Ja, de henger høyt, men jammen er de fine! Sakte farges bladene på rogna i andre nyanser i høsten. Men jeg måtte le da kråkeungene begynte å spise bær. De spiste et bær og krakset til og flakset med vingene som om fjærene reiste seg av surheten.

“Høyt henger de, og sure er de”, heter det jo. Du husker vel historien om reven? Den ville ha rognebær, men den rakk jo ikke opp! Den hoppet så høyt den kunne for å nå dem, men den måtte gi seg. Da bestemte reven seg for at det var ikke noe å slåss for, for de var sikkert sure. Ferdig med det. Moralen her i eventyret er at vi ikke trenger å strekke oss etter alt det som frister oss, for det er kanskje ikke bra for oss.

Men reven ante ikke at rognebærene er fulle av vitaminer. Bærene, eller fruktene som det egentlig er, kan vi lage gele og syltetøy som brukes til vilt og kjøtt. Bladene kan brukes til te og overtroen var stor før om de røde bærene. De ble laget mang en mikstur som skulle gjøre deg frisk.

I år er det mye rogn. Jeg har lært at et tre ikke bære tungt mer enn en gang. Andre mener av når det er mye rogn, så blir det mye snø. Kvistene på treet har øvd seg til de mengdene som skal komme! Nå blir det spennende å se hvem som får rett. Blir det mye eller lite snø? Vi kan bare vente og se. Og i mens kan vi lage rognebærgele og vi har lyst, eller bare ta bilder av de røde og se etter insektene i mellom bærene.