Jeg tror ikke Lady blir lei seg for at jeg viser et bilde hun har laget. Det henger på veggen min, og i dag passet det virkelig. Jeg føler at noen har spent ben på meg, og jeg sliter med å holde balanse. Da var det godt å lese Ladys ord.
“Om veien blir for vanskelig og kroglete, setter jeg bare den bakerste foten foran den første…..
Mistet en viktig venn i dag. Aner ikke hva dagene framover bringer, så jeg trenger en pause for å finne igjen tankene mine……
I dag snakket de om dødsrydding på Godmorgen Norge. Litt trist å tenke på egentlig, men det behøver ikke være det. Jeg vil heller kalle det livsrydding jeg. Dødsrydding høres så avsluttende ut. Jeg har vært med på det flere ganger i livet, å rydde, før noen skal dø. Det er ikke lett, men det er mye bedre å rydde sammen, enn å sitte der med alle spørsmålene etterpå. Jeg fikk vel øynene mine opp for dette da nære venninner av meg ble syke og visste at dagene var talte. Utrolig vondt. De ville så gjerne rydde, men de orket det ikke, fordi de var syke. Flere av dem, ja jeg har mistet flere av mine nære venner, sa at jeg måtte huske på å rydde, mens jeg var frisk og våken. Da begynte jeg å tenke over hva jeg trengte og hva de som kommer etter meg trenger. Vi har så mange ting. Før var det vanlig med en skikkelig vårrengjøring og en høstrengjøring. Mye ble tatt fram og sett over da. Er vi like flinke? Jo da, vi vasker vel her og der, rydder unna vesker og sko, ser gjennom klær og utstyr, men hva med alt det andre. Tenk så mye vi bare har på data. Noen ganger blir jeg litt desperat, for jeg skriver og jeg skriver, men det er ikke alt jeg vil andre skal se. Men man kan ikke tro at dette forsvinner av seg selv om man skulle bli syk eller dø. Nei, det er nok best å ta en livsrydding, mens man lever. Det jeg ikke vil at mine skal lese, det får jeg slette og gjemme minnene i hjertet. Jeg blogger, og bloggen er som min dagbok. Om jeg ikke direkte skriver om det som plager meg, så kjenner jeg det igjen når jeg leser her og der. Jeg ser at en storm kan minne om en krangel og en solnedgang kan minne om en fin dag. Gamle bilder får fram nostalgien og jeg skriver litt dikt og prosa her og der, lager eventyr og har det fint i bloggverdenen. Jeg skriver ut bloggene mine i bokform, men plutselig fikk jeg ikke til det lenger. Avtalen med denne bloggen var brudt. Men da fikset jeg en ny blogg på et forum som støtter trykking. Brått var jeg i gang igjen. De blogginnleggen jeg vil ta vare på, de kopierer jeg inn der på en helt privat blogg og så kan jeg lage bøker igjen. Om mine barn og barnebarn vil ha det etter at mitt liv ikke er lenger, det blir deres sak, men jeg kan kose meg med mine bilder og tekster så mye jeg vil. Livsrydding er fint. Nå skal jeg starte på høstrengjøringen og jeg tror det blir noe som forsvinner ut av døra uten at jeg kommer til å savne det.
Løvtrærne har vakre farger om dagen! Nå begynner det virkelig å bli fint der ute. Men ser du at skogen snakker?
“Høst nå igjen. De trærne med blader er så kry. Jeg har bare denne fargen jeg. Brun, og atter brun. Joda, det er litt grønt på toppen, men det blir da aldri så fargesprekende som de løvtrærne. Sukk, høst igjen……”
Løvtrærne vaiet litt i vinden og løv for løv forsvant. En hviskning kom over skogen.”Du vet ikke hvor heldig du er der du står. Vi må legge oss å sove vi. Ikke noe skal skje med oss igjen, før vårsola varmer. Du er heldig du som er grønn i toppen og kan oppleve årstidenes forandringer med våkent blitt. Tenk på det du!”
Furua ble flau der den sto mellom de andre trærne. Visst var den heldig, han hadde bare ikke tenkt på det på den måten før. Han smilte til solnegangen og gledet seg over å kunne være våken hele vinteren igjennom, nok en gang. Han vaiet litt i kveldsbrisen og nynnet en vuggevise til alle løvtrær som skulle legge seg. Skogens sang høres for deg også, bare du tar det tid til å lytte.
Dagene går så fort. Jeg rekker ikke det jeg vil, som vanlig. Høsten er her med frisk luft. Jeg skulle gjerne vært i skogen i flere timer til stadighet, tatt bilder, kost meg ved et bål, speilet meg i klare tjern og bare lyttet til skogens ro. Noen ganger får jeg det til med en sånn dag, men man kan visst ikke gjøre det hele tiden.
Da er det koselig å se på bilder fra andre turer og glede seg til nesten gang man får sjansen til å utforske høsten. Kanskje i morgen? God helg.
Heldige meg, i går hadde jeg en minihøstferie. Ikke nok med at jeg tok en dag fri, men sola kom også, akkurat den dagen. Det ble flere timer i skogen med barnebarnet.
Vi så etter sopp, men vi fant bare sånne røde! Giftige, men så fine å ta bilder av.Fluesoppen er vakker da.
Lykke at det har blåst voldsomt i det siste. Inne på skogen lå det mengder av kvister som hadde falt ned. Gjett om jeg bandt hjertekranser og krimskrams da! Nå er jeg klar med pynt til meg og andre i familien nærmere jul.
Så mye fine former og farger det er ute nå. Herlig å være ute i den friske luften. I dag er det tilbake til hverdagen for meg. Først litt jobb, så skal jeg kna og forme leire. Ute er det grått og stille, men sånn er høsten med sin variasjon.
Skal si det er livlig på utsiden av vinduet mitt om dagen. Jeg har aldri hatt så mange forskjellige fugler her. Med frosten sp kom visst sulten!
Iveren er stor etter å få seg en godbit. Spettmeisene sloss, for de vil spise alt!!!!
Her er det svartmeis, kjøttmeis, blåmeis, hakkespett og flere slag finker. I hekken er det rødstupe. Så kommer skjærene også da, men de fikser ikke å komme inn i det lille matforrådet her. Herlighet sånt liv det er. Nå gjelder det å snike seg ut på terrassen for å komme nærmere. Alle disse bildene er tatt gjennom vinduet, og det blir ikke alltid så klart, men det er gøy!
Så er den her, oktober måned. Fortsatt er det mye vakkert å se der ute, med fargespill!
Tåka danset over myr og mo etter en natt med rimfrost. Jeg så elgen selv om den forsøkte å gjemme seg.
Så fine farger det er på løvet! Jeg tok meg en liten svigom til høstens ære i solskinnet. Oktober kan bli fin, så jeg ønsker den måneden velkommen.
