Endelig!
Hva nå?
Falt rett ut…..
Så stjerne på blogger blir jeg nok aldri. Men jeg har støpt mange stjerner i kulda. Jeg kjøpte små julekuler som jeg skulle pynte bordet med, og de var pakket i tynne plastesker formet som stjerner. Jeg helte vann i dem, og lot de stå ute i kulda. Så vakre stjerner det ble. Men de første knuste jeg, for det måtte to til for å få de til å stå stødig der ute. Så det ble mange støp kan man si. To og to mot hverandre!
Adventskalender 2021, Ett ord, del 20
BLOMSTERVASE
Even kom tidlig denne dagen og han viste Inga noe han hadde sett på nett. «Tror det jeg klarer det? Jeg synes det ser så spennende ut og så kan Emma ha det lenge. Jeg kan selvfølgelig bare kjøpe en bukett roser, men jeg føler det blir mer personlig om jeg lager noe selv.
Inga lo og ba han vente litt. Hun gikk ut i boden og lette fram en eske med gamle hobbybøker. Der fant hun det hun lette etter. Det var side opp og side ned med vakre papirroser av alle slag.
«Her skal du se. Jeg lagde sånne med min bestemor da jeg var liten. Du kan tro jeg strevde. Særlig de liljene som skulle brettes og brettes. Men så stolt jeg var da alt var klart, og mamma kunne få en bukett blomster av meg den julen. Dette skal vi nok fikse. Jeg har både kreppapir, silkepapir og avispapir liggende. Finn fram saksene mine da, og vi må ha teip, lim og vann.»
De kjørte ut noen ark på kopimaskinene også, og det var noteark med julesanger som ble vakrest. Hele formiddagen gikk, men blomster ble det. Inga lagde røde rosen som hun puttet inn her og der i juletreet og de med noter limte hun på kransen i gangen. Even strevde veldig i førsten og han skyldte på store mannfolkhender, men så løsnet det liksom og snart hadde han en vakker bukett med røde kreppapirroser.
Etterpå gikk de ut og hentet litt furu. Så ble rosene limt på kvistene og satt sammen til en stor bukett, før de pakket det hele inn i cellofan. Han var så stolt av det hele og han gledet seg til å gi det til Emma. Inga spurte om de var «sammen», men det var visst ikke et utrykk han kjente. «Vi «dater», og så får vi se!» svarte han.
Han satte i gang med å vaske gangen. Der ute var det kaldt, men rent skulle det være til jul der også. Hun så på blomstene de hadde laget og tenkte på Dag. Hvorfor gjorde hun det? Han minnet henne om noe? Noe trygt og godt. Så rart! Snart var hun i gang med å skrive om ett ord for dagen.
«Blomstervase ved juletid, får meg til å tenke på gangen vår hjemme. Der hadde vi en stor kobbervase som ble fylt med furubar og røde papirroser til jul da jeg var liten. Vår gang var kaldere enn min gang er. Et år fikk jeg jobben med å skure trappene til andre etasje der ute. Søsteren min skulle pusse den store vasen, og siden pusse sølv. Hun satt varmt og koselig i kjøkkenet. Jeg måtte kle på meg masse klær og samtidig ha så varmt vann i skurebøtta at det ikke ble is der ute. Fort måtte det vaskes, og tørkes godt. Jeg synes det var så urettferdig. Jeg frøs på fingrene i gangen uten varme og brant meg på fingrene hver gang jeg dyppet skurefilla ned i det glovarme vannet. Til slutt var fingrene både røde og vonde. Jeg protesterte høylytt!
For en lykke, jeg ble hørt! Gjett hva snille mamma gjorde? Søsteren min havnet ute i gangen med vaskingen, og jeg fikk komme inn. Mamma mente vi kunne bytte på det. Jeg var superglad, men jeg vet egentlig ikke hva søsteren min tenkte? Men hva skjedde? Gnikke og gni, på skjeer og gafler i evigheter. Vi hadde ikke noe lettvinte pussemidler den gangen. På med tykk pussekrem, før det virkelig måtte jobbes med for å få det pent.
Så var det den digre kobbervasen. Den var upusset og stygg, som kobber blir etter en stund. Nå skulle jeg gjøre den speilblank til jul. Med en gammel tannbørste skulle hver en krik og krok i rosemønsteret pusses. Alt grønt irr skulle vekk, og vasen skulle skinne som sola. Dere gjetter sikkert hva som skjedde? Jeg ga opp, og tigde meg ut til skuringen igjen. Søsteren min fikk ros av meg for sin tålmodighet. Gangen ble ren, og vasen ble blank som ny det året også. I dag må jeg pusse sølv og kobber selv, men jeg smiler alltid og minnes andre tider.»
Ute hadde det begynt å blåse og kulda var bitende kald. Men det var stjerneklart i kvelden og Inga smilte. Tenk om noen ville ta henne med på stjernetur.
Men da det banket på døra, ble hun redd for hvem som sto på utsiden……
Kattepus!
Min tur!
Adventskalender 2021, Ett ord, del 14
DRØM
Hun begynte å skrive før hun spiste frokost, for det ordet «drøm» fikk fram så mange tanker. Fort gikk hun først ut og matet småfuglene, før hun satte i gang med vindusvasken. Etterpå satte hun seg smilende ned med boka og skrev på.
«Jeg har en drøm om grønne gressganger, bølgende blomsterenger, blå himmel, solskinn eller stjernehimmel, snille, vennlige mennesker og gode øyeblikk.»
Men der var det plutselig en lyd som vekket hennes oppmerksomhet. Hun hinket seg til vinduet. Der ute sto Johan og festet et kornnek i den store bjørka. Hun rakk ikke å låse døra, før han buste inn.
«Hei på deg. Jeg vet jo du har savnet meg. Her er jeg. Bare vent til jeg får vist deg den nye bilen min. Du kommer til å elske den. Vi kan kjøre en tur med det samme om du vil.»
Hun smilte oppgitt og ba han gå. Nå som hun endelig var fri fra han, kjente hun at hun aldri ville tilbake til det som hadde vært mellom dem. Så mange år hun hadde gitt han, og så mange sjanser. Hun hadde vært som forhekset av smilet hans, og det skammet hun seg nesten over. Blind av kjærlighet hadde hun trodd alt han sa, godtatt alle hans sidesprang, rare forklaringer og uærligheter. Hun hadde funnet seg i å ikke ha egne meninger. Men det fikk det være slutt på! Hun var voksen, og jammen hadde hun sitt liv å leve.
«Jeg er ferdig med deg Johan, og ønsker deg alt godt videre. Har du ikke noen flere unge damer å oppvarte nå eller, i og med du kommer hit. Eller er du nok en gang blakk? Jeg klarer meg fint selv jeg. Hver dag vet jeg hva jeg har i banken, jeg vet hva jeg har av mat i huset og jeg vet hva jeg vil. Du er ikke mitt valg lenger. Jeg har forstått at du har det best, om du kan bestemme alt selv. Vårt forhold er over, og du kan bare reise dit du ønsker, uten meg.»
Han latet som om han gråt og gikk ned på kne foran henne.
«Men Inga da. Har du glemt alt jeg gjorde for deg. Jeg vasket bilen din, vi reiste på bilutstillinger og jeg kjøpte alle klærne dine. Se hvordan du er kledd nå! Så ille! De buksene, er ikke videre smarte til din kropp, og hva har du gjort med håret ditt? Det er snart helt gustent! Husk at jeg ba deg ut på middag til jul, hvert år, og du fikk lov til å gå til den rare tanten din også. Hun døde til slutt, og da fikk du mer tid til meg. Enda godt hun hadde noen penger vi fikk arve. Så fint jeg hadde det da, eller jeg mener selvfølgelig, VI hadde det. Har du glemt alt!»
Han holdt hendene foran ansiktet og skikkelig hulket.
Heldigvis kom Even inn i kjøkkenet da. Han la hånden på skulderen hennes og holdt om henne. Da ble det liv i mannen.
«Gamle kjerring, som flyr på barnerov. Han skulle bare vite hvor dum du er.»
Hun begynte å le. «Det er jo du som er litt dum da, når du vil ha dumme meg. Nei, nå får du gå!»
Lyden av stygge ord og tramping ut i gangen forsvant mer og mer. Han lukket ikke døra etter seg, så det gjorde Even. Kornneket ble flekket ned på bakken, og så forsvant han ned til bilen sin nede ved veien.
Hun begynte å le. Huset fyltes av lyden av god, befriende latter! Even lo med henne, og det ville ingen ende ta. Dag som akkurat hadde parkert bilen på utsiden, sto der på trappa og lurte på om han skulle banke på, eller ikke? Hva lo de av? Han kanskje? Hadde Even sagt noe, eller kunne han fortsatt drømme?
Lucia, elleve dager til julaften.
Adventskalender 2021, Ett ord, del 13
Neste morgen ble Inga skikkelig lei seg da hun så ut av vinduet. Treet lå på bakken, og lysene var slukket. Hun kledde på seg og gikk sint ut. Ledningen sto fortsatt i kontakten, men den var klipt i småbiter bortover. Hun ante hvem som hadde gjort det. Det var en som ikke unnet henne ro.
Ordet fra Emma kom samtidig, og det var RYGGSEKK. Det passet fint til stemningen hennes. Hun måtte være forsiktig og ikke skrive mer enn nødvendig, for en bok som denne ville kanskje mange lese siden? Emma skulle ikke vite så mye om hennes tunge «sekk», som hun hadde så vanskelig med å få tømt.
«Min første ryggsekk var rødrutete. Første skoledag var for meg en dag så skummel, men også spennende. Den var full av forventning, i lang tid før. Til jul året før, fikk jeg en ransel, ja det var det vi kalte det, ransel og ikke ryggsekk. Jeg fikk pennal, nytt skaut og vanter. Jeg grudde meg til skolestart, men det ble til glede. Å grue seg eller ha forventning, er bra, da blir man så overrasket når ting blir morsomme. Min skolesekk ble fylt av det jeg fortsatt liker, tegnesaker og blanke ark, lesestoff og massevis av fine minner.
Jeg har hatt mange ryggsekker siden. Men det finnes ryggsekker om er symbol også. Symbol på tunge tanker, misbruk, mobbing, sykdom og tunge byrder. Jeg har visst mye i min sekk som jeg bør rydde vekk. Noe er ikke lett å fjerne, det gjør vondt og godt, det skaper litt redsel og vemod, uro og fortvilelse.
Men greier du å sortere det som skal være i sekken din på livsvandringen, så vinner du fremgang.
Din sekk, må du ta kontroll over. Vil du ha tunge byrder, eller vil du legge vekk og glemme det som du hadde med deg? Selv om man tømmer sekken, så forsvinner det liksom ikke. Men det kan tas med til siden i livet, som en lærdom. Livslærdom.»
Hun så ut av vinduet og ristet oppgitt på hodet over det nedrevne treet og sukket.
Ikke lenge etter banket det på døra, og inn kom Johan. Han strålte av glede og viste henne en diger eske med julelys. Han var fortsatt sjarmerende når han var i det humøret.
«Jeg så at det hadde blitt gjort hærverk hos deg i natt. Ja, de ungdommene blir lett sjalu vet du. Jeg skal passe på deg jeg. Nå fikser jeg det treet fort, og så blir alt bra igjen mellom oss vet du.»
Inga fikk ikke fram et ord. Han gikk ut igjen, og etter en stund hadde han fått på lysene og rette opp treet igjen. Kontakten ble satt i, og treet lyste som før. Hun nesten spratt opp og låste døra. Aldri ville hun ha han inn igjen. Han hadde lurt henne nok før.
Det tok en tid inne han ga seg med å kjefte der ute. Han hamret på døra en stund, før han forsvant nedover veien.
På kvelden banket det på døra igjen. Inga satt der helt skjelven. Men så hørte hun stemmer hun kjente. Forsiktig åpnet hun døra og tittet ut. Der sto Dag og Even med fullt Luciautstyr på seg. Begge hadde stjernegutthatter. I hånden hadde Even en luciakrone som han rakte Inga. «Glad Lucia, eller hva det heter. Vil du være vår Lucia, så kan du kle på deg og bli med oss ut en tur?»
Hun smilte av lettelse over at det var dem, kledde på seg tykke klær og satte batterikronen på hodet. Så gikk de i samlet tropp inn over skogen. De sang Luciasangen høyt og lo.





























