Her er mitt innlegg i utfordringen hos Frodith! Du finner den HER!
Inn i fremtiden med stor tvil.
Alle går der med et smil.
Hun vil være pappas prinsesse en stund til, men nå kommer lillesøster?
Den nye ungen er sikkert helt vill…………………….
Første mandag i september er det i dag. Sola skinner her hos oss og det er et flott høstvær.
Jeg har forsøkt å få litt skikk på hagen i helga. Bark og lyng ble kjøpt inn. Det var god trim å bære rundt på alle sekkene, men det ble fint rundt alle buskene etterpå. Lyngen fikk erstatte halvvisne sommerblomster her og der i krukkene.
Det ble mange kopper kaffe i solveggen også.
I skogen har det blitt mange fluesopper. Jeg synes de er så vakre, men spiselig er de jo ikke.
Men det finnes da så mye annet fint. Nypene er klare til å plukkes, og maisen hos bonden begynner å ta form.
Denne helga har inneholdt så mye forskjellig, men det er godt å ta en tur i hagen innimellom alt annet. I går ble det en fiskeform til middag og kaffekos på saueskinnet på terrassen etterpå.Afrikaliljen har endelig begynt å blomstre med sine vakre blå miniklokker. Nå er det mandag og ny uke, så det er bare å fortsette. Jobben kaller!
Forrige innlegg viste jeg dere sangsvaner, men i dag er det knoppsvanene som får litt oppmerksomhet.Vi hadde en morsom opplevelse i dag. Se den katten da! Verdens modigste eller? Den snek seg sakte avsted med magen nesten ned på bakken på jakt etter endene som lå ved vannkanten, men jeg skal si den skvattt da svanefar ikke ville ha den der!
Svanen brettet ut vingene og freste så det skikkelig kunne høres. Man spøker ikke med foreldre som har unger nei!
Katten løp vettskremt og gjemte seg under en bil som sto parkert på veikanten, og svanene kunne igjen vende tilbake til sin kos i sola.
Svanefar var hele tiden på vakt, så det nyttet visst ikke for hverken katter eller mennesker å komme nær de søte små.
Se hva jeg fikk bilder av da jeg var på tur i barndomsriket mitt!
Bak kvist og kvast hadde en sangsvanefamilie gjemt seg i sivet. Jeg snek meg nedover mot vannkanten, og gjennom et lite hull i løvverket fikk jeg bilder av dem.
Så vakre de var, mor og far, pluss fire unger.
Jeg har aldri kommet nær dem i disse områdene før. Heldig meg som har zoomlinse!
Som barn hørte vi dem ofte, og så dem i lufta, på vei innover til hekkeplassene sine. Men nå hekker de i elva rett ved veien! Men sky er de fortsatt, så de svømte videre innover etter en stunds hvile.
I dag er det første september, og høsten tar for seg mer og mer framover. Visst kan vi få fine dager, men sommeren er ugjenkallelig over for denne gang.
Fortsatt er det sommerfugler i blomstene, men snart må de finne seg et trygt sted å overvintre. Jeg synes det er et eget vemod over det at naturen går til hvile. Men når jeg først har godtatt det i hodet, gleder jeg meg over det.
I går var jeg på skogstur med mamma og storesøster, og gjett om vi koste oss. Dette er mitt barndomsrike, en times biltur fra der jeg nå bor. Jeg fikk mange bildeminner, koselige pratestunder og fin trim. Mamma er 85, man det stopper ikke henne. Jeg håper jeg har arvet mange av hennes fine gener.
Selv om disse eplene er fulle av skurv i skallet, så er de vakre. Sånn er det med høsten også. Når løvet på trærne bytter farge, så får de et helt annet uttykk. Ja, det er bare å glede seg. Høsten er her. Det er september.
