morgenen i snøværet. Blåst og snø fylte lufta med liv. Sidelengs kom isnålene i ansiktet, og det var ikke godt. Vi måtte gå forsiktig, for det ble så glatt at vi kunne gå på ski med fjellskoene nedover bakkene. Men andre hadde forsøkt seg med både sykkel og mopet. Sporene i snøen var tydlige.
Til og med kattene strevde visst i dag. Jeg har da aldri sett sånne fotspor før? Det så ut som om den katten liksom prøvde seg fram! Med labbene subbende kom den seg fram uten å gli. Utrolig godt å komme hjem igjen. Nå er det snart ut til en treretters med vennene våre. Gleder meg stort. Ønsker alle en finfin helg med masse hygge. Vi tastes!
Hva skal jeg finne på idag tro? Aner ikke? Det er jo egentlig et luksusproblem. Men jeg kan jo fortelle litt om dukkene mine. Dukken Berit fikk jeg da jeg var nærmere fire år, og den er av plast. I dag har den nesten mistet all farge, og blitt ganske blek. Har du gjemt de du hadde som liten? Jeg hadde ikke mange, men du verden så gøy det er at jeg har noen av dem fortsatt.
Vi hadde dukker laget av noe som het celloloid. Dukken Beate er i det materialet. De dukkene tålte ingenting, så en av mine dukker fikk hodet smadret i en søskenkrangel. Dukken havnet i klem i døra, og sånn var det. Jeg husker vi fant den igjen på søppeldynga lenge etterpå. Den ble gjemt under hekken, og trøstet for sin ulykke. Jeg tror jeg kunne skrevet mange innlegg om dukkene, for alle har sin historie. Noen er mer verdifulle som et minne. Men jeg var slett ingen dukkemamma. I dag tenker jeg at jeg burde få sydd nye klær til dem, og gjøre dem litt fine der de sitter på hylla til pynt.
For meg var det bamsen som var favoritten. Den har jeg også fortsatt. Stakkars bamse den er helt utslitt i pelsen.
Følte meg skikkelig lat da jeg våknet. Ikke treg, men lat! Rester av vaffelrøra fra i går gjorde susen. Nugatti???? Litt søtt lurer visst min hjerne til å våkne opp. Ny dag, jippi, og den er din og min!
Jeg skriver dagbok, men den er litt rar! Kanskje jeg heller skal si at jeg tegner dagbok? Tegningene er ikke store, men akkurat passe for meg. Min dagbok har jeg hatt i mange, mange år. For det er slett ikke hver dag, eller hver uke eller måned i året, jeg skriver noe der. Noen ganger blir det bare en tegning, som ingen andre enn jeg forstår meningen med, og noen ganger skriver jeg bare det jeg ønsker meg. Akkurat nå ønsker jeg meg en blondekantet dag!
Etter som årene går, har det blitt noen sider i boka, men jeg er ikke halvveis en gang. Da svigerdatteren min fikk se den en gang, sa hun at den ville hun arve. Det var jo koselig sagt. Den innholder en hel den skisser, dikt, godord og kladd og kludd, pleier jeg å si.
Noe handler om meg, og andre ting om de omkring meg. Men ingen kan vel forstå hvem jeg skriver om. Hun som sier Hjelp på tegningen der nede, henger i en tynn tråd, og langt der oppe svever ballongen. Når den sprekker, hva skjer da? Vil hun lande mykt? Veien blir til mens vi går, heter det så vakkert, men jammen kan man føle seg fryktelig ensom og usikker på hvor man skal gå, når et snølandskap ligger der iskaldt og venter. En sånn rar dagbok har jeg, og den sier meg noe, selv etter mange år. Skriver du dagbok?
Gårsdagens middag var en skikkelig restefest. Da jeg hadde gjordt det klart, var det både hovedrett og dessert, og det på en mandag.
At det går an! For en stank! Blomkål er godt, men lukten i huset er fryktelig når man holder på! Men skal man lage mat, så det får man tåle det. Resultatet ble godt. Jeg hadde kjøpt alt for mye grønnsaker, og da ble jeg fristet til å lage dessert!!!!! Av blomkål?
Det hvite på blomkålen ble kokt godt mørt, før jeg kjørte det glatt med en stavmikser. Jeg tilsatte kakao og etter oppskriften skulle det også være med litt gelatin, for å få den til å henge mer sammen. Det droppet jeg, men jeg måtte ha i litt sukker. For meg ble den fortsatt for bittert. Et lite beger med vaniljeyoghurt gjorde susen. Jeg rørte det inn, og mousse`n fikk en lysere farge og en mildere smak. Så var desserten klar. Jeg delte den i fire glass, og pyntet den jeg skulle spise selv med litt jordbærsyltetøy og en skje med lettrømme. Resten frøs jeg ned, så kan jeg kose meg en annen dag også.
Smak deg til, så du får den smaken du liker. Moussen kan bli bitter med for mye kakao.Sukker kan droppes, men jeg følte at det trengtes for smaken. Server den med bær og rømme, eller vaniljesaus.
Men det var mer grønnsaker igjen. Resten av blomkålen,”innmat” og det grønne ble hakket opp i biter. Søtpoteter, kålrot og gulrøtter ble skrelt og delt i terninger og kokt møre. Mot slutten helte jeg i blomkålrestene og en boks med kikerter. Halvparten av grønnsakene ble tatt opp, og kraften ble tatt vare på til saus eller suppe en annen dag. Så stappet jeg resten av grønnsakene til mos, og krydret den godt. Her gjelder den slanke linje om dagen, så min mos fikk hverken fløte eller smør, men det kan jo du bruke.
Dette ble min middag i går. Mannen jobber lange dager og spiser ikke middag hjemme hver dag i uken. Jeg hadde restefest. Noen kyllingklubber hadde jeg igjen fra søndagen og sammen med masse rotmos, kokte grønnsaker og et persilledryss, var det klart. Ute? Ja, hvorfor ikke? Sola varmet godt, jeg hadde kledd meg med varme klær, og det dryppet fra takene. En utsøkt middag med dessert, på en helt vanlig mandag. Blomkålen luktet vondt, men jammen var det verdt det.
Etter at Flaggermusvinger fortalte om rådyrene ute på naturreservoatet på Øra, tok jeg turen dit i formiddag. Bare for å oppdage at det var ikke jeg som jaktet på dem, men de som holdt øye med meg. Jeg tror de til enhver tid visst hvor jeg beveget meg.Så noen premiebilder ble det ikke.
Stadig tittet de opp her og der, og så for de avsted igjen. Det er fire stykker som holder til der ute nå. Jeg tenkte ikke på det med en gang, så jeg gikk glipp av de beste bildene. Når jeg fotograferte annet, sto de å så på meg. Da jeg endelig ble var dem, så løp de. Hadde jeg tatt et blikk til siden, hadde jeg fått skikkelige nærbilder, tror jeg. Men jeg får hellet ta turen dit ut igjen om noen uker. Da er det vår med hestehov og stær der ute, pluss mengder av andre fulger.
Visst var det fugler der ute nå også, og bever! Flere steder lå det trær over stien, for beveren hadde vært på hogst etter mat.
Tenk det da, vi er halveis i februar hvert øyeblikk. Naturen tar ikke noe halvt. Solnedgangen i går var full av farger. Jeg måtte bare vise dere det.
Jeg fant en halv grind i går også. Det fikk meg til å tenke på “Skigardsvisa”! “Ein skigard kan kje vara evig veit du!” Nei, et stengsel kan stå der i våre liv for en stund, men etterhvert faller det ned, og veien er åpen så vi kan fortsette.
Her har vinteren kommet tilbake. I dag kom kulda også. Sola skinner der ute, og det blir nok en veldig vakker dag.Det er ikke nok snø til å gå på ski, men nok til å studere spor.
