Jeg måtte tenke etter. Hva MÅ jeg? Egentlig har jeg ikke en sånn liste.,Jeg gjør det jeg rekker, men jeg Må gå turer!!!!Tenk at en søledam kan være så vakker. I dag skinte sola, så noen dammer var uten is. Andre dammer var islagt og da var det gøy å leke litt. Syltynn is, så det var bare så vidt det bar disse stråene. Overalt var det vanndråper der sola kom til. Skikkelig eventyr!
Trøbbel
Jul i alle hus, del 14
14
Ada våknet tidlig neste morgen. Hun hadde vinduet rett ved senga si så hun åpnet gardina og tittet ut. Alt var snødekt der ute og det begynte å lysne. I dag var det fri fra skolen, så hun gledet seg. I går ettermiddag hadde de tatt fram skiene alle sammen. Noen skier var slitte, og andre nesten for små. Det samme gjaldt skisko og staver. Men de byttet med hverandre og fikk det til. Evens gamle skisko og staver passet Ada, og han fikk låne et par som pappa hadde liggende. Pappa hadde ment at det var best å utnytte det fine føret, for værmeldinga sa at det ikke ville vare! Det så allerede mildt ut?
De hadde gått innover skogen før det mørknet, og det var spor etter rever overalt. Men de så ingen. I dag skulle de legge ut litt kylling og skinke der det var mest spor. Bestefar Jon hadde lovet å hjelpe dem med et gammelt viltkamera han hadde. Kanskje kunne de få bilder av revene før jul?
På formiddagen gikk de til skogen og fikk mat og kamera på plass.
Etterpå rullet de snøballer og lagde snømenn foran alle husene, for nå var snøen skikkelig kram. Gamle luer, votter og skjerf ble funnet fram som pynt. Snølykter ble det også mange av, og alle håpet at mildværet ville gi seg fort. De ville jo ha skiføre.
Alle var bedt på kaffe hos Inga på ettermiddagen. Ada gikk ut i kjøkkenet til Inga og hvisket forsiktig til henne.
«Har jeg tjent noen penger tror du? Jeg har jo vasket og ryddet der inne!»
Hun pekte inn i rommet med alle de små husene. Inga tok av seg brillene og så på Ada.
«Hva tror du du har fortjent da? Ikke vet jeg. Men kanskje vi kan lage noen julegaver sammen i morgen. Da kan du komme alene. Jeg sier det til de andre etterpå, så vi ikke blir forstyrret. Noen penger blir det nok også, som du kan kjøpe noe for, om du trenger det.»
Olivia og Even hadde gått inn i julegata, som Ada hadde begynt å kalle det. Nå fortalte de historier til hverandre om de som de ville skulle bo i husene. De skrattet høyt.
«Vi sitter her og leker med hus, dukker og mus vi, og så er vi liksom store!»
Inga tittet inn og lurte på hva de lo av. Da hun fikk forklaringen var det hun som lo.
«Hva med meg da? Kan ikke store mennesker være litt barnslige også? Jeg sier alltid at man er ikke voksen før man kan være barnslig uten å være flau over det!
Men har dere sett musegutten der borte? Han er helt alene i verden. Jeg fortalte Ada om Ella som mistet søsteren sin til en katt som var sulten. Musegutten har mistet alle sine til felledyret!!! Dere vet hva det er vel? Et skrekkelig ekkelt dyr som tar for seg når det er museår, som i år.»
Fortsetter HER…
Luciadagen
Jul i alle hus, del 13
Luciamorgenen opprant med snø over det hele, og liv i huset hos Ada og Olivia. De hadde bestemt seg for å gå Lucia før skolen, så de hadde stått opp grytidlig. Mamma hadde hjulpet dem med å smøre på julekake med smør og brun ost og hun hadde funnet fram en boks meg pepperkaker, noen kjeks og litt sjokolade også. Alt ble lagt i en kurv med røde sløyfebånd på hanken. I de to termosene var det kakao og kaffe.
Ada hadde fått på hvit kjole etter Olivia. Den var så stor at hun hadde fått tykke gensere og stillongs under. Olivia hadde en av fars hvite skjorter med en glitterremse rundt magen. Mamma og pappa hadde kledd seg ut som nisser.
Så gikk de syngene over til Inga først, og så skulle de vekke Even og Jon.
«Santaaaaaaaaa luciiiiiaaaa!»sang de mens de gikk.
De bråstoppet utenfor døra hos Inga, for der kom hun ut i Luciakrone også. De hadde visst tenkt det samme denne mørke morgenen.
De sang sammen først hos henne, og så marsjerte de ned til Jon og Even. De hadde stått opp begge to, men så ganske så trøtte og overrasket ut begge to.
«I alle dager,» utbrøt Jon. «Hva er dette for et følge. Ikke er dere julebukker og ikke er dere engler heller vel? Så fine da, med lys og det hele. Har dere svenske tradijsoner dere da Ada og Olivia? For vi har vel aldri feiret Lucia så mye her i grenda? Inga? Er du med også? Men det da vakkert. Kom inn, kom inn.»
Det lille huset til Jon ble fylt av Luciasang denne morgenen, og så smakte de på alt det gode i kurvene. De måtte brått avslutte kosen, for det var tid for skole og jobb. De nesten løp hjem alle sammen, og ikke lenge etter var de klare for en ny dag i desember.
Snøen lå hvit. Mot skogen gikk det to spor etter rever. To tette spor og merker etter halene deres, var som fine tegninger i nysnøen. Ada ville løpe for å se om hun kunne finne dem, men Olivia var streng og sa at først var det skole. Så tok hun seg sammen og husket at Ada ikke likte den sinte stemmen hennes.
«Det går bra Ada. I ettermiddag går vi to på revejakt sammen. Jeg tror jammen vi må finne fram skiene våre!»
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 12
Så lo Inga.
«Men hva gjør det? Alt trenger da ikke være perfekt. De er jo så gode til krem og syltetøy i jula likevel.
Tomkasser ja. De er helt tomme inni, derfor ble det kaldt det. Men de heter eggeplommekaker også. Mine velter alltid, og da kaller jeg de stjernene for stjerneskudd. Det fungerer alltid på toppen av en sjokoladekake som pynt, eller til is. Nå visper jeg litt krem og så blir det sukkersøte tomkasser til kaffen og rød saft. Oppvasken tar jeg senere, for det har jeg god tid til etterpå.»
De benket seg rundt bordet i stua og studerte kakene de hadde bakt. Noen var fine og runde og andre var det ikke. Men ungene ville huske dette for resten av livet mente de.
«Om ting ikke blir som tenkt, gjør noe annet,» sa Inga. Hun smattet på sin tomkasse og mintes barndommen.
«De mamma lagde var digre, og vi ungene elsket det. Jeg får øve på, så kanskje jeg klarer det en gang senere i livet. Gjør jeg ikke det, så spiser jeg med glede stjerneskudd jeg.»
Hun hadde hvitt på nesen etter kakene, og Jon synes aldri hun hadde vært søtere…..
Utenfor mørknet det og med all nysnøen var det som et eventyr under stjernehimmelen. En rev tasset over jordet mot skogen etter å ha forsynt seg av kattematen som Even hadde lagt ut. Nå var reven mett og fornøyd. Han krøllet seg sammen under et hvitrimet grantre og sukket. Det var så ensomt, så ensomt, men det var vel ikke noe å gjøre med i natt. Men han hadde kjent eim av en annen rev for noen dager siden? Bare det ble morgen, skulle han ut på jakt etter spor…..
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 10
10
Bestefar Jon kjente det var godt å prate litt om sorgen sin.
«Jeg var lenge bitter for tapet av sønnen min, og kona hans. Det minnet meg om da jeg mistet Ester, kona mi. Det er mange år siden nå, men det rippet opp i så mye igjen. Jeg husket hvor trist jeg var da, og hvor vanskelig jeg synes det var å ta vare på Per, sønnen vår. Enda han var voksen, med sine 22 år. Jeg ble plutselig sur selv, for å måtte ta meg av en unge som ikke sa et eneste ord i førsten. Sur for å måtte oppleve det igjen. Sur var jeg vel egentlig ikke, det blir feil ord. Jeg er ikke så god til å snakke om følelser. Fryktelig oppgitt og fortvilet var jeg. Sur, er jo noe annet.
Det er det verste, hvor stille jeg har vært. Hver gang jeg kjente det ble for mye, red jeg ut på hesteryggen i vill fart. Det var som om jeg feide av meg sorgens tanker da. Even kunne da ikke noe for det som skjedde. Han er jo verdens snilleste gutt. Men han var bare 12 år, og et barn……
Han måtte flytte hit til meg. Her er det jo ikke som i byen. Han nektet å begynne på fotball eller spilling igjen. Enda så god han var med ball og på fiolinen sin allerede. Gutten sa ikke stort og krevde ingenting, men det var jo sorgen som gjorde han sånn, stakkars. Vi har vist vært litt ute av oss selv begge to i disse tre årene. Men nå skal vi få tankene fram i lyset, og glede oss over minnene, tror jeg.»
Nå var det Inga ba alle med inn.
«Jeg har satt kakedeiger og dere kan hjelpe meg vel? Det blir nok smaksprøver også. Hva med Tomkasser?»
Ada tittet opp på Inga.
«Hva er det? Jeg har hørt om luftsuppe og venteboller, og det er jo ingenting. Men tomkasser? Er det noe av det samme?»
Fortsetter HER…..
Jul i alle hus, del 7
7
Olivia reiste seg og strakte ut hånden. «Nei, jeg skal ikke erte deg. Æresord! Dette blir mellom oss. Jeg ante ikke hva du har vært igjennom. Hvordan klarer du det? Hva om jeg hadde mistet mine? Tenk at jeg har klaget på lillesøsteren min hver dag i det siste. Jeg er jo helt rar! Jeg burde jo takke Gud for at jeg har mine rundt meg. Vær trygg Even. Vi er venner nå. Men da kan du vel heller banke på døra hos oss, i stedet for på vinduene?»
Han lyste opp, og de lo godmodig til hverandre. Så fortsatte de med ludoen.
Ada så fra Olivia til Even.
«Du kan få være broren min da, for jeg har ingen bror jeg.»
Olivia lo.
«Du kan godt være broren hennes, men jeg vil ikke være søsteren din Even! Venner kan vi være, alle sammen, eller?»
«Takk det vil jeg gjerne, være venn mener jeg. Så rart jeg begynte å gråte? Jeg tror ikke jeg har grått på flere år jeg. I hvert fall føles det sånn. Jeg har liksom bare ryddet vekk tanken på foreldrene mine og ikke villet snakke om dem. Det er jo ikke lurt. Jeg har jo mange fine minner av dem. Stakkars bestefar. Han må jo ha trodd at jeg ikke sørget over dem i det hele tatt?»
Inga kremtet litt før hun svarte og tørket øynene hun også.
«Ja, det livet og vi mennesker er ikke alltid greit å forstå. Noen ganger må vi bare legge vekk alt vondt, for å kunne gå videre. Men jeg tror at når er tiden moden for å snakke, så må vi det. Ikke sant Even? Da kom liksom alle følelsene dine fossende fram. Vi kan snakke om det når du vil, for jeg er veldig interessert i å vite hvem foreldrene dine var. Du flyttet jo hit etter det som skjedde. Jeg kjenner jo bare deg, og bestefaren din da selvfølgelig. Han har jo bodd her lenger enn deg.»
Han nikket glad til svar.
Det var helt mørkt da de tre sa morna og skulle gå hjem. Ada oppdaget det først. «Det snør!» Hun jublet og danset rundt av glede. Så bråstoppet hun.
«Se der! Der er han igjen. Han rir fort! Jeg har snakket med han. Det må være nissen. Hva skal han nå tro?»
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 6
6
Gutten bøyde hodet og mumlet unnskyld.
«Jeg hørte ikke!» sa Olivia og grep han i armen.
Høyt og tydelig kom det et unnskyld til, og han rødmet noe veldig.
Inga holdt seg for munnen for å skjule at hun lo.
«Ja, jeg er jo såååå gammel, at tenk om!!! Men det er ikke morsomt for noen å bli skremt. Hva vil du egentlig? Vil du også komme inn her og spise vafler med jentene?»
Han nikket ivrig. Ikke lenge etter satt de alle ved kjøkkenbordet og spilte ludo, drakk saft og pratet. Even hadde ikke hatt så mye å gjøre på kveldene, sa han. Men han ville gjerne bli kjent med jentene.
«Jeg går jo i klassen til Olivia, men jeg våger ikke å snakke til deg der. Da var det lettere å erte deg litt her hjemme. Du er så heldig som har en søster. Jeg skulle ønske jeg hadde noen søsken jeg, men det får jeg aldri nå.»
«Det er vel bare å spørre foreldrene dine det. Kanskje de fikser det innen neste jul!» sa Olivia.
Da begynte Even å gråte!
Olivia ble helt satt ut, og visste ikke hva hun skulle gjøre. Gutten måtte da være syk? Han var helt utrøstelig. Inga reiste seg og holdt om han og vugget han rolig igjen i armene sine.
«Stakkars gutten min. Jeg vet at du ikke har det lett.
Dere skjønner jenter at det er ikke bare mus i husene mine som kommer ut for ulykker. Even har mistet begge foreldrene sine i en bilulykke for tre år siden han. Hver jul blir det ekstra vanskelig skjønner dere vel. Tenk så fint dere har det med mor og far, pluss hverandre. Even har det ikke sånn. Men han har verdens beste bestefar da, som passer godt på han. Ikke sant Even?»
Han smilte gjennom tårene og så på jentene.
«Nå har jeg dummet meg ut igjen. I morgen blir det ikke lett å gå på skolen. Olivia vil vel fortelle hvilken sutreunge jeg er!»
Han så ned i gulvet og sukket.
Fortsetter HER....
Jul i alle hus, del 5
5
Neste dag var Olivia med til Inga. Ada var slett ikke fornøyd med det. Hun synes at hun kunne fått være hos henne i fred. Men mamma sa at sånn var det. De to skulle gå sammen, om de ville eller ikke.
«Inga er så søt, at hun fortjener ikke noe tull. Oppfør dere, husk at det snart er jul.»
Jentene var ganske stille først, men når de kom inn i rommet med alle husene, ble det liv. Olivia kniste og lo som da hun var liten og holdt armen rundt Ada. De tittet inn av vinduene og de studerte klær og pynteting. At det gikk an å sy så små klær, forsto ingen av dem.
Olivia valgte seg også et dukkehus, og snart vasket hun og møblerte som de andre.
«Noe så fint! Nå kan vi drømme oss bort og lage jul i alle hus. Vi må ha juletre og lys, stjerner og kanskje litt kvister og bær også. Kan vi få pynte som vi vil med det du har?»
Inga nikket og satte på en juleplate på stereoanlegget sitt. Så sang de med på musevisa, for den kunne alle tre.
Brått ble de avbrutt av at det banket hardt på vinduet. Men da var Olivia rask.
«Han kjenner jeg. Den spirrevippen. Bare vent.»
Hun fikk på seg støvlene i en fart og løp ut av døra. De andre to sto der og så i vinduet. Enda var det ikke mørkt, så de så godt hva som skjedde. Olivia grep gutten i nakken og dro han med seg. Inn av døra kom de begge, før hun raskt låste døra bak seg.
«Nå er det nok Even, mer enn nok. Du har banket på rutene hos meg hver kveld i det siste, og så går du hit????? Hva tror du foreldrene dine vil si. Vi kan ikke skremme gamle folk, eller små barn. Hører du? Tenk om Inga hadde gått hjerteinfarkt! Da hadde det vært din skyld. Skam deg!»
Fortsetter HER….