Hva er riktig mener du, å henge hesteskoen med buen opp eller ned? Jeg mener den skal henge som på bildet for at den skal “drysse” lykke over alle. Men andre sier at den skal henge med buen ned så den kan holde på lykken til de som eier den? Ikke vet jeg. Jeg synes hesteskoen var fin der den hang på et tre inne ved skogsstien. Hos meg er det et rikt hestehold på gårdene nær byggefeltet. Stadig finne vi hestesko og de er fine da. Minner meg om barndommen min da jeg var med faren min til smeden for å få smidd nye sko til hesten. Først rask trav nedover grusveiene. Vi satt tett sammen i en vogn bak det aktive dyret. Vinden i ansiktet, lukten av hest og gleden over å få være med pappa. Vel framme fikk vi varmen i rommet, lyden av skinnforkleets bevegelse hos smeden, sot, lukten av svidd, blåsebelg og esse, og den rare lyden da den glovarme hesteskoen ble avkjølt i vann. Så lyden av smedens hammer mot skoen, tilpasning til hoven og til slutt spikret han sømmen som ble så fin rundt hoven. De minnene fra en annen tid kommer lett når jeg ser en hestesko.
Jeg viste dere noen klinkekuler her om dagen. Når jeg snudde bildene fikk jeg et fram litt nostalgi der også. Brune klinkekuler blir som et gammel foto i sepia. Håper alle får en herlig dag i våren, som gir minner i hjertet!
Da jeg endelig var klar med kameraet i dag, var jeg sulten igjen. Jeg tok like godt med meg litt mat i anorakklomma. Riskaker veier ikke stort, så var det et par skiver skinke, en bit gul ost og en klemetin. Brått kunne jeg være ute litt lenger før middagen.
Jeg gikk innover hogstfeltet. Fuglene sang, myggen danset over gamle stubber og jeg fant massevis av blomstrende hestehov. Rart det der, når trær blir felt får vi ny skog. Blomster kommer fram fordi skogbunnene får lys. Jeg synes det er spennende å følge livet etter hogst.
Men de første årene er det ganske så tomt. Nye skogsveier er anlagt for å få ut tømmeret. Men snart vil det gro skogstjerne, blåveis og bringebær her i hellingene. Bare første sommeren vil det bli store blåklokker igjen og fuglesang.
Jeg fortsatte gjennom hassennøttkrattet og inn i gammelskogen. Der fant jeg meg en stubbe å sitte på for en stund. Men luften er fortsatt vårlig skarp, så jeg gikk snart avsted igjen. Vel hjemme var det på med middagen, se over bildene og nyte det at man har vært ute. Nyt kvelden, det skal jeg!
Ja, i dag har jeg gjort herværk, for vepsene! Du kan ikke tro hvor mange vepsebol jeg hadde på loftet. Mange små og en del digre. Her i huset har vi stadig folk på besøk som er allergiske mot de udyrene, så nå var det kort prosess. Litt nervøs var jeg for at det skulle begynne å surre der inne, men det var helt dødt heldigvis. Egentlig fint å se hvordan de hadde bygd opp huset sitt. Tre kaker oppe på hverandre og så fine hull da. Jeg blir fasinert. Aner ikke om vepsene inntar huset sitt igjen etter en vinter, men det skulle ikke forundre meg om de bare bygger videre. Jeg har sett vepsebol som har vært mange ganger større. Så nå håper jeg på litt vepsefritt, en stund i hvert fall.
Men jeg gjorde ikke bare ugang på loftet da. Det ble masse rydding også. Mange av eskene hadde jeg visst ikke vært nede i på mange, mange år. Ungene våre er voksne, så da kan du tenke deg når dette ble båret opp. Jeg fant barneryggsekken, biteringer,ødelagte spilledåser, glansbilder og hunden min! Ja, den hvite der oppe til høyre fikk jeg da jeg var liten. Den har magnet i forbena. Da den var ny hadde den en ball med magnet også, så den hunden kunne fange ballen helt av seg selv. Jeg fant den hårløse Sonnydukken også, men den var fryktelig slitt stakkar. Den har nok fått være med både i sandkasse og badekar litt for ofte. Gøy å se det igjen, men det gikk sakte med ryddingen. Som en skattejakt liksom. Så nå er jeg sliten etter å ha løpt loftstrappa opp og ned i flere timer. Loftet er ryddet, vepsebolene er vekk og jeg kan vel sitte helt stille en liten stund.
Vi snakket om tørkede roser her om dagen. Er det ikke moderne sier du! Men de behøver ikke ligge i en haug oppe på skapet vel? Med litt jobb, får du raskt et lite kunstverk, mener jeg.Først hang jeg hele buketten opp ned noen dager, så den nesten var tørr.
Disse rosene fikk jeg til en anledning for noen år siden, og jeg ville ta var på dem en stund som minne. Alle stilkene ble plukket rene for blader og tagger. Så la jeg rosehodene tett sammen og knyttet rundt med en hyssing.
Jeg hadde noen fine lysmansjetter fra Nillemed glassblomster og blader, som jeg klipte i stykker og limte inn imellom rosene. Så dyttet jeg malepenselen i litt hvitmaling og pyntet litt her og der, før jeg drysset på glitter i den våte malingen. Til slutt surret jeg inn buketten i tynn kobbertråd.
Buketten kan stå rett på bordet når stilkene er helt tørre. Jeg valgte lange stilker fordi jeg likte det uttrykket.
Sånn ser den ut i dag. Litt mer grå i fargen selvfølgelig, men fortsatt holder den form. Med det ene “benet” ned i halsen på denne vasen pynte den fortsatt opp. Så tørkede roser kan fortsatt være dekorasjon i huset, synes jeg.
Det var en gang en sommer, og snart er den her igjen. Jeg var nede ved sjøen i går og det blåste noe fryktelig. Mye rart vinden fører med seg, det minnet meg om så mangt. Jordbær i kurv, øsekar til båten, hoppetau, en skål med is, badmington, fuglesang og svømmeturer. Ikke akkurat vakre bilder, men de fikk fram en historie for meg.
Selv om gråværet lå tungt over meg, så var det mye morsomt å se. Jeg likte spesielt denne gamle murtrappa.
Hestehov fant jeg ikke. Mitt favorittletested var dekket av rustne plater. Så her kommer det ingen blomster fram i år. De andre tidlige stedene jeg pleier å finne hestehov, hadde det allerede vært andre. Men jeg plukket med meg fine gåsunger.
I dag er det søndag og middagen står og putrer på plata. Vi får besøk, og jeg lager lappskaus. Gleder meg. Ha en fin dag alle sammen.
Ble det ikke fint! Olabuksa var utslitt, men den hadde så mange fine detaljer. Inspirert av Lisbeth Pedersen og Fru Stussli måtte jeg prøve meg. Men på en litt enklere måte enn deres vakre saker da.
Jeg klipte vekk de tykkeste sømmene og la bitene inntil hverandre som et pulsespill. Da passet mønsteret sammen liksom. Nederst på benet var det en glidelås som fortsatt var hel. Den fikk blir en slags lomme til nøklene mine kanskje? Den ene baklomma ble sydd på framsiden.
Så var det bare å sy sammen delene til de ble et passe stort nett og sy sammen i bunnen. Som fòr brukte jeg en gammel skocanvaspose. Jeg vrengte posen og puttet den ned i nettet, med den pene sidensynlig inne i nettet. Så brettet jeg olanettet ned en centimeter og festet det til canvasposen rett under løpegangen. Jeg satte inn hankene samtidig. Så var det bare å sy sømmen så de to delene, fòr og nett, var sammen. Canvasnettet er over kanten på olanettet, for jeg vil jo kunne bruke snorene til å tekke sammen nettet om jeg trenger det. Jeg sydde to sømmer rundt kanten for å være sikker på at det skulle holde .Lomma med glidelås sydde jeg bare i passende størrelsetvers i gjennom nett og for etter at nettet var klart.
Hankene er linningen i buksa. Den klipte jeg helt inn til kanten, festet beltestroppene igjen og kastet over langs hele den klipte kanten. En sånn veske behøver ikke være så nøye. Litt rufsete blir den nok med tiden, men det er jo greit.
Nå kan jeg møte våren med nytt olanett eller det ble nestensom en veske også eller? Snora i canvasposen kan jeg fortsatt trekke sammen så innholdet ikke ramler ut. Beltestroppenen på hankene er fine til å henge litt av hvert i som pynt, eller de kan brukes til solbrillene. Jeg ble kjempefornøyd.
MIn favorittolabukse gikk dukken. Jeg går i hvert fall ikke med halve pumpen ute. Men olastoff kan jo brukse til så mangt! Det var bare å klippe i vei og sy.Hva tror du det ble?
Ble litt inspirert av været, våren, klinkekuler og av at Frodith minnet om skyggbilder. Her ble det en hel verden i en kulen eller to, men opp ned! Det fikk meg til å tenke på en sang som Erik Bye skrev.
Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg Han klinket han var glad og det var sommer og solen tente lyn i farget glass. Og tusen kloder rislet fra han lommer, for i vår Herres lommer er det plass.
Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn. Så ble han distrahert, og glemte spillet En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Åh, for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt. På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt.
Omsider kom han trett, som alle poder, når det er kveld og leken har vært sen. Han lå på kne og samlet sine kloder. Da så han at han hadde mistet en?
Den lille blå! Den minste av dem alle! Han lette under gress og sten og hekk. Og den som var så blank i solefallet!? Men mørket kom, og kulen den var vekk.
Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt. Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.
Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den, vi får drømme at Han leter mer i morgen …. og håpe at Han finner oss igjen.