Det var så kjedelig å sitte sånn å vente. Magda kjente at hun hadde så liten tålmodighet. Kunne han ikke snart komme da? Hvor mange uker skulle det ta? Hun sukket igjen, og strikket litt til. Utenfor falt snøen så fint. De hvite snøflakene danset i den lette vinden. Vinter og snø, første desember og snart jul. Hun strikket en runde til på sokken og rynket pannen. Pensjonist var hun nå, skikkelig pensjonist. Men det var ikke så gøy som hun hadde trodd. Dagene var lange og hun savnet jobben på postkontoret. Det ville vel bli bedre etter hvert.
Utenfor Magdas hus, med nesa tett inntil kanten av vinduet, stirret en liten pike inn. Hun hadde oppdaget juletreet og blitt nysgjerrig. June var bare sju år, men visste allerede at det var sånn hun ville ha det ved juletid. Juletreet der inne lyste vakkert, selv om det enda bare var lys på det. Damen satt så fredelig og strikket. Hun kunne høre musikk. Julemusikk….
Magda rettet seg opp og lyttet. Hva var det for en lyd? Hun så opp, sukket oppgitt og så på det kunstige juletreet. Visst var det pent der det sto. Hun hadde satt det fram for å prøve å få litt forventning i advent som da hun var liten. Men, hjalp det? Nei, slett ikke. Strikkingen falt ned i fanget, og hun så trist ut av vinduet. Men hva var det? Hvem var det, som ropte bak huset?
Hun hadde akkurat sett en gjeng med barn på ski. Hadde en av dem slått seg tro? Hun slengte sjalet over skuldene og tok på seg støvlettene og gikk ut på trappa. Hun lyttet, men det var helt stille nå. Plutselig kom noen leende unger framover i skiløypa de hadde laget tidligere. De vinket og smilte til henne og hun vinket tilbake. Nå var de tre? Gunnar var med, men hvor var Sjur? Var de ikke fire da de gikk innover? Merkelig?
June hadde huket seg ned inntil noen busker i hagen. For ikke nok med at damen kom ut, men de villeste guttene i andre klasse på skolen kom i full fart på ski. Hun var redd noen skulle oppdaget henne, så hun holdt pusten av spenning.
Nissen var også der, men han hadde gjemt seg inntil veggen i vedskjulet. Ikke det at noen så han heller, for han var usynlig når det trengtes. Han hadde også hørt det rope. Hva var det? Gaupe, rev, rådyr, eller var det et sånt lite menneskebarn som de han så gikk fort av sted, vekk fra lyden? Han snek seg rundt hushjørnet og løp mot der lyden hadde kommet fra. Nisser har veldig god hørsel, så han kunne oppfatte det miste klynk om noen var i fare. Der, skrek det til igjen. Noe galt måtte det være?
Hva tror du? Får du et juleeventyr i år også. Ja, det er min adventstradisjon, i 15 år.
Hvert år skriver jeg en ny fortelling og legger ut litt hver dag på bloggen i desember, mot julekveld. De fleste har jeg laget bok eller hefte av til meg selv, som et minne. Noen av dem har jeg også solgt til dere på bloggen og venner ellers.
I morgen tidlig kan du lese første del av årets eventyr. Barnslig? Hvorfor ikke? Må vi ta alt så seriøst bestandig da? Jeg liker koselige historier med snille mennesker og julestemning. Dette gir meg mye mens jeg skriver, og jeg håper det gir dere litt glede også. Ondskap og krig er det nok av i nyhetene.
heter fortellingen i år, og nissen Anskar løper heseblesende mellom de som trenger hjelp i adventstiden.
~ Han hadde også hørt det rope. Hva var det? Gaupe, rev, rådyr, eller var det et sånt lite menneskebarn som de han så gikk fort av sted, vekk fra lyden? Han snek seg rundt hushjørnet og løp mot der lyden hadde kommet fra. Nisser har veldig god hørsel, så han kunne oppfatte det miste klynk om noen var i fare. Der, skrek det til igjen. Noe galt måtte det være…………………
Følg med i morgen, så kan vi sammen telle ned til jul.
Nei, dette er ikke ferdig, men en test. Jeg fikk lyst til å lage trær av noe papir jeg hadde liggende. Det er rester etter korrekturark til årets julehefte JULESTEMNING. Du finner informasjon om heftet mitt HER.
Men det var papirtrær jeg skulle vise. Jeg lagde kremmer hus av to og tre ark og feste de med papirteip, før jeg brette det inn i bunnen. Noen satte jeg flere kremmerhus over hverandre. Noen ble korte og andre lange.
Husene hadde jeg fra før, og de skal kanskje få litt mer hvitt på takene. Enda er det bare et prøveprosjekt. En liten by kan det kanskje bli, eller en kirke med noen hus ved siden av? Med en lysslynge, mose og litt bomull så kan det pynte opp i et vindu kanskje. Hva synes du om tanken? Jeg må la det vente litt nå, men et eller annet blir det av dette. Snart advent.
I dag ble det litt av hvert her. Jeg klarte ikke la være å kjøpe jordbær på denne første dag i november. Samtidig hentet jeg årets julehefte. Litt av en kombinasjon. De som har sagt i fra at de skal ha heftet, sender jeg melding til etter hvert. Jeg rekker ikke alt med en gang.
Det var ubeskrivelig gøy å få heftet i hendene. Trykken gikk så fort denne gangen at jeg ble helt overrasket. Tidlig? Ja, det er vel kanskje det, men skal det fram til deg til advent, så er det ikke mer enn tiden av veien. Posten er ganske så treg, nå som det sendes ut bare annenhver dag.
Her legger jeg ved innholdsfortegnelsen til venstre, så kan du se litt hva det er.
Det er 60 sider med litt av hvert, i A4 størrelse. Dikt, fortellinger, små tekster, oppskrifter og kreative ideer. Heftet kan leses i adventstiden, men det er også et julehefte. Alt er altså laget av meg da, foto, tegninger og tekster. Prisen er ikke avskrekkende heller vel? Kr 200 pr. hefte, og det er med porto. Ønsker du deg et hefte eller flere, så kontakt meg på Messenger.
Det er helg og utenfor regner det. Musikk og kaffe gjør susen i morgenen. Hva skal jeg finne på i dag da tro? Jeg rydder og rydder, men i helga vil jeg gjøre noe annet. Da ble det pastellkritt. Jeg kan jo drømme litt om hva som kommer. Vinter, advent og hygge. Jeg gleder meg allerede, og skriver på et julehefte som jeg skal selge nærmere den tiden. Tiden går så fort bestandig. Til heftet skal det skrives, lages litt mat og foto, dikt og fortellinger, kos og hygge. Det er artig å holde på med, selv om det enda er tre måneder til julaften. Hvor lenge er det til advent? Under ti uker. Jadda, det går nok bra. Jeg blir nok ferdig i år også.
Fortsatt god jul! Takk til alle hyggelige hilsener jeg har fått etter å ha skrevet dette årets julehistorie, Ett ord. På toppen av det må jeg takke for at jeg vant flax-lodd hos Bunny i romjulskalenderen i dag, det finner du HER!
Julaften var koselig med familien. Her feries jula i mange dager nå og det er koselig med pynt både ute og inne. Vil du lese årets julehistorie kan du klikke deg inn og lese alt fra del 1 til 24 HER!
«Det er en blomst det, som jeg synes er vakker. Juleglede er så mye annet også. Jeg kjenner den gleden inni meg nå som det endelig er julaften. Nå skriver jeg de siste ordene i denne boka, og du skal få den i kveld Emma. Jeg håper du siden i livet kan tenke at mange ganger er ett ord nok. Alle de forskjellige ordene du har gitt meg i advent, har betydd noe. Bare ett ord om gangen, har gitt meg rike dager med gode tanker.
Ord om forventning og barndom, vinterland og juleglede, lyder og dufter, mat og drikke, alle har vi en ryggsekk med ballast og fantasi om bedre dager. Alle ordene alene har mye å si, og sammen blir de til en historie for ettertiden. Jeg håper du vil ta fram denne boka år etter år og tenke gjennom hva ordene betyr for deg. Kanskje vil du selv lage din bok en dag, for deg selv, eller sammen med andre.»
Inga kledde seg, og Even kom og fulgte henne ned til gården i mørket. Gavene hadde han hentet før på dagen. Han hadde på hodelykt, for det trengtes, men i hånden bar han en gammeldags fjøslykt med et blafrende lys og han hadde nisselue på hodet. Hun fikk holde han i armen. Over dem glitret det i stjerner, og det var en kald julekveld.
«Dette blir koselig Inga. Emma spiser middag med sine først, og så kommer hun og tar opp noen gaver med oss. Etterpå går vi to til hennes familie og drikker kaffe.
Pappa har stått på i hele dag. Han elsker å lage mat, så det er ikke noe stress for han. Onkel kommer og en venninne av ham, pluss farfar.»
Inga ble ønsket velkommen som om hun var en dronning. Dag ga henne en klem, og hun følte det var så kjent og godt. Han hjalp henne med støvlettene og kåpen, før hun fikk gå inn til de andre. Alle hilste og ønsket god jul.
Det ble servert glovarm gløgg og pepperkaker. I bakgrunnen tonte julemusikken og det duftet herlig av ribbe og surkål allerede. Onkelen som het Hans, hadde gått i klassen til Inga da de var små, så de smilte og lo av felles minner. De hadde fått noen år sammen, før deres familie flyttet inn til byen.
De studerte klassebildene i gangen, som hang der på rekke og rad. Farfar overtok i kjøkkenet, så Dag også fikk prate litt. Hun studerte bildet der Johan smilte til henne. Han hadde visst gått i klassen til Dag, men noen som het Dag, husket hun ikke.
«Hvor er du da Dag? Jeg husker ikke deg da vi var små. Men han husker jeg!»
Hun pekte på en som sto bakerst.
«Det er Sprinter`n. Alle hadde jo kallenavn den gangen. Han het det fordi han var raskest til å løpe på hele skolen. Jeg aner ikke hva han egentlig het. Hvor er han i verden tro? Vi var så gode venner, ja småkjærester kalles det vel. Han passet på meg på skoleveien, enda han var to år eldre. Når Johan ville «kryne» meg i snø, eller dra meg hardt i flettene, var alltid Sprinter`n der. Han enten avverget det, eller trøstet meg. Han glemmer jeg aldri, for han var bare så søt, god og kjærlig. Vi kysset til og med!»
Hun ble litt flau, men alle lo.
Dag lurte på om hun fant han på bildet? Hun måtte innrømme, at det gjorde hun ikke. Han pekte, og hun rygget tilbake. Fingeren holdt han på Sprinter`n, og så på henne. Det var som om alle årene imellom var visket ut, og hun kjente gleden bre seg i hjertet. Uten å tenke la hun armene omkring halsen hans, som hun hadde gjort på den tiden, og han slapp henne ikke.
De andre gikk rolig inn i stua, og de to sto der lenge og bare kjente på gleden og samhørigheten. Dag kjente at han ble rørt.
«Så rart! Jeg husket deg med det samme jeg hørte navnet ditt i høst. Hans sa at du igjen bodde i barndomshjemmet ditt, der oppe. Jeg har aldri glemt deg, men du giftet deg jo med Johan. Jeg fant også kjærligheten etter hvert, men kona mi døde dessverre så altfor tidlig. Nå må vi bli bedre kjent, igjen, og så får vi se om ikke vi to kan få alderdommen sammen. Det vil jeg gjerne, vil du?»
Inga sukket av tilfredshet og klemte seg inntil han igjen.
Kvelden ble akkurat så fin som hun hadde drømt om. Da Emma kom, gikk de alle rundt juletreet. Etterpå var det gaveutdeling. Emma ble fra seg av glede over boka. Men da hun oppdaget innholdet i konvolutten, ble hun stille. Hun ante ikke hva hun skulle si. Men det visste Inga.
«Jeg er ikke din ekte tante, men en som heldigvis kan bestemme selv. Jeg arvet alt, lenge etter at det var slutt med Johan, men han ble ikke blid da han oppdaget verdiene. Det var jo arvet etter mine foreldre her i bygda, og alt etter tante, som flyttet til byen på sine gamle dager. Det var da han begynte å oppsøke meg igjen, og igjen. Han ville ha kloa i de pengene. Han hadde skjønt at det var ikke lite jeg eide nå.
Min tantes leilighet, er nå din nå Emma. Du kan bruke den, eller selge den, for å kjøpe deg noe annet. Et sted å bo må du jo ha selv, eller sammen med kjæresten din etter hvert. Jeg har gjort alt rett med advokat og det hele.
Du arver alt jeg eier, når jeg en gang stanser min vandring. Uten deg hadde jeg ikke hatt noe. Ikke deg, ikke Even eller Dag. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Du var gull for meg da du begynte å besøke meg som liten. Ett ord! Gull! Du har vokst deg til en vakker dame nå.»
Det hadde vært stille i stua en lang stund mens Inga og Emma klemte hverandre, men så kom praten i gang igjen. Dag mente Inga måtte være i slekt med julenissen, men da lo hun.
«Hvem er julenisse her. Jeg har blitt lurt av dere alle. Først av Emma som mente jeg trengte hjelp i huset. Even kom, og han hadde skjønt at faren hans kjente meg fra tidligere. Så kom Dag da, Taximannen, og innyndet seg. Veldig festlig. Skal lure på hva neste jul bringer? Bor jeg her da, på gården? Bor Emma og Even i huset mitt der oppe, og kan vi kanskje bli besteforeldre Dag?»
Dag skrattet. «Ja, du kan spå du Inga, men om dette skjer så lover jeg å lage julemiddag neste år også.»
Utenfor hadde snøen begynt å dale ned. Reven hadde spist maten han hadde funnet oppe ved Ingas hus, men var ikke mett. Han snuste ut i lufta og kjente duften av de herligste retter nede på gården. Stille tasset han inn til trappa. Der lå det en haug med ribberester og bein på en tallerken, sammen med en potet og litt saus. Han fikk seg et herremåltid, og etterpå tuslet han tilbake til skogen. Snøen dekket sporene og fra kirken ringte klokkene i natten. Stillheten senket seg over skog og land, og julefreden fant feste i menneskenes hjerter.
På gården satt Dag og Inga tett sammen i sofaene ved juletreet. De andre hadde reist hjem til sitt, men de to ville holde på julekveldsfølelsen så lenge de kunne. Etter hvert sovnet de med armene omkring hverandre. I lyset fra juletreet hadde endelig Inga fått fred, og hun var helt trygg på at det ville vare, for resten av livet.
Gledelig jul til alle som har fulgt årets historie om ett ord. Husk at ett ord kan løse en gåte, kan fikse et uvennskap, kan gi kjærlighet og ikke minst glede andre. Ett eneste ord. Nå sier jeg TAKK og ha det fint i jula!
Lille julaften var det og Inga synes det allerede var høytid og stemning. Hun satte på seg de røde, hjemmestrikkede strømpene hun en gang hadde fått av sin tante. Tenk så deilig det var at benet fungerte. Hun trengte ikke lenger være redd for at kneet skulle låse seg. Operasjonen var vellykket og hun kunne fortsette opptreningen til både lange turer, hopp og sprett. Som hun gledet seg til i morgen. Tenk å feire med flere. Det var mange år siden sist.
«Vårt hjem var så fredelig på julekvelden. Dyrene våre i fjøs og stall, hadde alle fått litt ekstra god mat til jul. Nissen hadde fått grøten sin oppe på låven, og katten hadde fått en stor skive med leverpostei. Det var som en hel ryggsekk av strev ble løftet av mor, når julen ble ringt inn. Når juleevangeliet ble lest, fikk vi alle en indre fred.
Det duftet fra et ekte juletre, stearinlysene skinte og så kom maten på bordet. Vi fikk ribbe og surkål, medisterkaker, honningglassert stek, poteter, surkål og grønnsaker med saus. Til dessert var det multekrem av de gule bærene som far hadde plukket på myra om høsten.
Ved bordet satt jeg og drømte om julegaver. Jeg undret meg på hvor kreative de hadde vært denne gangen, med strikking av fantasifulle mønstre til fine gensere, luer eller votter?
Skinnet fra juletreet og lyden av englesang fra den lille lysestaken med fire lys var så vakker. Englene snurret rundt og rundt.
Jul da jeg var liten, var familien min, tryggheten, isroser på vinduene og snøen der ute. Vi hadde juleroser i vasen og salmer ble sunget da vi gikk rundt juletreet.
Jeg minnes mine julaftener med lyden av vedovnenes knitringer, og besteforeldrene mine som kremtet forsiktig, fordi de felte tårer av vemod og ettertanke.
Tantes gave på julaften var alltid spennende. Det kunne være en trådsnelle, eller et garnnøste, en oppskrift eller et gammelt foto, en bit kartong eller en tom eske. Gavene jeg fikk av henne var alltid litt festlige og rare synes jeg. Så spennende. Det fikk meg til å undre meg over hva hun hadde tenkt. Gaven hadde en mening. Hun skrev alltid et langt brev ved siden av, som forklaring. En trådsnelle kunne brukes til så mangt. Jeg kunne sy og reparere klærne mine, eller jeg kunne lage noe artig om jeg surret tråden i noen kvister. Hun hadde lært meg å brodere og ikke minst lage noe av papir, lim og kongler. Den rare julekrybben min borte i hylla, er laget etter at jeg en jul fikk en eske med alt mulig rart av tante. Jeg fikk lim, tynn ståltråd, piperensere, mange rare kongler, ull til hår, nøtter til hoder og noen tekstilbiter til klær. I romjula lagde vi krybben min sammen, og jeg glemmer det aldri. Hun fortalte så fint om det lille Jesusbarnet og det ble høytid over naturmaterialer og lim den dagen.»
Inga finner fram noen papirer hun har liggende og legger de i en konvolutt. Det hadde hun tenkt skulle følge med denne boka om «Ett ord». Hun håper gaven ville falle i smak?
«Før pugget vi salmer på skolen. Det ble ganske mange etter som årene gikk. I dag kan jeg de fortsatt, på gamlemåten. Mange av våre salmer er modernisert og det er ikke alltid lett for meg. Noen ganger har de fjernet lange setninger og erstattet det med annet som jeg glemmer like fort som jeg har sunget det. Men det jeg lærte som barn sitter som fjell.»
Hun stoppet skrivingen og så ut av vinduet. I dag snødde det tungt der ute. Men i går kveld hadde det vært så klart. Dag, Emma og Even kom kjørende med hest og slede. Alle ble pakket ned mellom pledd, tepper og skinnfeller og så bega de seg ut i vinternatten. De sang sammen og bjellene holdt rytmen, og hesten travet av sted. De fant ut at det var mange salmer de kunne, særlig julesalmer og sanger. Dag styrte hesten så lett, og sleden danset hit og dit på den snødekte veien.
Even og Emma hadde smilende fortalt at de hadde en overraskelse. «Gjett hvem som har skrevet brev på gamlemåten? Vi!»
Emma lo og fortalte at de hadde hatt kontakt i hele adventstiden. De har skrevet brev til hverandre hver dag i desember. I førsten sendte de det i posten, men da Emma skulle hjem, bestemte de seg for å bare gi det til hverandre når de var sammen. Brevene var fulle av glade ord og tanker, hva de likte og ikke likte, om mat og kaker, venner, familie, fremtidsplaner og fantasi.
«Jeg tror vi har blitt mye bedre kjent på denne måten og de brevene skal vi ta vare på som skatter. Ja tante, vi klarer å ha kontakt uten telefonene og vi har dynket brevene med parfyme noen ganger. Vi har sendt med små ting som symboliserer oss. Jeg har laget flettekurver i glanspapir og heklet hjerter og engler. Even har laget et vakkert hjerte av ståltråd. Til og med en kurv i never har han laget. Når vi flytter sammen til neste år, for det har vi nå bestemt, så skal denne pynten henges på vårt juletre. Men innen det skjer, lar vi de små tingene ligge i konvoluttene som små skatter.»
Etterpå hadde Inga og Dag tatt seg av hesten. De hadde selet av den sammen, tørket vekk svette og gitt dem vann og havre. Dag var i godt humør som vanlig og kilte henne litt innimellom.
«Vil du bli med ned og se juletreskogen min? Her er det ikke noen frimerkesamling som andre tøyser med, men ekte juletrær! Ja, det er en av de tingene jeg liker best ved å jobbe på gården. Det er en glede og selge juletrær til alle. Det nye hogstfeltet er klart til å plantes nå. Jeg gleder meg til å følge den veksten videre. Tenk at Johan tok treet i bakgården min, enda skogen rett ved siden av var full av de vakreste trær! Jammen godt treet fikk være til stas hos deg i jula! Der står det som en vakker julerose i glansen fra lysene.»
Plutselig gikk de trygt hånd i hånd inn mellom snøtunge grantrær. Benet plaget henne ikke lenger, akkurat som legen hadde sagt. På julekvelden skulle hun gå rundt juletreet med de andre.
Dag hadde tatt med ryggsekken og der hadde han både kakao og ferske boller. Himmelen over dem glitret av stjerner. Det «funkler», sa Inga, og Dag smilte. De to forsto hverandre. Even hadde ikke ant hva hun mente med å funkle. De unge brukte ikke et sånt ord lenger, de sa bare skinne og glitre de.
De satte seg i en lysning og Dag bredte ut et saueskinn de kunne sitte på. Han tenkte og grublet, men han fikk seg ikke til å si noe denne kvelden. Det fikk bli på julekvelden, for dette måtte jo Inga få vite, så hun skulle føle seg trygg.
Hun hadde lært seg å spørre hvem som sto der ute, før hun åpnet døra. Denne kvelden var det heldigvis Dag som kom. Han så at hun var skremt, og la armen forsiktig om henne. Hun begynte å gråte og buste ut med alt.
«Jeg trodde det var Johan. De siste gangene snakket han bare, men det var nok til å vekke utryggheten i meg igjen. Hva om han ble skikkelig sint, som før? Tenk at man skal gå rundt og være redd et menneske.»
Han trykte henne inntil seg og snakket så rolig.
«Ikke vær redd Inga. Jeg vet, at Johan nå er satt bak lås og slå. Jeg kunne ikke si noe med det samme, men han har gjort mer enn nok til å bli værende der han nå er, i lange tider. Jeg er så glad jeg er ferdig med han. Nå får andre ta seg av fortsettelsen.
Jeg er snart klar med oppsigelsestiden min i politiet, og jeg føler jeg har gjort mitt der nå. Fra julaften av er jeg er «fri» mann! Jeg kan kjøre taxi om vinteren, når det ikke er så mye å gjøre på gården. Endelig har jeg tid til mer privatliv. Jeg håper at du vil dele dagene med meg framover? Er du redd eller utrygg, så si ifra. Jeg skal hjelpe deg alt jeg kan.»
De gikk en kveldstur sammen og Inga ble rolig igjen. Rimfrosten hadde tatt for seg der ute, og det var som et skinnende eventyrland i månelyset. De hadde sett reven i skogkanten. Hun sukket av velvære over hva hun fikk oppleve.
Emmas ord kom tidlig i dag, «juleroser», og det passet fint. Det var rimfrost på vinduet i kjøkkenet. De lignet de vakreste roser.
«Har du studert isroser noen gang. Vi hadde mye av det på vinduene våre da jeg var liten. I dag ser jeg ofte isrosemønster på biltak og søppeldunker når det har vært fuktig vær og det slår om til kulde.
Jeg forstår godt at tidligere malere så på isrosene og gjenskapte det med maling. Det minner jo om de vakreste juleroser med dansende blader.
I hagen min vokser det de vakreste blomster under snøen nå. Tror du det ikke? Juleroser heter de, og mine er hvite. De tåler frost, snø og kulde.
Vi hadde de i hagen i mitt barndomsrike også. Jeg husker jeg tok vekk snøen for å finne dem ved juletid, men de var aldri der. Jeg spurte min nabotante om hvorfor de het juleroser, når de ikke sprang ut på julaften. Da fortalte hun meg legenden om denne blomsten.
«En liten jente fulgte etter vismennene for å se barnet i krybben på julekveld. De voksne hadde med vakre gaver, men hun hadde ikke noe å gi. Hun ble så ulykkelig, og gikk ut i mørket og gråt sårt over sin fattigdom. Tårene hennes fuktet jorden, og opp vokste det nydelige hvite blomster. Hun plukket favnen full og la dem rundt krybben til barnet. Dette var de aller første julerosene.
Våre juleroser blomstrer når snøen begynner å smelte litt ned. Kanskje «kakelinna» kommer før jul, og da kan knoppene vokse så fort opp, at det er som et mirakel. De gir glede til oss, som de ga glede i Betlehem, den gangen for så lenge siden. Ja, det er en legende, men den er da vakker?»
Tante smilte alltid etter at hun hadde fortalt en sånn historie, og jeg gjemte alle de ordene i hjertet. Som voksen har jeg tatt fram igjen tankene om hennes fortellinger og ord, og forsøkt å skrive det ned for ikke å glemme det. Her er et dikt om julerosene.
ISROSER
Finnes det blomster under snøen?
Ja, juleroser…
Hvite, skjøre blomster, i rosaskjær.
Blomster som kommer, tross kulde.
Blomster som vokser, tross snø.
Det finnes muligheter for meg også,
bare jeg graver dypt nok i snøberget.
Kanskje fryser jeg til is,
eller vi finner blomstene sammen.»
Inga pusset brillen, for plutselig kom tårene. Hun husket så godt lunheten i tantes hjem, og alle hennes kloke ord.
Ikke lenge etter kom Emma. Hun hadde lovet å hjelpe til med innspurten som Inga sa. Even skulle lage risboller, og Emma skulle pynte en kake Inga hadde bakt.
De to unge tittet på hverandre til stadighet og smilte. Inga så det, og gledet seg. I kveld hadde de lovet henne et eventyr og hun var så spent på hva det kunne være?
