14

Rommet var ikke så stort. Rundt alle veggene var det hyller. Hedvik fortalte at det hadde Ole satt opp for henne. Midt på gulvet sto det mange kurver med julepynt. På hyllene på den ene siden satt det dukke etter dukke, med de vakreste klær, sko og hatter. På den andre siden av rommet var alle hyllene dekket med hvit vatt. Der sto flere store julekrybber. En var utskåret i tre og den i glass var den fineste, synes Astrid. Men dukkehuset, spilledåsene og de vakre figurer av glass og var enda finere. Hun stirret og stirret. Hvem eide dette? Ikke Hedvik i hvert fall. Hun likte ikke jul hun. Det hadde hun hørt de voksne si.

Hedvik haltet inn til henne.

«Alle de tingene der på hyllene har jeg arvet etter mine foreldre. Dukkene har jeg arvet etter tante Olga. Hun passet meg da jeg var liten. En fryktelig streng dame. Jeg fikk se på disse dukkene av og til, men aldri røre dem. Jeg var helt syk etter å leke med dem, men nei, det var forbudt. Da jeg fikk dem i arv, ble jeg først glad, men nå er jeg jo for stor til å leke, eller? Jeg har sydd mengder av klær til dem, for det synes jeg er så gøy selv om jeg er voksen. Liker du å kle på dukker?»

Astrid rødmet og så ned.

«Vi har ikke så mange dukker vi. Bare tøydukker som mamma har sydd selv. Jeg ønsker meg en ordentlig dukke jeg. Inger også……»

Hedvik ble rørt.

«Du kan få leke med mine dukker. Vi må jo skifte på dem til juleklærne. Men først skal vi se på alt det andre kanskje? Ser du all julepynten i kassene? Det er også etter dem. Jeg har ikke klart å ta det fram. Det minnet meg for mye om hva jeg en gang hadde. Det var bedre å lukke det inn her i dette rommet, og glemme at det var jul! Jeg har savnet mine så ille, at jeg nesten ble syk av det. Jeg ble så fryktelig misunnelig, og sint på alle som hadde familie og venner. Det er kanskje ikke så rart jeg er alene? Ingen liker vel sure, sinte damer? Eller hva tror du? Er du redd meg?»

Astrid nikket, og så ned.

«Du er ganske skummel. Unnskyld. Jeg skulle ikke sagt det, men det vare plumpet ut av meg.»

Hedvik måtte le. Så fint det var å snakke med denne ungen!

«Jeg skjønner deg godt jeg Astrid, for sånn var tante Olga mot meg. Alltid sint, sur og så steng. Jeg skulle oppføre meg, og ikke hverken synes eller høres, når jeg var hos henne. Jeg satt ganske forknytt på en stol og tenkte. Da drømte jeg om prinser og prinsesser, fine hjem og smil. Men pappa var god som gull, når jeg endelig fikk gå hjem.

Vi feiret alltid jul med stor glede, bare vi to. Tante Olga ville slett ikke komme, for jul var bare tull for henne. Ikke en gang juleevangeliet ville hun høre om? Merkelig. Etter at jeg mistet min pappa, ble jeg visst bare sur hele tiden jeg også, og spesielt hver jul. Skikkelig sur. Jeg misunte alle, og alt. Det er ingen god følelse og jeg synes så fryktelig synd på meg selv. Skjønner du det?»

Den lille piken smilte forsiktig.

«Jeg er ofte misunnelig på Inger jeg. Hun får alltid mye mer trøst enn meg. Mamma sier hun er like glad i oss begge. Men hun ljuger. Jeg ser at hun ofte er sint på meg, når jeg ikke oppfører meg ordentlig!»

«Du er større vet du, og da forlanger vi mer også. Men jeg er helt sikker på at din mamma er like glad i deg, som i lillesøster. Men vi kan hjelpe hverandre med å bli flinkere begge to kanskje? Jeg kan da ikke som voksen, fortsette å være så sur. Hans blir helt fortvilet når jeg krangler med moren hans. Hvorfor gjør jeg det? Han sier at jeg må begynne å tenke annerledes. Det jeg har opplevd før, bør jeg bruke som et godt minne. Jeg må streve etter å bli hyggeligere. Han viser så god omsorg den gutten.Kanskje det ikke så dumt å snakke med andre, som deg? Du skjønner savnet mitt du, enda så liten du er.»

Astrid skakket på hodet og nikket.

«Men du, hva betyr omsorg? Handler det om sorg?»

Forsetter  HER…..