Her om dagen var jeg med på dette kjedebrevet der vi skulle velge mellom det ene eller det andre. Det synes jeg var vanskelig, for jeg liker variasjon. Men spørsmålet UTE eller INNE, fikk jeg til å tenke.

Da min bestemor var som meg i alder, hadde hun fått en skade i benet, så hun slett ikke kunne gå som hun ville. Hun brukte krykker og klarte seg ganske greit i hjemmet, men ned trappa fra leiligheten klarte hun ikke alene. Om hun ville eller måtte ut, så måtte noen voksne menn komme å hjelpe henne. Trappa var lang og fryktelig bratt. Ikke nok med at hun strevde med å gå baklengs ned der, hun hadde veldige smerter også. Det var et voldsomt strev å få henne ut om hun måtte til lege eller tannlege, så hun spurte sjelden om å komme ut bare for å gjøre det.

Det ble til at hun var inne. Ikke hadde hun terrasse heller, så den eneste friske luften hun kunne få, var ved å åpne vinduet. Om vinteren ble det fort kaldt å ha vinduet oppe hele tiden, og om sommeren stekte sola på de vinduene så leiligheten var fryktelig varm.

Hun elsket blomster, så i vinduskarmene blomstret det. Men ut, det kom hun ikke. Jeg husker at hun åpnet vinduet og så lengselsfullt opp mot himmelen. Jeg som bare var et barn, kunne ikke hjelpe henne ut. Hun tok på seg jakka, og satt der i trekken for om mulig å høre vinden blåse i trærne, rekke ut hånda på en regnværsdag og kjenne dråpene mot huden. Hun beundret snøen da den dalte der ute. Om sommeren lyttet hun etter fuglesang, og drømte om at en sommerfugl kom for å sette seg i blomstene i vinduskarmen.

Ute eller inne? Det var det jeg tenkte på her. Ute eller inne? Hva vil du, og hva vil jeg. Vi kan velge. Tenk på de som ikke selv kan velge. Jeg har sagt det ofte som voksen, at om noe skulle skje meg så jeg ikke kommer meg ut selv, eller jeg ikke kan be om det med stemmen min, så ikke glem det. Noen ganger trenger man å komme ut litt, om det bare er for å kjenne vinden stryke ansiktet eller sola varme på nesa. Noen ganger må man bare ut……