Så var det helsa igjen da!!!! Da jeg prøve festdrakten med rød vest for to uker siden, måtte jeg bare konstaterte at det var enda litt igjen! Jeg fikk så vidt igjen glidelåsen bak der, men jeg fikk ikke puste. Typisk meg, tenkte jeg da. Men hvor mange ganger har jeg ikke prøvd den de siste årene, og IKKE fått igjen glidelåsen overhodet??? Det har vært langt igjen hele tiden, før jeg kunne kneppe den knappen i livet. Jeg hadde gitt opp og gitt opp, år etter år. Men nå gikk da glidelåsen igjen!!!! Jeg manglet bare det lille ekstra, så jeg kunne puste fritt også.

Den lettvinte løsningen de siste årene ble å sy seg nye festdrakter. En av dem har søsteren min overtatt, for den ble også for trang. Jeg kunne plutselig ikke bruke den heller i fjor. Den med lyseblå vest, har nå blitt for stor!!!! Hurra! Den på bildet nederst til venstre er laget sånn at den kan passe selv om vekta får opp og ned. Det er bare å stramme forkleet inn, så passer den fortsatt. Men det er ikke den jeg vil ha på. Jeg VIL ha den med rød vest.

Det var ikke noe annet valg enn å legge inn et gir til, for nå SKULLE den på. Sju år uten, var nok! Sist høst med krystallsyke, pluss jula, stillesitting og mer mat, pluss koronaslapphet  i vår, ødela for meg. Da jeg prøvde den festdrakten for to uker siden, og jeg skjønte at det ikke gikk nå heller, ble jeg så lei meg. Men også fryktelig skuffet over meg selv. Så nær, og likevel så uoppnåelig. Min egen skyld. Men hvorfor ikke prøve å få det til????? Mer salat og mer grovt brød, mindre søtt og mindre porsjoner av gryterettene. Jeg har aldri vært sulten!

Hurra, jeg har klart det!!!! Jeg får på meg festdrakten igjen i dag, etter sju år. Tenk sju år da, det er lenge og streve det. Vekta har gått opp og ned som en yo-yo de siste årene og det har ikke vært bra for helsa mi. På nyåret satte jeg ned foten og bestemte at nå er det nok tull. Legen min trodde ikke helt på meg lenger så jeg, men nå var jeg skikkelig motivert til å klare det, en gang for alle. At noe gikk feil vei igjen i påsken, fikk jeg bare hoppe over å tenke på, og fortsette……

Nå er det en uke igjen til den store dagen 17.mai, og jeg skal holde fokus videre, vær trygg. Når jeg klarte dette, så klarer jeg vel alt eller? Jeg vil ha normal BMI og normalt blodtrykk. Legetimen nærmer seg med stormskritt……