Liker du å lese? I går la jeg ut min siste roman DAGBOK. Koselig at flere av dere vil lese den. Det gjør at jeg vil skrive mer, og gjør meg glad. Ikke minst trigger det meg til på skrive mer. Om jeg sitter her med bokstavene på tastaturet helt for meg selv, så lever liksom ikke teksten. Men når jeg sender det ut til andre og de sier hva de mener, så kan jeg bli bedre på å skrive. Her kommer en bitteliten novelle. Vil du lese?

EN NY DAG KOMMER…..

Hun gled ut og inn av en drømmetilstand i morgenen. Sakte vandret hun innover skogen og lyttet i ro og fred. Nede i dalen sildret bekken og hun hørte fuglenes sang. Det var natt, men likevel dag. Det var mørkt, men likevel lyst.

Den rødbrystede fuglen sang så vakkert og sørgmodig at hjertet hennes skalv, og hun begynte å springe. Hun hadde ikke sko på, så barnåler og kongler gjorde vondt under føttene. Men videre måtte hun. En gang måtte hun finne det. Det var et sted for hvile, et sted hun kunne le, smile og hygge seg. Gule blomster vokste langs stien. De var som små lys på hennes vei.

Plutselig så hun det blinke der framme. Mellom trærne lyste det fra et bittelite tjern. Vannflata var blank og vakker, med mose omkring. Da hørte hun det! Som en sang fra en fløyte, som et sus fra en vind og som en lokkende stemme. Forundret fulgte hun lyden.

Den store steinen foran henne hadde delt seg i to. Ned i sprekken forsvant trær, blomster, solstråler og lyng. Forsiktig nærmet hun seg. Det var som om noen dro i henne. Uten motstand lot hun det skje. Hun forsvant ned mellom steinens skarpe sider. Som i en tunnel for hun nedover og nedover.

Hodet kjentes som bomull og lyset ble like vakkert som fargene en sommerkveld. Så sto hun der. Kjolen hadde blitt til de vakreste blomster. Ei grind førte innover i skogen. Hun åpnet den og fulgte stien. Trekronene ruvet over henne. Under de store trærne var det en lysning. Fugler sang, sommerfugler i alle farger fløy omkring henne og insekter summet. Hvor var hun?

Det spilte egentlig ingen rolle nå. Hun løftet armene over hodet og danset rundt. Hun var så lykkelig som noe menneske kunne bli. Her ville hun være, her ville hun leve. Stadig åpnet steinen seg og sanket fra oven, stjerner, månestråler, fugler, bier og humler.

Dyr hoppet i gresset og en katt kom mjauende mot henne. Hun hadde funnet ro for første gang på lenge. Naturen ville ta vare på henne nå, helt til steinen igjen åpnet seg. Da skulle nye ting plukkes for å forskjønne hagen, eller hun kunne gå tilbake til sin tid og leve videre. Ble hun trist igjen, kunne hun bade i tjernet og gå til steinen, som da ville den åpne seg for henne.

For i søvnen er alt mulig. Hun var våken nå, smilte og strakk seg for å slå av klokka. En ny dag ventet.