Tante og onkel hadde allerede vært oppe ei stund. Det var tid for frokost for dem, men først fant tante fram et pledd til Tuva og kokte en kopp kakao til henne.
«Jeg tror ikke du skal sove mer nå vennen. Du kan ha fått deg en hjernerystelse av den turen ned trappa. Hvil deg her i godstolen ved ovnen så lenge du. Her er det varmt. Jeg skal lage frokost til oss alle jeg!»
Hun åpnet ovnsdøra, så Tuva kunne se inn i flammene. Det var så lunt og trygt. Kakaoen varmet, og hun så seg skikkelig om, som om det var for første gang. Gamle bondemøbler var egentlig koselig. I det dunkle lyset skinte det i nypusset messing og julegledene i vinduet struttet av liv. Det var koselig her, det måtte hun innrømme for seg selv. Hun følte seg hjemme, tatt vare på og trygg. Tante var ikke så verst likevel, tenkte hun. Mamma og hun var nok ganske like, selv om de liksom bodde i to forskjellige verdener. Mamma hadde vokst opp her i huset, det kom hun til å tenke på nå. Så rart! Det ble plutselig viktig for henne og finne ut hvordan de hadde hatt det som barn.
«Tante, har du et album fra da mamma og du var små? Det hadde vært koselig å se hvordan dere hadde det?» Tante kom smilende inn til henne.
«Så hyggelig at du spør da Tuva. Jeg har ikke mange bildene fra den gangen, men hvert bilde har sin historie. Jeg skal finne albumet til deg med en gang.»
Bildene var i svarthvitt og farger, men de var gamle og slitte. Tuva bladde forsiktig og beundret klærne de hadde, hjemmet, møblene og naturen på utsiden. Så rart å se hvor lik hun selv var tante.
Der var det bilde av den gamle gården inne i skogen. På trappa satt det en liten gutt og en liten pike. Hun lignet henne selv! Tuva strøk forsiktig med fingeren over bildet. Tante kom inn akkurat i det samme.
«Ser du så lik du er bestemor, eller din oldemor blir jo det da. Jo, det er henne, oldemor Tuva. Du er jo oppkalt etter henne. Der sitter hun på trappa til sitt barndomshjem sammen med oldefar. De kjente hverandre fra de var en ti, tolv år, de to. Da kom oldefar med familien sin for å overta denne store eiendommen etter sin onkel, som hadde reist til Amerika, som så mange andre. Så vokste han jo opp på den gården, som du sikkert vet. Da de giftet seg som voksne, overtok de begge gårdene sammen, men de bosatte seg her. Gammelgården i skogen, som vi kaller den, var forfalt allerede da. Denne gården var pusset opp fra topp til tå, og hadde blitt et praktbruk under tippoldefars tid her. Brødrene til oldemor ville ikke drive jordbruk, og emigrere også til Amerika. Merkelig å tenke på, at de bare kunne reise fra sine. De kom aldri tilbake. Vi har bare noen gulnede brev, som forteller litt om hvordan de hadde det. Om de skrev sant da? Det kunne jo ingen kontrollere i de dager. Lurer mange ganger på hva hun tenkte, da hun satt igjen der alene. Visst var hun gift og hadde det godt, men hun måtte da savne søsknene sine? Det ville jeg gjort. Jeg er så glad i moren din, at når hun er syk, så føler jeg meg syk også. Jeg skulle ønske du hadde fått søsken jeg Tuva, men du har jo barna mine da, de er jo dine nærmeste. Dere har felles gener og hører sammen.
Hvordan føler du deg i hodet vennen? Jeg tror det gikk bra jeg. Frokost?»
Fortsetter…..
Du skriver så flott, Natheless 🙂 Koselig å følge dette juleeventyret frem mot julafta <3 klem
Tusen takk. Så koselig sagt! Ha en fin dag. Klem😁
Så koselig og flott 😀 Tusen takk for Julefortelling 🙂 Klem
Bare hyggelig. Glad du følger med. Klem
Følger med hver eneste dag jeg <3 klem.
Koselig det. Klem i kvelden!