Adventskalender 2021, Ett ord, del 12

12

FAMILIE

Hun limte inn en tegning og smilte vemodig.

«Vi var fire barn i min familie, og så mor og far. Jeg var den aller yngste. «Atpåklatt og bortskjemt», sa folk. Alle mine er borte nå, og jeg savner dem. Men jeg har tatt til meg andre som min familie. Du blant annet Emma. Jeg er stolt av at du kaller meg tante. Familie er de man er sammen med, og glad i. Man trenger ikke å være i slekt bestandig. Familie er å kjenne tilhørighet og omsorg, kunne si meningen sin, uten at andre blir sinte. Glede seg over andres fremgang, oppmuntre hverandre og gi ros, men også si ifra om det er noe man misliker. Jeg synes du skal tenke på å lage deg en egen minnebok. Når du blir gammel, vil den være verdifull for de som kommer etter deg. Ett ord er ikke mye å skrive hver dag, ett ord og du klarer det. Din bok må være på din måte, akkurat som denne boka har sin stil.»

Hun hadde ønsket seg en ordentlig familie, sin egen familie, men nå var det for sent for barn selv i hvert fall. Hun nærmet seg 55 og sånn var det bare. Det var en glede å ha Emma og Even i livet. De fylte et tomrom….

Hun kledde seg og hinket ut i ettermiddagslyset. Hun likte å få med seg solnedgangene. Krykkene ble med for i snøen var de til god hjelp, men hun burde ikke bruke dem lenger. Sakte liksom humpet hun inn i skogen bak huset. Der nede på veien så hun en mann komme gående. Han var rett i ryggen og hadde capsen litt opp fra pannen. Med bestemte skritt gikk han av sted og så seg rundt. Han hadde en øks over skuldra, sammen med et tau. Hun hadde lyst til å løpe han i møte, men det nyttet ikke i hennes tilstand. Fortsatt var hun for treg i det benet. Det var Dag hun så! Skulle han hente enda flere juletrær tro? Det var hogst av det nede i skogen nå om dagen. Store trær var felt og det lå mange småtrær der også. Hun så han snakket med skogsarbeideren, før han fikk med seg et stort fint tre. Var han et julemenneske som henne?

Ikke lenge etter kom han trekkende med et tre på et par meter. Hun ble overrasket da hun så at han valgte veien opp til henne. Med stort strev haltet hun først fort av sted, for å være ved døra før han kom. Så lett det gikk? For hvert skritt, gikk det bedre. Hun kjente styrken i benet og stoltheten over seg selv i hjertet. Brått tok hun krykkene under armen, og gikk uten, helt alene. Hjertet dunket, og hun kjente det blusset i kinnene. Hva var dette. Var hun plutselig forelsket?

Rødkinnet møtte hun Dag på utsiden av huset. Han var i full gang med å sette opp treet inntil to store bjørketrær som sto der.

«Hei Inga. Hva ser jeg. Du bruker ikke krykkene? Så flott. Jeg hentet et tre du kan ha utenfor vinduet ditt. Har du ikke lys, så kan jeg dra ned å kjøpe en sånn lyslenke i morgen. Det er greit, er det ikke, med litt pynt? Jeg glemte helt å spørre deg. Jeg liker så godt julen selv og tar det visst som en selvfølge at alle andre liker det også!»

Inga smilte og nikket. «Tusen takk. Jeg er visst et skikkelig julemenneske, så dette er perfekt. Jeg har en lyslenke inne. Vent litt, så finner jeg den til deg.»

Etterpå sto de ved siden av hverandre og så på alle lysene. Treet var høyt, så han hadde lagt det ned mens han festet lys helt til topps. Så reiset han det opp og festet det i de andre trærne. Inga frydet seg over resultatet og da det begynte å snø, følte hun at julegleden allerede spredte seg i hjertet.

Før Inga la seg den kvelden tittet hun ut av vinduet og så på treet som lyste, og smilte.

I ly av mørket kom reven litt forsiktig fram. Den ble vitne til det som skjedde med treet litt senere på natten. Skremt sprang den tilbake til skogen, uten å spise.

Fortsetter…..

Snø, eller vann?

Det var livlig i skogen i dag. Det knitret under føttene mine der jeg gikk,m for snøen var skikkelig kram. Overalt falt det snø ned fra de pyntede trærne, og nisser og troll hvisket i underskogen.

Trærne manglet bare noen kuler og lys, så hadde det vært klart til julekvelden kanskje.

Snømannen vinket, og en nisse satt og hvilte på en stubbe. En annen nisse hadde forsøkt å gjemme seg ved å klatre opp i et tre. Ja, her kom mildværet mer og mer, så innen i morgen er det vel en annen sang der inne. Sangen av vanndråper. Drypp og drypp…….

Adventskalender 2021, Ett ord, del 11

11

SKØYTER

Hun smilte da hun så sine gamle skøyter henge på veggen ute i gangen. De var harde og stive i skinnet, men de var hennes. Så mange fine minner hun hadde fra den tiden hun gikk på skøyter.

«Alle mine skøyter hadde andre hatt før meg. Mine første skøyter var til å sette på støvlettene med remmer. Siden fikk jeg skruskøyter, før jeg arvet et par fine danseskøyter. De var alt for store, men jeg fikk på meg to par tynne og to par tykke, hjemstrikkede ullsokker, så gikk det på et vis. Jeg holdt jo varmen på bena med alle de sokkene. Jeg og venninnen min lekte at vi var isdansere på en liten dam bak huset. Du kan tro vi snurret oss og falt. Jeg hadde flere blåmerker enn godt var, men vi øvde på. Det lærte meg at man ikke skal gi opp, selv om man ikke blir verdensmester. Tenk så mye moro man går glipp av om man ikke våger å forsøke. Vi ble slitne og la oss rett ned på isen og så opp i stjernehimmelen i kvelden. Så vakkert det var. I dag går jeg ikke på skøyter lenger, men det gjør ikke noe. Jeg kan fortsatt legge meg ned på isen og se på stjernen en vinternatt, og det kan du også.»

Inga kjente at kreftene i benet vente mer og mer tilbake. Fortsatt var hun redd for å falle, og da var det greit med de krykkene. Men stadig oftere glemte hun seg bort og gikk uten dem. Hun gledet seg over det, og da Even spurte om hun ville være med å handle inn litt mat, svarte hun ja med en gang. Han kjørte fram bilen og fulgte henne ut, men denne gangen, uten krykkene.

Det var en lykke å kunne gå i butikken igjen. Hun handlet mer enn hun hadde tenkt, for når hun så ting i hylla, fristet det.

Etterpå kjørte de en runde i bygda. Isen lå fin på det lille tjernet og både barn og voksne gikk på skøyter der nede. Even fortalte om sine skøyteferdigheter, og hun var rask med å foreslå at han skulle be med seg Emma når hun kom hjem.

«Hun er så flink på de skøytene, at jeg er sikker på at dere kan danse sammen der nede i timer. Lov meg at du ber henne med da, og at jeg får være med for å se på. Om jeg har på varme klær og har et saueskinn å sitte på, kan jeg også kose meg. Jeg elsker å se andre gå på skøyter. Når det mørkner, kan vi se på stjernene sammen!»

Han rødmet og lo. «Danse på skøyter? Ja, det blir spennende, for det er noen år siden sist for meg også. Men klart vi kan få til det. Emma vil nok gjerne glede deg med det.»

Vel hjemme kjørte han bilen inn i garasjen igjen, og så skrev han en melding til Emma. Han fikk svar med det samme. «Klart det. Men sender du melding til meg? Det var overraskende, og ikke noe vi var enige om vel?»

Ute i mørket ved Ingas hus snek Johan seg rundt og tittet inn av vinduene. Han ble skikkelig irritert da gardinene i stua brått ble dratt for.

Inga følte at noen så på henne og hjertet dunket. Hva var det som skjedde i denne adventstiden?

Fortsetter…..

Adventskalender 2021, Ett ord, del 10

10

KREATIVITET

«Det er min glede og jeg håper jeg kan få deg til å finne din kreativitet etter å ha sett denne boka. Ting behøver ikke være så nøyaktig eller fint. Det viktigste er at du forsøker, fantaserer og drømmer om hva du vil skape. Om det er et brød du baker, en kake du pynter, lager et pent smørbrød til deg selv, om du syr eller strikker, spiller ingen rolle. Tegn en strek på et ark, og da har du startet din kreativitet. Vi skal bake sandkaker i dag og det gleder jeg meg til. Jeg skriver ned oppskriften min, så har du den til siden.»

I dag var det ut å øve igjen. Even var med denne gangen. Han hadde hentet fram den gamle sparken, som han sa og lagt en skinnfell på den. Om hun ble sliten, kunne hun bare sette seg å hvile.

Etterpå bakte de sandkaker. Deigen var fin og smidig etter at den hadde stått kaldt natten over. Hun trillet en pølse og delte den opp i passende stykker. Så måtte hun vise Even hvordan hun smurte formene med smør, før hun trykte deigen ut så den ble jevn og fin i kantene. Deigen han hadde laget var alt for stor for henne, så det tok hele formiddagen å få det klart. De ble enige om at de kunne dele med naboene. Det ble neste hundre kaker, innen de var klare. Etterpå vispet Even krem, og så dekket du bordet med juleserviset, kaffe, syltetøy og krem i fine skåler. Sandkakene ble lagt på stettefatet og stearinlys ble tent. Inga tenkte på Emma og spurte om Even trodde han kunne like henne etter hvert. Han rødmet og så ned i gulvet en lang stund før han svarte. «Det er spennende hva det blir med oss. Vi har god tid, og hun kommer jo hjem til jul!» Mer fikk hun ikke ut av han, men det var et godt svar, tenkte hun.

Da Even hadde gått for dagen, øvde hun seg i trappa en god stund, før hun satte seg ved bordet. Utenfor snødde det tungt, men det var så vakkert. Even hadde samlet sammen fugleneket der ute og fått det opp på treet igjen sammen med noen meiseboller. Mange fugler hadde allerede vært innom og spist.

Hun satte på radioen og hørte på litt julemusikk. Tårene trillet nedover kinnene over minner som hun fikk fram ved enkelte av sangene. Det var slett ikke vondt å kjenne på savnet etter sine lenger, men det var vemodig, vakkert og vent, som hun sa. Hun tente lys i adventsstaken og så ut i tussmørket.

En rev strevde seg fram i nysnøen der ute. Den stanset under kornneket og snuste. Uten å tenke seg om, reiste hun seg fort og smurte på ei brødskive med leverpostei. Hun åpnet vinduet forsiktig og kastet biter ut. Reven kom sakte nærmere og spiste opp alt. Hun kjente lykken omslutte henne. Så begynt hun å le. Hun hadde helt glemt benet? Dette gikk da virkelig framover. Even hadde nevnt det med å gå rundt juletreet. Tenk om hun kunne få oppleve det igjen. Det var da mange år siden sist. Om Emma, Even og hun forsøkte, var de for få. Kanskje Dag ville bli med også? Hun måtte jammen spørre han før jul.

Fortsetter…

 

 

 

 

 

 

Er du med? Ett ord!

Hva tenker du om dette bildet da? Rot, søl eller sjokolade? Jeg har kjøpt meg en sånn silikonform til å støpe sjokolade, eller isbiter i. I går måtte jeg forsøke. Jeg smeltet sjokolade over vannbad og fylte halve formen med det. Midt i hver sjokolade la jeg en bit nougat, før jeg helte på resten av sjokoladen og skrapte av det som var for mye. Ja, det ble litt søl, men hva gjør det, når resultatet etterpå ble fint tenkte jeg.

De sto kaldt et par timer før jeg tok de ut. Jeg trodde de skulle bli blanke og fine, men det ble de ikke. Mønsteret ble ikke synlig, men da dyppet jeg dem i melis og børstet forsiktig vekk det som var for mye. Så pene de ble! Mine sjokolader skal ligge på et fat til pynt på julaften sammen med marsipan. Om vi ikke spiser de opp før da!

Har du ikke startet på mitt lille adventseventyr enda? Nå har jeg lagt inn linker, så det er lettere å å lese fortløpende.

HER kan du klikke deg inn og starte fra begynnelsen, og klikke deg videre til du er oppdatert. Velkommen med!

Adventskalender 2021, Ett ord, del 7

7

BARNDOMSMINNER

«Gode minner fra barndommen er gull. Dessverre har ikke alle det. Jeg var heldig der. Mitt hjem var ikke fylt av rikdom, men av kjærlighet. Jeg var så heldig av jeg kunne ha gleden over å ta med vennene mine hjem. De fikk en brødskive ved kjøkkenbordet, sammen med meg. Vi hadde ikke mye, men min mamma hadde en god klem, mange fine ord og tanker, gode boller og vafler. Hun var streng når det trengtes, men alltid full av omsorg for meg og alle andre som kom innom.

Stadig kom det folk på kaffe, uten at de var bedt. Pappa ba inn både postmannen og feieren, like naturlig som naboene. Det var vanlig i min barndom. Det var ikke full oppdekning da, men en kaffekopp, en vaffelplate og en sukkerbit kanskje. De satt på kjøkkenet, og mamma holdt på med koking av mat eller strikket, pusset messing eller brettet tøy. Det var bare så naturlig å se til hverandre, som hun sa. Jeg savner sånne øyeblikk i dag. Hvorfor er vi så redd hverandre liksom? Om det ikke er gullende rent og fine oppdekkede bord, gjør vel ikke det noe. Samtalen er jo det viktige, ikke fin mat, mener jeg.»

Hun tegnet et stort hjerte rundt ordene og malte hele kanten rød. Så glad hun var for gode minner om sine. Tenk om alle kunne ha et hjem der de var tatt vare på, hadde mat og hygge. Hun ropte på Even og han kokte mer kaffe og vaffelrøra hun hadde laget tidligere, ble til flere vafler, som de delte.

Lunheten senket seg i kjøkkenet og de undret seg begge over hvilket ord Emma ville komme med neste dag. Even spurte om legetimen hennes, og hun måtte svare som sant var, at det hadde gått bra. Taximannen kom tilbake han, som han sa. Ikke et ord nevnte han om hverken Johan eller treet, før litt senere. Hun fikk bare vite at han het Dag, og han sa han hadde ordne opp med det treet. Han hadde smilt og blunket til henne. Han hadde spurt om hva hun ville gjøre med det treet.

«Det er ditt om du vil ha det. Kjøpt og betalt, kan man si. Jeg kjente han tidligere ja. Han var og er, en luring.»

Hun hadde takket for treet, og så hadde de øvd fram og tilbake nede på veien. Dag holdt henne varlig i armen og var tålmodig og oppmuntrende. Etterpå hadde hun bedt han inn på kaffe, men det sa hun ikke til Even.

Kvelden med Dag hadde vært så koselig, med stearinlys på bordet og varm kaffe, smil og hyggelig prat. Han hadde tatt inn juletreet og funnet fram foten. Nå sto det i stua, grønt og vakkert, og duftet så godt, akkurat som han. I morgen skulle han komme og hjelpe henne med enda mer trening. Hun gledet seg.

Fortsetter….

 

Adventskalender 2021, Ett ord, del 6

6

HJEM

Hun følte seg ikke trygg lenger i huset her nå. Litt av en kveld det hadde vært i går. Hva var det med gamlekjæresten Johan, som kom tilbake igjen, og hva med den rare taximannen?

Det ble ikke skrevet i boka før sent på kvelden. Hun hadde nok annet å tenke på. Legebesøket dagen før hadde gitt henne nye oppgaver. Hun skulle trene, uten krykker! Akkurat som om det var lett. Hun hadde fortalt taxisjåføren at hun var redd. Han hadde smilende sagt at han kunne hjelpe henne. Det gjorde henne nesten mer redd. Hvem var han, og hva var han ute etter liksom? Han var så kjekk og hyggelig, men om hun ville gå tur med han alene? Hun var i tvil, men Even hadde forsikret henne om at mannen var grei. Han visste hvem han var og mente hun var i de beste hender. Hun fikk prøve da? Han skulle komme og så skulle de gå nedover gangveien til skolen først. Uten krykker? Ville det gå bra? Hun lurte på om han dukket opp i det hele tatt?

Hun hadde nemlig fått besøk før legetimen, og hun egentlig var sint enda. Sint på seg selv, Johan, på menn og på taxisjåføren. Hun prøvde å være blid mot Even, for han kunne da ikke noe for dette. Selv om han også var mann, så var han da snill og trivelig. Ikke som de to andre. Hun visste liksom ikke hva hun skulle tro om noen av dem?

Mannen som kom oppover veien i går, hadde med seg et stort juletre. Det var Johan, gamlekjæresten hennes. Han bare trampet inn med masse snø på både klær og sko, mens han smilte triumferende. Treet var fint det, men det ble fort revet fra han, av taximannen! Han slepte treet ut, og dro Johan med seg.

«Din tyv. Tror du ikke jeg så deg. Du hogde det peneste treet i bakgården der nede. Hvem tror du at du er? At du skulle hit med det, ante jeg ikke. Kjenner dere hverandre? Jeg kommer til å melde deg, for det var lett å finne navnet ditt, da jeg noterte bilnummeret på bilen din der nede. Jeg kommer tilbake litt senere Inga.»

Taximannen bukket til henne, dro Johan i armen, smelte døra igjen og tok han med seg i bilen. Treet lå igjen på trappa….

«Et hjem skal være et sted der du føler deg skikkelig trygg. Det har ingenting med rikdom å gjøre. Der du er med dine saker og ting, er ditt hjem. Ta var på det du har. Om du mister alt, så ta med deg de gode minnene fra det du hadde fra venner, familie og ting.»

Hun leste høyt ordene hun hadde skrevet og sukket for å finne roen.

Varsomt limte hun et bilde i boka, fra da hun var liten. Der satt hun i kjøkkenet og spiste sammen med sine foreldre. Stearinlysene brant i adventsstaken hun selv fortsatt hadde, og katten hennes fra den gangen, lå under bordet. For henne var dette bildet som ordet hjem. De hadde ikke hatt mye, men de hadde hverandre, lunhet og mat på bordet. Hun var liten da, men hun var trygg. Hva var hun nå?

Fortsetter….

Adventskalender 2021, Ett ord, del 5

5

TANTE

Hun smilte varmt da meldingen kom. Tante, det var et koselig ord. Så fint dette var. Hver dag et nytt ord. Det ble nesten som en stiloppgave fra den gangen hun gikk på skolen. Det gledet henne stort med å dele ordene med Even. Han nikket og smilte til henne hver gang det pep inn et nytt ord i telefonen. Han hadde svart godt for seg i går. Moren hans var død for mange år siden, men han savnet henne enda. Faren hadde akkurat overtatt en gård han hadde arvet etter sin onkel. Even hadde ingen søsken, eller andre å ta hensyn til, enn faren sin.

«Er du klar for kone og barn?» hadde hun spurt.  Han ble skikkelig rød i ansiktet og spurte tilbake, om hun var klar for nye eventyr. Så satt de der begge to og smilte usikkert til hverandre, før han reiste seg sa takk for dagen.

I dag da han kom, minnet han henne på nok en legetime. «Taxien er kommer i morgen, så du får være klar. Greit? Jeg ser jo du skriver og tegner fortsatt. Hører du hva jeg sier eller?»

Hun smilte og forsikret han om at hun hadde kontroll. Så skrev hun på.

«Jeg har aldri hatt noen ekte tanter i mitt liv, utenom nabodamen. Alle barna i gata vår kalte henne for tante. Hun smilte og sa vi var hennes må lykketroll. Ofte ble vi bedt inn på et glass saft og kjeks. Så fortalte hun fra sitt liv til sjøs. Det var så spennende. Hun hadde vært på sydhavsøyer og på andre siden av jorden, badet med delfiner og sett levende pingviner. Jeg husker at jeg synes hun var så heldig. Hun hadde et stort skjell vi fikk legge øret inntil. Jeg er sikker på at det var bølgene fra havet vi hørte da.

Man trenger ikke være i slekt med en tante mener jeg. Alle trenger en tante om man ikke har noen, eller om de tantene man har, ikke akkurat fungerer. En tante skal være en som bryr seg på en god måte, som lytter og oppmuntrer. Du sier tante til meg, og det gleder meg hver gang. Jeg håper jeg kan være tanten din i hele mitt liv.

Min nabotante var flink til å bake. Jeg husker så godt hennes rundstykker. Oppskriften var så enkel og grei. Nå får du den av meg.»

Hun skrev ned oppskriften og sukket. Even var i et rart humør og det kjente hun påvirket henne også. Men det gikk seg vel til igjen?

Oppover veien kom en mann sakte mot huset. Han strevde med et digert juletre.

Fortsetter….

 

 

 

Adventskalender 2021 Ett ord, del 4

ETT ORD

HONNING

Hun nesten smakte på order. Bare ved å lese det, kjente hun den søte smaken. Gyllen, gul og seig! Hun mintes fingre som klistret seg sammen fordi hun som liten hadde tatt på alt for mye honning på brødskiva. Det rant alle veier.

Hun åpnet boka og blyanten danset over arket.

«Vi hadde bier i hagen da jeg var liten, og rader på rader med bikuber. Søt gul, gyllen honning til å ha på skiva eller i teen, var og er så godt.

Har du sett en bisverm noen gang? Når biene i en kube får klekket ut flere dronninger på en gang, gjør arbeiderne opprør. De følger en nyklekt dronning hvor som helst. Som en diger masse danser de gjennom luften over sommerengene. Der dronningen lander, der lander de. Jeg husker en gang det kom en diger sverm inn i hagen til bestemor. Hun var ikke redd i det hele tatt. Med hendene skjøv hun den digre klasen med bier inn i en halmkube. Biene var som forhekset av dronningen, og stakk henne ikke. Hun kunne det med bier. De kravlet innunder brillene hennes og opp langs forkleet og ned i lommene. Men hun var ikke redd. Biene ble etterpå «helt» ut over en ny kube med rammer, og så hadde hun plutselig helt gratis fått seg et nytt bisamfunn, som hun sa. Jeg har aldri blitt fortrolig med biene, men honning, det liker jeg. Da jeg var liten, fikk vi honning i varm melk før vi skulle legge oss, om vi var det miste forkjølet. Jeg husker jeg hostet litt ekstra for å få det, for det var jo så søtt og godt. Så satt jeg der i pysj og tykke hjemstrikkede sokker, med et ullpledd godt omkring meg. Vi hadde det slett ikke så varmt som dere. På mitt soverom kunne jeg ofte tegne i romfrosten i skråtaket over senga mi!»

Hun så ut av vinduet og gledet seg allerede til sommeren med blomster og lyden av insekter. Samtidig undret hun seg om denne boka ville glede Emma? Var det en dum ide tro? Emma ville være ferdig utdannet til sommeren og komme hjem for godt. Hadde hun bare klart å spleise henne med Even, ville hun vel kanskje bli i bygda? Det var da ikke så lang vei inn til byen om hun fikk en jobb der.

Even var en kjekk kar, selv om han var innflytter. Hybelen hans var visst ikke så stor, men han klagde aldri. Det koster jo å studere til helsefagarbeider, men pengene fra henne ville vel hjelpe litt. Hun måtte få spurt han ut om familien hans. Hvor bodde egentlig de i landet? Hun ropte på Even og han satte seg smilende ned. At han skulle til tanteforhør, ante han jo ikke.

Utenfor vinduet snek en mann seg nærmere. Han ble kokende rød da han så at damen der inne hadde besøk. Hvem trodde hun at hun var? En så ung mann i huset?

Fortsetter….

Adventskalender 2021, Ett ord, del 3

3

DUFT

Tankene surrer rundt i hodet ved tanken på det ordet. Duft er så mye. Duft av blomster, av parfyme, duft av milde sommerdager og av havet….

Sola skinte på nysnøen og det var bitende kaldt da hun sto opp. Hun klarte seg godt, men det tok bare litt lengre tid. Hun hinket rundt og holdt seg i bord og stoler.

«Veske, briller, penger og bankkort! Da har jeg alt. Hjelp, der er den taxisjåføren allerede. Jeg klarer da ikke få på meg støvlettene mine selv en gang.»

Hun hinket ut da det ringte på og forsøkte å unnskylde seg. Mannen bukket blidt og gikk like godt inn? På en to tre hadde han hjulpet henne med både skotøy og kåpe. Hun låste døra og han støttet henne inn i bilen uten at hun trengte å være redd for å skli en eneste gang.

«Går det bra? Har du fått pusten igjen frue?»

Han hjalp henne på plass i baksetet og snudde seg og så på henne før han startet opp.

Hun måtte smile tilbake.

«Frue og frue. Jeg er vel en frøken, nå som jeg alene. Gammel frøken kanskje, for over femti er vel ikke akkurat ung? Kjæresten min ble aldri noe annet enn kjæreste, selv om vi var sammen i over tjue år. Han hadde ikke tid til kone og barn sa han, da han slo opp. Barn har jeg da ikke, så det måtte jo være meg han var lei av? Det sammen kan det være. Det er en stund siden nå. Han var en hjerteknuser, men mitt hjerte er nå limt sammen igjen. Det har blitt til vakker og verdifull mosaikk.  Du kan kalle meg Inga, for det er det jeg heter!»

Han skrattet vennlig.

Så godt han duftet! Hun lukket øynene og kjente en egen glede inni seg….

Litt senere på dagen satt hun med boka åpen og tenkte, så kom ordene hun skulle skrive av seg selv.

«I dag er ordet duft. Et ord som egentlig kan være vanskelig å beskrive. Å kjenne lukter er en gave. Tenk om du mistet luktesansen? Duft av parfyme, blomster, krydder, mat, våte ullgensere, vinterluft og annet, er jo så godt. Lukt kan være så mangt, men duft er for meg noe annet. Det dufter ikke på toalettet akkurat, der lukter det. Men en krydderkake lukter så godt at det dufter i hele huset. Jeg har kokt meg gløgg i dag, og det dufter av appelsiner, solbærsaft, nellik, ingefær og kanel. Jeg koker min egen gløgg. Den fra butikken er også god, men det gir ikke meg de rette duftene. Her skriver jeg ned min oppskrift, så kan du sammenligne med den du kjøper.

Hvilken duft liker du best? Tenk etter, og du kjenner nesten din favorittduft i nesen. Jeg liker milde dufter av granbar og kongler i julen, hestehov i våren, blomster om sommeren og våt myr i høsten. Til og med vinteren har fine dufter for meg. Kald, hvit snø som dekker varme ullvotter lukter godt, og røyk fra vedfyring og stearinlys.»

Hun rettet seg opp og konstaterte at den mannen i dag hadde duftet grantrær, myr og mose! Det minnet henne om barndommens skogsturer. Det var nok derfor den duften av han hadde fått henne til å smile. Rart at de kunne lage parfymer som duftet minner liksom? En spennende mann, denne taxisjåføren….

Fortsetter….