Det var en vakker musefrøken med rød kjole og fine sko som kom inn av døra. Jakken hadde hun hengt av seg i gangen. Hagbart elsket sko og denne musa hadde de søteste han hadde sett på lenge. De minnet han om noe han selv hadde laget en gang? Han fikk stotret fram navnet sitt, da hun hilste. Hun het Elvira! De ble enige om at de kunne reparere klærne sammen. Hagbart tredde i nåler og sydde de rette sømmene og Elvira broderte de fineste mønster, der det var hull. Snart var nissens klær gode som nye. Som lønn fikk de mer mat, og hver sin lille sekk med korn og nøtter.
Hagbart var urolig, for det gikk mot kveld. Hvor skulle han sove? Han spurte forsiktig om han kunne sove i låven før han reiste videre. Det fikk han lov til. Elvira bodde ikke langt derifra sa hun, så hun ble fulgt hjem av den hvite katten. Hun forklarte at han ikke trengte å være redd for katter. De kunne være litt ekle og voldsomme, men de spiste aldri mus som var av tøy eller papir.
Hagbart bredte halm og høy over seg, og angret på at han ikke hadde fått adressen hennes. Men om faren hennes var hans gamle lærer Musse, så var han nok ikke velkommen der. Læreren hadde vært sint fordi Hagbart sydde bedre klær og sko enn han. Han sukket og sovnet likevel fort. Selv i søvnen så han de søte føttene til Elvira. Da hun hadde stått på kne og lagt opp buksene til nissen hadde han sett det han hadde tenkt. Under den ene skoen hennes, sto det HH! Hans merke. Herr Hagbart sto det for. De skoene var hans eksamensoppgave. Han hadde laget de, men læreren hans hadde tatt de med seg. Han mente de burde være på skolen og vises fram til nye elvene. Men han hadde altså gitt de bort som gave da, eller? Uten å spørre Hagbart? Der var de, på hennes små føtter. De passet perfekt…..
Edith la fra seg pennen og smilte. Det var koselig å skrive sånt. Da forsvant de dumme tankene og hun glemte bort alle bedrøveligheter.
Ute snødde det noe veldig nå. Hun ble redd da hun så noen bevege seg foran vinduet ute i kjøkkenet. Hun listet seg nærmere og tittet forsiktig fram bak gardina. Forskrekkelsen var stor da hun skjønte hvem det var…..
Edith strevde videre med møbler og bittesmå ting i hyllene. Hver kveld skrev hun ned hva musen opplevde, sendte det til Hans og ba han lese det for Sofie som et adventseventyr. Hun håpet av ungen synes det var gøy?
Men jo mer hun skrev, jo flere ting måtte hun lage i stand. Hva hadde hun tatt på seg? Det var da så veldig mange dager i advent. Ville hun klare å lage en morsom historie av dette? Men hvor i alle dager var den musen? Hun fikk skrive litt mer først……
«God dag du,» sa katten.» Hvor kommer denne fine herren fra da? Jeg er vakt for fjøsnissen forstår du, og alle besøk må godkjennes av meg. Kjenner du herr Anskar?»
I det samme åpnet katteluken seg, og en mann med rød lue nikket vennlig til Hagbart.
«Morn du. Har jeg fått fint besøk. Jeg har bestilt skredder, for buksa mi har revnet. Jeg trodde det var en dame som kom, men så var det deg?»
Hagbart måtte fortelle at han var skredder, men at han slett ikke var budsendt til nissen. Han stotret fram at han var på julereise og lette etter et hjem. Da ble han bedt inn på varmt drikke og kaker. Han bukket dypt og fulgte med inn gjennom luka.
De svingte til høyre og fortsatte innover en gang dekket av halm. Det duftet godt og det var mykt å gå på. Nissen åpnet en liten dør, og så var de inne i et koselig rom med lys og varme. De røde julebuksene til nissen lå over en stol og Hagbart så at den var revnet både her og der. Han tilbød seg å sette i gang med det samme.
Da banket det på døra. Nissen åpnet. Hagbart rødmet så det virkelig syntes……
Er det ikke det ene så er det det andre! Nå går det da ikke å legge ut nye bilder??? Jeg blir like ergerlig som sinnataggen. Dette er gamle bilder fra tidligere desemberdager. Vakkert var det jammen da. I dag har vi sett sola, og det var så herlig. Håper det kommer flere sånne dager, og nye muligheter til å legge ut NYE bilder!!!
Ikke mye som minner om dette i år! Det regner og det regner her hos oss. I kveld gadd jeg ikke gå ut. Det blir vasking av toalettrommet i stedet. Her måtte noe gjøres så jeg.
Morsomt å pusse opp med enkle midler. Byttet såpeholdere og satte noen grankvister i et sort glass. Det ble da artig. Nå skal jeg vaske der henge opp rene håndklær og et bilde på veggen. Så kan jeg tilsette litt rødt nærmere jul. Fin trim og vaske også. Etterpå blir det kaffekos og strikking.
«Her skal det bli et kalendereventyr. Det blir artig, ikke sant? Vi kaller det «Jul på hyllene». Dette skapet skal vi fylle opp med møbler og ting, og en fin mus kommer til oss innen jul, det er jeg sikker på. Ikke en sånn levende mus, men en hjemmelaget mus av papir, garn og tekstiler. Han, ja det er en han og han heter Hagbart! Han har lagt ut på en reise nå i advent. Jeg skal fortelle deg om det etter hvert, så du får vite hva som skjer!»
Edith kjente på seg, at nå måtte hun gjøre mer enn bare å stå der. Hun hadde ikke tenkt å vise så mye enda, for det var jo musen som skulle ha startet eventyret. Raskt gikk hun inn i boden og hentet fram noe av det hun hadde laget tidligere på høsten. Sofie smilte da det kom på plass en bokreol, en stol, noen bittesmå bøker og litt annet. Det var så smått, og Sofie smilte fra øre til øre.
«Å mamma. Dette blir så morsomt. Tenk å ha en egen dukkestue. Jeg gleder meg til den musen kommer. Er den her når jeg kommer tilbake neste gang?»
Edith fant ikke noe svar. Hvor i alle dager var den musen?
Da Edith sto opp neste dag, gledet hun seg til å vise Sofia den fine musa hun hadde laget. Hun ble helt forskrekket da den ikke var å finne noe sted? Hadde ungen allerede funnet den? Nei, hun sov da enda?
Hun lette høyt og lavt, åpnet dører og tittet overalt. Ingen mus? Hva var det for noe tull? Alt gikk visst feil for tiden. Hvordan skulle hun egentlig klare seg fremover? Det var så mye hun aldri hadde tenkt at hun måtte gjøre selv …..
Hun var alene med Sofie nå. Ungen hadde blitt 5 år og var full av sprell. Det var ikke måte på hvor aktiv hun kunne være etter barnehagens lek. Neste uke var det Hans som skulle ha henne. De delte omsorgen og det gikk greit det også. Likevel var hun sliten av alt? Merkelig. Hun savnet Hans noe veldig, og lurte på om det hadde vært lurt å be han flytte ut? Hva hadde gått av henne den dagen i slutten av september? Hun hadde eksplodert over at han ikke hadde laget den maten hun hadde bestemt og ikke hengt opp klesvasken riktig! På toppen av det hadde Sofie forskjellige sokker på føttene og genseren vrang. Hun hadde aldri trodd at han skulle flytte ut etter utbruddet hennes. Men det var kanskje ikke så rart? Det var ikke første gangen hun hadde kjeftet på han i det siste og bedt han skjerpe seg. Denne gangen hadde hun skreket at hun like godt kunne klare seg alene, for han var ikke til noe hjelp. Men det var jo ikke sant! Etterpå, hadde hun blitt helt forskrekket over seg selv. Hun var da slett ikke hyggelig. Det var ikke rart at han ikke orket mer? Han flyttet rett inn til en kamerat som hadde et ekstra rom, og der hadde han vært siden…..
Da Sofie kom ned trappa litt senere, holdt Edith nesten pusten. Men så kom hun til å tenke på at det bare var å finne på noe. Hun åpnet dørene til skapet over benken og smilte.
Det var vasket og fint der etter at hun hadde ryddet vekk kopper og kar. Men hyllene var ganske tomme. Litt kvister og småting, men eller ikke noe! Sofie ble så skuffet. Ikke en gang en sjokoladekalender hadde mamma kjøpt. Det hadde pappa, det visste hun!
Så satte hun fra seg den lille musa hun hadde laget klær til, slukket lyset i kjøkkenet, reiste seg og gikk for å pusse tennene.
Den lille musa rettet seg opp og var stolt over de nye klærne. Han hadde aldri følt seg så fin før! Kofferten var pakket, og en julereise ventet han hadde fruen sagt. Fru Edith! Det var steder han skulle besøke i huset skjønte han. Han var ikke så lysten på det, for de hadde skaffet seg katt! Noe så skummelt. Han likte ikke den dumme katten. Passet han seg ikke, så ville han vel bli spist med klær og det hele, før jula ble ringt inn. Han ville finne seg et nytt hjem. Et musehull med egen familie. Han ville vel aldri finne det inne i dette huset. Han løftet kofferten, trakk lua ned over ørene og åpnet katteluka i døra. Katten stanset han med et kraftig fres. Han ble truet inn i et hjørne. Der trodde han at hans siste time hadde kommet.
Katten kom nærmere! Han tok et godt tak i nakken på musa og bar han med seg ut gjennom den åpne kattedøra. Det kom så uventet at Hagbart Mus fikk ikke sagt et pip, før de var langt ute i skogen. Der var det allerede hvitt av snø. Sporene etter dem forsvant fort i uværet …..
Så er vi der igjen. Advent med forventning. Jeg klarte ikke la være å lage et eventyr i år også. Det har blitt min tradisjon gjennom mange år på blogg. Denne gangen er det musene jeg har laget selv som får spille litt av hovedrollene, sammen med lille Sofie og moren hennes Edith. Jeg har kost meg noe veldig med å innrede flere hyller i hobbyrommet mitt med mus og møbler. På bildet over her er Elvira i full sving med julebaksten. Sirupssnipper fikser hun lett, og nederst til venstre ser du hun har stukket ut stjerner av klementinskall. Det er som sukkertøy for tøy- og papirmus.
I morgen starter jeg juleeventyret JUL PÅ HYLLENE. Vil du følge med, er du velkommen! Barnslig? Vi er vel ikke voksne før vi kan være barnslige uten å være flau over det!
Noen dager er sånn, litt opp og litt ned. Det er de siste dagene i november og kalenderen til vår herlige Lady, sier at noen er snillere enn andre! Hun blogger ikke stort lenger, men hun er ikke glemt! Ordene til denne måneden var “Finn NOEN og la de ANDRE seile sin egen sjø”. Veldig kloke ord. Kalenderen kjøpte jeg av henne for mange år siden, men den henger oppe enda. Bildene for hver måned er jo gull, så dette har blitt en evighetskalender der dagene går opp og ned, men måneden er fastslått på veggen min. Ute er det rimfrost og jammen kom det ikke noen snøfnugg også. Jeg bare bursdagskake til minsten i familien og sånn går nå dagene. Litt opp og litt ned……
