14

Ada våknet tidlig neste morgen. Hun hadde vinduet rett ved senga si så hun åpnet gardina og tittet ut. Alt var snødekt der ute og det begynte å lysne. I dag var det fri fra skolen, så hun gledet seg. I går ettermiddag hadde de tatt fram skiene alle sammen. Noen skier var slitte, og andre nesten for små. Det samme gjaldt skisko og staver. Men de byttet med hverandre og fikk det til. Evens gamle skisko og staver passet Ada, og han fikk låne et par som pappa hadde liggende. Pappa hadde ment at det var best å utnytte det fine føret, for værmeldinga sa at det ikke ville vare! Det så allerede mildt ut?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De hadde gått innover skogen før det mørknet, og det var spor etter rever overalt. Men de så ingen. I dag skulle de legge ut litt kylling og skinke der det var mest spor. Bestefar Jon hadde lovet å hjelpe dem med et gammelt viltkamera han hadde. Kanskje kunne de få bilder av revene før jul?

På formiddagen gikk de til skogen og fikk mat og kamera på plass.

Etterpå rullet de snøballer og lagde snømenn foran alle husene, for nå var snøen skikkelig kram. Gamle luer, votter og skjerf ble funnet fram som pynt. Snølykter ble det også mange av, og alle håpet at mildværet ville gi seg fort. De ville jo ha skiføre.

Alle var bedt på kaffe hos Inga på ettermiddagen. Ada gikk ut i kjøkkenet til Inga og hvisket forsiktig til henne.

«Har jeg tjent noen penger tror du? Jeg har jo vasket og ryddet der inne!»

Hun pekte inn i rommet med alle de små husene. Inga tok av seg brillene og så på Ada.

«Hva tror du du har fortjent da? Ikke vet jeg. Men kanskje vi kan lage noen julegaver sammen i morgen. Da kan du komme alene. Jeg sier det til de andre etterpå, så vi ikke blir forstyrret. Noen penger blir det nok også, som du kan kjøpe noe for, om du trenger det.»

Olivia og Even hadde gått inn i julegata, som Ada hadde begynt å kalle det. Nå fortalte de historier til hverandre om de som de ville skulle bo i husene. De skrattet høyt.

«Vi sitter her og leker med hus, dukker og mus vi, og så er vi liksom store!»

Inga tittet inn og lurte på hva de lo av. Da hun fikk forklaringen var det hun som lo.

«Hva med meg da? Kan ikke store mennesker være litt barnslige også? Jeg sier alltid at man er ikke voksen før man kan være barnslig uten å være flau over det!

Men har dere sett musegutten der borte? Han er helt alene i verden. Jeg fortalte Ada om Ella som mistet søsteren sin til en katt som var sulten. Musegutten har mistet alle sine til felledyret!!! Dere vet hva det er vel? Et skrekkelig ekkelt dyr som tar for seg når det er museår, som i år.»

Fortsetter  HER…

Så er det bare elleve dager igjen til jul. I morges koste jeg meg med Lucia på tv, med Lussekatter og masse stearinlys. Bildet av meg selv med krone har jeg tatt tidligere. Jeg går ikke rundt med krone på hodet på Luciamorgenene, men jeg synes det er vakker å se andre gjør det. Noen ganger er jeg i barnehagen og ser ungene, andre ganger er jeg på Luciakonsert i kirken, men i år var jeg hjemme. Ute har det snødd og regnet, så det var slett ikke dagen for å kjøre bil, når jeg ikke måtte. Jeg har i stedet fått mange bilder tilsendt av de søte små, og det er også koselig. Elleve dager til jul er det, og det er fint å markere det i hvert fall.

13

Luciamorgenen opprant med snø over det hele, og liv i huset hos Ada og Olivia. De hadde bestemt seg for å gå Lucia før skolen, så de hadde stått opp grytidlig. Mamma hadde hjulpet dem med å smøre på julekake med smør og brun ost og hun hadde funnet fram en boks meg pepperkaker, noen kjeks og litt sjokolade også. Alt ble lagt i en kurv med røde sløyfebånd på hanken. I de to termosene var det kakao og kaffe.

Ada hadde fått på hvit kjole etter Olivia. Den var så stor at hun hadde fått tykke gensere og stillongs under. Olivia hadde en av fars hvite skjorter med en glitterremse rundt magen. Mamma og pappa hadde kledd seg ut som nisser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så gikk de syngene over til Inga først, og så skulle de vekke Even og Jon.

«Santaaaaaaaaa luciiiiiaaaa!»sang de mens de gikk.

De bråstoppet utenfor døra hos Inga, for der kom hun ut i Luciakrone også. De hadde visst tenkt det samme denne mørke morgenen.

De sang sammen først hos henne, og så marsjerte de ned til Jon og Even. De hadde stått opp begge to, men så ganske så trøtte og overrasket ut begge to.

«I alle dager,» utbrøt Jon. «Hva er dette for et følge. Ikke er dere julebukker og ikke er dere engler heller vel? Så fine da, med lys og det hele. Har dere svenske tradijsoner dere da Ada og Olivia? For vi har vel aldri feiret Lucia så mye her i grenda? Inga? Er du med også? Men det da vakkert. Kom inn, kom inn.»

Det lille huset til Jon ble fylt av Luciasang denne morgenen, og så smakte de på alt det gode i kurvene. De måtte brått avslutte kosen, for det var tid for skole og jobb. De nesten løp hjem alle sammen, og ikke lenge etter var de klare for en ny dag i desember.

Snøen lå hvit. Mot skogen gikk det to spor etter rever. To tette spor og merker etter halene deres, var som fine tegninger i nysnøen. Ada ville løpe for å se om hun kunne finne dem, men Olivia var streng og sa at først var det skole. Så tok hun seg sammen og husket at Ada ikke likte den sinte stemmen hennes.

«Det går bra Ada. I ettermiddag går vi to på revejakt sammen. Jeg tror jammen vi må finne fram skiene våre!»

Fortsetter HER….

12

Så lo Inga.

«Men hva gjør det? Alt trenger da ikke være perfekt. De er jo så gode til krem og syltetøy i jula likevel.

Tomkasser ja. De er helt tomme inni, derfor ble det kaldt det. Men de heter eggeplommekaker også. Mine velter alltid, og da kaller jeg de stjernene for stjerneskudd. Det fungerer alltid på toppen av en sjokoladekake som pynt, eller til is. Nå visper jeg litt krem og så blir det sukkersøte tomkasser til kaffen og rød saft. Oppvasken tar jeg senere, for det har jeg god tid til etterpå.»

De benket seg rundt bordet i stua og studerte kakene de hadde bakt. Noen var fine og runde og andre var det ikke. Men ungene ville huske dette for resten av livet mente de.

«Om ting ikke blir som tenkt, gjør noe annet,» sa Inga.  Hun smattet på sin tomkasse og mintes barndommen.

«De mamma lagde var digre, og vi ungene elsket det. Jeg får øve på, så kanskje jeg klarer det en gang senere i livet. Gjør jeg ikke det, så spiser jeg med glede stjerneskudd jeg.»

Hun hadde hvitt på nesen etter kakene, og Jon synes aldri hun hadde vært søtere…..

Utenfor mørknet det og med all nysnøen var det som et eventyr under stjernehimmelen. En rev tasset over jordet mot skogen etter å ha forsynt seg av kattematen som Even hadde lagt ut. Nå var reven mett og fornøyd. Han krøllet seg sammen under et hvitrimet grantre og sukket. Det var så ensomt, så ensomt, men det var vel ikke noe å gjøre med i  natt. Men han hadde kjent eim av en annen rev for noen dager siden? Bare det ble morgen, skulle han ut på jakt etter spor…..

Fortsetter  HER….

Nei, jeg samarbeider ikke med noen, så dette er ikke reklame. Jeg bare viser hva jeg så i en butikk i dag. Jeg ble i skikkelig julestemning her. Det var en skikkelig julelandsby med hus, karuseller og diverse, og da vi kom hjem fikk vi den julehimmelen over oss.

Butikken var helt eventyrlig med juletrær i mengder, kuler, og pynt. Jeg drømte meg helt bort i vinterlandskap og  granbar. Om jeg handlet noe? Ja, det ble noen sløyfebånd. Jeg trenger ikke mer julepynt enn det jeg allerede har, men så gøy å se nytt. Nå nærmer det seg dere…..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

11

Inga lo og sa de fikk snart lære hva tomkasser var.

Inne i kjøkkenet var det flere boller med deiger. Guttene kjevlet ut og lagde pepperkaker, og jentene gikk i gang med kokosmakronene.

Utenfor snødde det noe veldig, og julestemningen krøp inn i hver krok i huset.

Fra radioen tonte det kjente sanger, og det duftet etter hvert deilig av bakst.

Even og Olivia trillet peppernøtter etterpå. Jon lurte på om det var lov å smake på deigen?

«Vi fikk ikke lov til det da vi var barn, men jeg husker at pappaen min lett kunne snike seg til litt. Han delte med oss ungene.»

Raskt var han borte på de nystekte kakene, og delte ut litt til hver. Inga bare smilte, for hos henne var det lov.

«Så var det tomkassene!» sa Inga. «Min mamma var suveren på det, men hos meg blir det som regel bare tull. Eggeplommene jeg har igjen etter kokosmakronene knar jeg med melis og litt hornsalt, til det ble en deig. Så kjevlet jeg det ut og stikker ut runde kaker med et syltynt krystallglass. Kakene skal bli tomme inni, derfor sier jeg tomkasser! Om vi ikke er nøye, vil kakene hvelve når de stekes og det blir jo slett ikke pent, mente min mor. Vi prøver!»

Hun kjevlet ut deigen og stakk ut fem kaker, en til hver. De ble ganske store. Ada fikk stikke ut resten til små stjerner.

Etterpå satt hun foran ovnsdøra og så hvordan kakene este og este……

«Å nei, de hvelver, de hvelver!» skrek Ada!

Inga holdt seg for øyene og jamret seg oppgitt.

«Jeg klarer det aldri jeg. For et trist syn! ……»

Fortsetter  HER….

Det føles godt, for jeg har ikke noe stress over at jula nærmer seg. Jeg  må ikke skure huset fra topp til tå. Etter jul er det lysere og da ser jeg å gjøre rent også. Men vi har vel ikke så skitne hus heller? Vi holder det jo ved like hele året, i hvert fall gjør vi det her hos oss. Jeg har fått opp litt rene gardiner og pusset noen vinduer, men det var fordi det var nødvendig.

Kakene koser jeg meg med å lage, og julegavene er i boks for lengst. Ikke det at vi bruker så mye penger på det heller. Men en liten hilsen til hverandre er koselig. Det er da ikke nødvendig å kjøpe dyre gaver, bare for å kjøpe gaver. Man blir ikke lykkeligere av det. Men en hjemmelaget gave er gull. Et år ønsket jeg meg dikt eller fortellinger av mine. Du kan tro det var gøy på julaften. Jeg fikk faktisk en helt egen nissehistorie og flere dikt. Det er ting jeg gleder meg over fortsatt og tar det fram år etter år. Kan du ikke skrive dikt eller fantasere, sier du? Men det handler da ikke om å gjøre det perfekte. Det er bare så morsomt at folk forsøker å glede hverandre.

Formen er ikke som den skal, men jeg forsøker å fortrenge det. Det er ikke noe alvorlig, og det går over igjen, men energien er ikke på topp. Jeg er glad for alt jeg klarer, og for at jeg kan nok en gang forberede høytiden. Jeg nyter advent og snart er det jammen Lucia. Snø hadde vært fint, men i dag er det rimfrost, og det er også vakkert. Kos dere alle sammen og ikke stress. Det blir jul uansett.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

10

Bestefar Jon kjente det var godt å prate litt om sorgen sin.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

«Jeg var lenge bitter for tapet av sønnen min, og kona hans. Det minnet meg om da jeg mistet Ester, kona mi. Det er mange år siden nå, men det rippet opp i så mye igjen. Jeg husket hvor trist jeg var da, og hvor vanskelig jeg synes det var å ta vare på Per, sønnen vår. Enda han var voksen, med sine 22 år. Jeg ble plutselig sur selv, for å måtte ta meg av en unge som ikke sa et eneste ord i førsten. Sur for å måtte oppleve det igjen. Sur var jeg vel egentlig ikke, det blir feil ord. Jeg er ikke så god til å snakke om følelser. Fryktelig oppgitt og fortvilet var jeg. Sur, er jo noe annet.

Det er det verste, hvor stille jeg har vært. Hver gang jeg kjente det ble for mye, red jeg ut på hesteryggen i vill fart. Det var som om jeg feide av meg sorgens tanker da. Even kunne da ikke noe for det som skjedde. Han er jo verdens snilleste gutt. Men han var bare 12 år, og et barn……

Han måtte flytte hit til meg. Her er det jo ikke som i byen. Han nektet å begynne på fotball eller spilling igjen. Enda så god han var med ball og på fiolinen sin allerede. Gutten sa ikke stort og krevde ingenting, men det var jo sorgen som gjorde han sånn, stakkars. Vi har vist vært litt ute av oss selv begge to i disse tre årene. Men nå skal vi få tankene fram i lyset, og glede oss over minnene, tror jeg.»

Nå var det Inga ba alle med inn.

«Jeg har satt kakedeiger og dere kan hjelpe meg vel? Det blir nok smaksprøver også. Hva med Tomkasser?»

Ada tittet opp på Inga.

«Hva er det? Jeg har hørt om luftsuppe og venteboller, og det er jo ingenting. Men tomkasser? Er det noe av det samme?»

Fortsetter HER…..

9

Det var slett ikke en elg heller. Det var Inga som hadde tatt på seg regntøy og hette. Hun vinket og lo over deres overraskede ansikter. «Hva gjør dere her? Jeg trodde dere var nede på gården jeg. Det er jo snart mørkt. Ikke tenkte jeg på at jeg skulle møte noen. Jeg ble nesten skremt.»

Ada lyste opp. «Ble du redd, som er voksen? Jeg trodde du var en bjørn jeg!»

Inga forklarte at hun var i skogen for å plukke inn litt kongler og mose til pynt. Hun ble med dem og lette etter juletrær.

De fant fort tre fine trær, og knyttet på en sløyfe på hver. Så gikk de hjem til Even, alle sammen.

Bestefar hadde tent opp i peisen, kokt kakao og tatt fram pepperkaker. Det gamle tømmerhuset som de bodde i, var lunt og koselig i desemberlyset. I vinduet sto det noen furukvister, og det var tente stearinlys overalt.

«Så fint dere har det!» sa Ada. Dere mangler bare juletre, så er det jul.  Bestefar smilte og dumpet ned i gyngestolen ved peisen.

«I år blir det visst juletre, men hva i all verden skal vi å pynte det med? Jeg har bare klyper til talglys jeg, eller dere sier vel stearinlys. Kan vi lage julepynt sammen tro? Inga kan det meste, så da får vi hjelpe hverandre.»

Jeg skal finne fram de klypene, så får vi se om vi kan bruke dem.

Men da det banket på vinduet i kjøkkenet litt senere, ble alle stille. Even spratt opp.

«Denne gangen er det ikke meg, for jeg er da her inne! Ada, jeg tror det er fjøsnissen jeg. Se der da, det går noen over tunet!»

Men det var bare bestefar. Han hadde oppdaget et par store elger nede på jorde, da han hentet den lille esken med julepynt på bua. Han ville de skulle komme ut og se.

De store dyrene gikk rolig mot skogen med lange steg. Lyset fra månen gjorde det rent trolsk der ute.

Så kom det store skyer og skygget for månen. Snøen dalte plutselig ned over dem.

Barna danset rundt i det hvite, og Inga krøp inn i armkroken til bestefar. Han klemte henne inntil seg og lo.

«For en lykke å se Even glad igjen. De jentene har løst opp noe i han. Det er så godt å se han smile med hele seg. Jeg kjenner at jeg smiler mer jeg også Inga. Du har hjulpet meg å komme over bitterheten min. Tusen takk.»

Fortsetter HER….

8

Even begynte å le. «Ja, det er litt av en nisse. Det er bare min bestefar. Han elsker å ri under stjernene, sier han. Han ligner kanskje nissen? Men det har jeg aldri tenkt på?»

Ada var skuffet og sparket i grusen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«Så dumt. Jeg som trodde at han var en fjøsnisse. Finnes det nisse her på gården, eller hos deg Even?» Hun tittet opp med forventning i blikket.

«Jeg tror jammen vi skal gå på leting i morgen jeg. Vil du komme og besøke meg da? Olivia også selvfølgelig. Jeg tror bestefar blir glad om dere kommer. Det er så stille hos oss, og han tenker ikke på å pynte til jul heller. Kanskje dere kan hjelpe til litt? I år vil jeg ha juletre.»

Jentene ble stille. Tenk så koselig de pyntet hjemme hos dem til jul.Even hadde ikke hatt juletre en gang han.

Før Ada fikk svart, så nikket Olivia.

«Klart det!» Tror du vi kan hente juletre sammen en dag nærmere julaften. Jeg hadde elsket å være med å hugge et tre?»

De ble enige om å gå på juletreleting dagen etter.

«Jeg må jo spørre bestefar om han vil hjelpe oss. Men jeg tror ikke han vil si nei. Ha det!»

Neste ettermiddag kledde de tre seg og la i vei innover skogen. Olivia hadde tatt med noen røde sløyfebånd. De hadde fått lov å merke tre trær av bestefaren til Even. Jul i alle hus skulle det bli i år. Han hadde først blitt overrasket over Evens tanker, men så hadde han smilt og sagt at han gledet seg. De skulle ta hest og slede, og kanskje tenne bål den dagen de skulle hugge. Bare det kom mer snø!

Plutselig oppdaget Ada noen bittesmå sko inne i mosen. Hun ble fra seg av begeistring.

«Nissen, det er nissen. Mamma sier at nisser kan gjøre seg små eller store. Se der da. Det er et vindu der. Han har gjemt seg, fordi vi kom.»

De to andre så på hverandre og smilte. Litt lenger borte hang det en bitteliten nisselue på en grein og Ada ble om mulig enda mer opprømt. Hun løp foran de andre og krabbet rundt i mosen på leting etter flere spor.

Even hvisket til Olivia. «Tenk at det skal så lite til for å glede et lite menneske. Jeg skulle jammen ønske jeg var liten igjen selv. Skynd deg og få de skoene og lua ned i lomma da!»

Plutselig hørte de det knake i trær og kvister bak dem. Ada trykte seg inn til de andre og pekte.

«Det kommer noe svart! Er det en bjørn? Jeg vil til mamma!»

Even klappet henne på hodet.

«Bjørn er det ikke, for den er vel i hi nå, men det kan være en elg. Vi får stå helt stille en stund.»

Fortsetter  HER….