6

Gutten bøyde hodet og mumlet unnskyld.

«Jeg hørte ikke!» sa Olivia og grep han i armen.

Høyt og tydelig kom det et unnskyld til, og han rødmet noe veldig.

Inga holdt seg for munnen for å skjule at hun lo.

«Ja, jeg er jo såååå gammel, at tenk om!!! Men det er ikke morsomt for noen å bli skremt. Hva vil du egentlig? Vil du også komme inn her og spise vafler med jentene?»

Han nikket ivrig. Ikke lenge etter satt de alle ved kjøkkenbordet og spilte ludo, drakk saft og pratet. Even hadde ikke hatt så mye å gjøre på kveldene, sa han. Men han ville gjerne bli kjent med jentene.

«Jeg går jo i klassen til Olivia, men jeg våger ikke å snakke til deg der. Da var det lettere å erte deg litt her hjemme. Du er så heldig som har en søster. Jeg skulle ønske jeg hadde noen søsken jeg, men det får jeg aldri nå.»

«Det er vel bare å spørre foreldrene dine det. Kanskje de fikser det innen neste jul!» sa Olivia.

Da begynte Even å gråte!

Olivia ble helt satt ut, og visste ikke hva hun skulle gjøre. Gutten måtte da være syk? Han var helt utrøstelig. Inga reiste seg og holdt om han og vugget han rolig igjen i armene sine.

«Stakkars gutten min. Jeg vet at du ikke har det lett.

Dere skjønner jenter at det er ikke bare mus i husene mine som kommer ut for ulykker. Even har mistet begge foreldrene sine i en bilulykke for tre år siden han. Hver jul blir det ekstra vanskelig skjønner dere vel. Tenk så fint dere har det med mor og far, pluss hverandre. Even har det ikke sånn. Men han har verdens beste bestefar da, som passer godt på han. Ikke sant Even?»

Han smilte gjennom tårene og så på jentene.

«Nå har jeg dummet meg ut igjen. I morgen blir det ikke lett å gå på skolen. Olivia vil vel fortelle hvilken sutreunge jeg er!»

Han så ned i gulvet og sukket.

Fortsetter  HER....