10

Bestefar Jon kjente det var godt å prate litt om sorgen sin.

«Jeg var lenge bitter for tapet av sønnen min, og kona hans. Det minnet meg om da jeg mistet Ester, kona mi. Det er mange år siden nå, men det rippet opp i så mye igjen. Jeg husket hvor trist jeg var da, og hvor vanskelig jeg synes det var å ta vare på Per, sønnen vår. Enda han var voksen, med sine 22 år. Jeg ble plutselig sur selv, for å måtte ta meg av en unge som ikke sa et eneste ord i førsten. Sur for å måtte oppleve det igjen. Sur var jeg vel egentlig ikke, det blir feil ord. Jeg er ikke så god til å snakke om følelser. Fryktelig oppgitt og fortvilet var jeg. Sur, er jo noe annet.

Det er det verste, hvor stille jeg har vært. Hver gang jeg kjente det ble for mye, red jeg ut på hesteryggen i vill fart. Det var som om jeg feide av meg sorgens tanker da. Even kunne da ikke noe for det som skjedde. Han er jo verdens snilleste gutt. Men han var bare 12 år, og et barn……

Han måtte flytte hit til meg. Her er det jo ikke som i byen. Han nektet å begynne på fotball eller spilling igjen. Enda så god han var med ball og på fiolinen sin allerede. Gutten sa ikke stort og krevde ingenting, men det var jo sorgen som gjorde han sånn, stakkars. Vi har vist vært litt ute av oss selv begge to i disse tre årene. Men nå skal vi få tankene fram i lyset, og glede oss over minnene, tror jeg.»

Nå var det Inga ba alle med inn.

«Jeg har satt kakedeiger og dere kan hjelpe meg vel? Det blir nok smaksprøver også. Hva med Tomkasser?»

Ada tittet opp på Inga.

«Hva er det? Jeg har hørt om luftsuppe og venteboller, og det er jo ingenting. Men tomkasser? Er det noe av det samme?»

Fortsetter HER…..