LIVSTUNELLEN skrevet av meg.

Jeg kryper i mitt livsrør, åler meg fram som en mark.

Veggene, sleipe som smeltet smør.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Gulvet er knudret som bark.

Jeg jobber meg fram på hender og knær.

Kryper på magen, spenner fra med mine tær.

Vanskelig er det å komme noen vei,

men lyset i enden lokker på meg.

Videre må jeg, mørket er ondt.

Kroppen verker,

jeg blør og har vondt.

Livstunnelen er hard og vandre.

Jeg må gå alene,

får ikke hjelp av andre.

Lyset blafrer, det slukner nesten.

Jeg er redd for å puste,

men skal klare resten.

Lyset gir håp om bedre tider.

Kryp på lille venn, langs rørets sider!

Der er det lettere feste å finne.

Der kan jeg raskere kampen min vinne.

Lyset nå brenner med glødende flamme.

Kaster skygge, gir spenning der framme.

Tunnelen bukter seg fram i berget.

Det går opp og ned, på det kan jeg sverge.

Lyset der framme lokker og drar.

Bak meg er mørket, jeg blir liten og rar.

Føler meg ensom, må streve og slite.

Gråter i avmakt, det skal du vite.

Strever igjen, framover går det.

Slik er livet, ja det kan jeg love!

Slit og tårer, høyder og svakker.

Kommer jeg gjennom, så vil jeg bli vakker.

Vakker som sommerfuglen i solens skinn.

Klar til å reise i livet inn.

Klar til å fly, selv om jeg aldri har lært det.

Klar til å forstå hva livet begjærte.