Jeg skriver dagbok, men den er litt rar! Kanskje jeg heller skal si at jeg tegner dagbok? Tegningene er ikke store, men akkurat passe for meg. Min dagbok har jeg hatt i mange, mange år. For det er slett ikke hver dag, eller hver uke eller måned i året, jeg skriver noe der. Noen ganger blir det bare en tegning, som ingen andre enn jeg forstår meningen med, og noen ganger skriver jeg bare det jeg ønsker meg. Akkurat nå ønsker jeg meg en blondekantet dag!
Etter som årene går, har det blitt noen sider i boka, men jeg er ikke halvveis en gang. Da svigerdatteren min fikk se den en gang, sa hun at den ville hun arve. Det var jo koselig sagt. Den innholder en hel den skisser, dikt, godord og kladd og kludd, pleier jeg å si.
Noe handler om meg, og andre ting om de omkring meg. Men ingen kan vel forstå hvem jeg skriver om. Hun som sier Hjelp på tegningen der nede, henger i en tynn tråd, og langt der oppe svever ballongen. Når den sprekker, hva skjer da? Vil hun lande mykt? Veien blir til mens vi går, heter det så vakkert, men jammen kan man føle seg fryktelig ensom og usikker på hvor man skal gå, når et snølandskap ligger der iskaldt og venter. En sånn rar dagbok har jeg, og den sier meg noe, selv etter mange år. Skriver du dagbok?








































