Nå våres det der ute, men på den ene minigården min er det evig vinter, de jobber med veden og hesten drar tunge lass hver dag. Gårdseieren har fått seg en liten gråtasstraktor, men den blir bare brukt av og til.

Hesten kommer seg letter fram i tung snø og drar en og en tømmerstokk ned til den åpne plassen. Der kan traktoren overta.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg skrev litt om menneskene på gården for litt siden. Her er noen små tanker om hvordan det var for hundre år siden.

FOR HUNDRE ÅR SIDEN…..

De store arbeidsnevene hans holdt forsiktig om den tynne kaffekoppen. Det duftet så godt.

Ved benken sto Lina og knadde opp igjen brøddeigen. Forklesnorene danset nedover kjolen hennes bak. Skjørtet liksom vippet som en klokke. Han måtte le inni seg av sine egne tanker, og feide det vekk med en håndbevegelse over munnen.

«Så mye ved vi har fått sagd opp!» sa han rolig. Hun snudde seg, ryddet vekk en hårlokk som hadde forvillet seg ut av skautet og smilte.

«Ja, det går jo lett nå som det er så fint vær. Så hyggelig du ville ta en kaffekopp her i kjøkkenet. Pappa ga hesten litt høy, så den står rolig og venter. Den er snill den hesten!»

«Den er så snill, så snill.

Jeg får drikke opp kaffen og komme i gang igjen. Du har jo mye å gjøre både ute og inne skjønner jeg.»

Han satte koppen i fra seg og bukket til takk. Hun knadde videre samtidig som hun snakket.

«Jeg skal få disse brødene klare så spenner jeg på meg skiene og kommer opp med mat til deg om noen timer. Pappa sa du skulle ha både lønn og kosten her hos oss. Han synes du var dyktig med hesten. Traktor er vel og bra, men den klarer ikke å kjøre innimellom overalt. Det er fint dere kan samarbeide, naboer som vi er! Pappa liker å ta det mer rolig, og da er traktoren fin for han.

Broren din har vel overtatt hos dere nå, så da er det fint for det å få deg eget arbeide. Det er mye vi trenger hjelp med. Pappa har tenkt seg til Amerika med det første, og da blir jeg alene her. Gården er jo ikke stor, men høy til hesten må jeg få inn i sommer. Potetene skal i jorda og kålrot også. Pluss all den veden da.»

Han rødmet og så ned. «Jeg hjelper deg gjerne jeg. Ja, jeg tror du og jeg kan fikse det meste her på gården. Men nå må jeg av sted. Takk for kaffen!»

Han satte på seg lua og gikk ut. Hjertet dunket, og han var helt svett. Fort tok han tømmene til hesten. Han la en strisekk med høy på sleden, satte seg og dro av sted innover skogen.

Bjella sang så fint, og snøen dalte stille ned over dem. Tankene dro av sted med han. Han så de to sammen på denne gården. Den var akkurat passe. Faren hennes hadde egne drømmer, nå som Lina var voksen. Fred hadde tatt seg godt av datteren, da moren hennes døde så alt for tidlig i «spansken» for et par år siden. Han hadde sagt at det ville være fint om de unge slo seg sammen. Gården var deres om han ville, men de hadde ikke fortalt Lina det enda? Fred skulle treffe en gammel venninne «over there»! Om han kom tilbake noen gang, ante ingen……

Jon gledet seg allerede til Lina skulle komme mat.  Han måtte få ordnet et skikkelig bål og en sitteplass med friskt granbar.

Skogen sto der stor og ruvende med hvit snø over det hele. Han fikk som en andakt over seg der han kjørte. Ville han våge å fri i dag? Det fikk tiden vise. Han likte henne, og hun likte han. Sammen skulle de nok klare seg på den lille gården. Sammen……