Jul i alle hus, del 4
Ada ble bare stående å stirre. Husene var så fine! Det var små hele hus og flere åpne dukkehus med møbler. I hyllene satt det bittesmå strikkede mus med klær. Det minnet om tegnefilmer hun hadde sett.
«Er det dette du mener med å ordne hvert vårt hus? Jeg er med på det!»
Inga viste henne rundt i rommet og hun fikk selv velge hvilket hus hun skulle rydde. Hun valgte et åpent dukkehus med mange rom. Det var senger og sofaer, lamper og tepper der og mange bittesmå ting. Hun ble redd for å miste noe på gulvet. Forsiktig plukket hun ut alt i en kurv, og så var det lett og tørke det rent for støv alt sammen.
«Jeg skulle ønske jeg bodde inni her jeg. Så fine møbler. Da kunne jeg bestemt alt selv.»
Inga kom bort til henne og lurte på hvordan hun ville hatt det. «Hvilket rom skulle du ha da, og hvor skulle storesøsteren din bo? Det er jo god plass til alle.»
Ada pekte på et bittlite hus på hylla.
«Der kan Olivia bo. Helt alene!»
«Liker du ikke søsteren din?»
«Jeg vet ikke helt jeg. Hun er så stor, at hun vil ikke leke mer med meg, og hun erter meg hele tiden.»
«Jeg tror hun kan bli med deg hit en dag jeg, så kan hun velge sitt hus og fortelle hvordan hun vil ha det. Søstre er nemlig gull det, om de er små eller store. Jeg skulle ønske jeg hadde en jeg, men det har jeg ikke. Det var veldig ensomt da jeg var liten. Jeg hadde gjerne hatt en lillesøster eller storesøster. Vet du at i det musehuset der borte, der har de sorg nå i desember. Der bor mor, far og lille Ella. Musefamilien var større, men så kom det en katt da de var ute sist. Tror du ikke katten tok den største musungen til middag! Jeg tror nok Ella gjerne skulle hatt sin søster hos seg igjen. Men sånn er livet til mus.»
Ada begynte å gråte. «Det var stygt gjort av katten. Hvorfor gjorde den det da? Jeg vil jo ikke miste søsteren min jeg heller, men jeg synes hun kunne være snillere liksom.»
Hun løftet de små musene opp og holdt varlig om dem. De var som levende.
I det samme banket det hardt på ruten og de skvatt til.
«Hvem er det? Det er en nisse, men han er ikke så stor. Se, der løper han av sted!»
Inga hyttet sint med neven.
«At han ikke kan bli stopp med dette tullet. Nisse er det ikke. Det vet jeg! Men en dag skal jeg ta han på fersken. Sann mine ord!»
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 1
Det ble en liten adventskalender her i år også. Om du synes det er barnslig, så dropper du det bare. Men de som vil, er velkommen med i adventstiden.
JUL I ALLE HUS
Tårene trillet. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Ada hadde spurt storesøsteren Olivia om hjelp, men det var ikke lurt. Hun ville ikke låne ut noen penger.
«Skaff deg en jobb!» var svaret. Men Ada var da bare seks år! Hvordan skulle hun tjene nok penger til julegaver? Storesøster fortjente ikke noe gaver tenkte hun……
Hun kledde på seg og gikk ut. Enda var det en time til foreldrene kom hjem. Det visst hun, selv om hun var liten.
De hadde flyttet hit i høst, så hun kjente ikke så mange av naboene enda. Men en dame hadde hun merket seg. Inga! Hun bodde på en liten gård rett over veien for dem. Stadig hilste hun og vinket, når de reiste av sted til skole og jobb på morgenen. Hun så snill ut. Kanskje hun kunne hjelpe?
Litt usikker ringte hun på dørklokka i det lille huset, suttet litt på votten og drømte. Inga åpnet døra og smilte.
«Hei du! Så koselig du kom da, vil du komme inn? Eller må du løpe inn å si ifra først kanskje? Vi kjenner jo ikke hverandre så godt enda.»
Olivia rødmet, og så kom det.
«Jeg er så stor at jeg får lov til å gå ut alene nå. Mamma og pappa er på jobb. Jeg lurte på om jeg kunne få jobbe hos deg. Jeg trenger penger skjønner du. Ikke sånne bankpenger, men ordentlige penger, som jeg kan kjøpe julegaver for. Inga satte seg ned på huk og så henne inn i ansiktet. Olivia vred på seg, men tittet forsiktig tilbake.
«Har du en jobb da?»
Hvor mye trenger du? Er det noe spesielt du vil kjøpt til søsteren din? For hun store hos dere, er søsteren din vel?»
Ada hadde mest lyst til å gå igjen.
«Hun skal ikke ha noen gave, for nissen vil ikke synes hun er så veldig snill!» sa hun furtent.
Fortsetter HER….
Nå begynner det
Juleomsorg, del 24
24
Mari var i perlehumør da alle sette seg til bords for julemiddagen. Hun ville ha ansvaret selv denne kvelden. Neste år fikk andre overta den jobben. Hans reiste seg og leste høytidelig juleevangeliet, før maten kom på bordet. Stearinlys i mengder skinte i rommet. Småjentene hadde fått sløyfer i håret. Kjolene Hedvik hadde sydd var så vakre. Det klirret hyggelig i bestikket. De nypussede messinglysestakene på bordet, skinte så fint. Hun følte seg så takknemlig over å se de andre. Nå hadde hun en stor familie igjen. En familie hun kunne ha masse omsorg for. En ren lykke, tenkte hun og smilte.
Etter maten vasket damene opp ute i kjøkkenet, mens mennene spilte spill med barna. Etter litt gikk Hans av sted og kom tilbake med rød lue og genser. Han forklarte at han hadde fått jobb som hjelpenisse. Fjøsnissen på låven hadde spist så mye av grøten de hadde satt, ut at han hadde sovnet tvert! Ungene ble elleville over å få egne kjelker og av Hedvik fikk de hver sin av hennes dukker. De hadde på seg kåper og hatter. Men da de tok av dem yttertøyet, hadde de fått like kjoler som jentene.
Oda får et heklet sjal av Mari, og Hedvik fikk et par selbuvotter. Ellers var det votter og luer til de andre. Hans fikk sine frierstrømper og han hadde fått klart et smykkeskrin i tre til sin forlovede. Det var ikke mengder av gaver, men det de fikk av hverandre var til nytte. Hedvik og Oda ble enige om at de skulle lære av hverandre. Hedvik kunne lære Oda og sy, og hun kunne lære Hedvik å lage kranser og dekorasjoner. Men Mari smilte og sa at den beste gaven de kunne gi til hverandre og alle andre, var omsorg. Hun reiste seg og kremtet.
«Dette var da en av de fineste julekveldene jeg har hatt på lenge. Men nå vil jeg si dere noe. Fra nyttår av, må Oda og Hedvik gjerne komme å hjelpe til videre. Jeg flytter!!!!»
Alle så på henne med store øyne, men Hans lo.
«Endelig du. Jeg vet jo hvor du flytter jeg. Ingen bekymring. Hun vil det selv, og gleder seg. Nå skal hun tilbake til hjemmet sitt i kårboligen. Ikke fordi jeg vil det, men fordi hun trives så godt der. Takk for all hjelp mor! Men, jeg håper du likevel kommer inn og lager mat til oss en stund til. Når Hedvik overtar, da skal du bli servert!»
Alle pustet lettet ut. Det var ikke noe vondt mellom noen av dem lenger. Hedvik grep hånden til Oda.
«Du skal ha takk. Jeg gjorde meg aldri kjent med noen, for jeg var så redd de skulle spørre om familien min. Jeg hadde jo ingen igjen. Men Astrid viste meg at det går an å være glad i hverandre, uten at man er i slekt. Du og alle dere andre, er min familie nå kjenner jeg.»
Juletreet lyste og barna danset rundt med dukkene. Etter gaveutdelingen samlet de seg for å gå rundt juletreet. For første gang på lenge var de mange nok til å danne en hel ring rundt treet.
Freden senker seg over gården. Mari kjente at hun kan puste ut og smile. Ryggen var slett ikke så vond lenger.
Da nissen litt senere hadde våknet igjen, tittet han inn av vinduet i hovedhuset. Storfamilien hygget seg i lyset fra stearinlys, parafinlamper og et skinnende juletre. Utelampen med strøm lyste opp gården, og nordlyset flammet over skogen mot nord. Det var julenatt med høytid, og han kunne trygt gå tilbake til låven og slappe av. Desembermåneden hadde gått fint i år. Han hadde passet hus og dyr, men menneskene hadde vist hverandre omsorg i massevis, så han trengte ikke bekymre seg for året som skulle komme. Sammen ville de være sterke til å møte både medgang og motgang. Han svingte med luen, bukket og ropte ut i natten.
«God jul til alle.
Kirkeklokkene vil snart til midnattsmesse kalle,
til julenatt og ettertanke,
og varme hjerter vil banke.
Vis omsorg for liten og stor.
Må freden senke seg over vår jord…..!
SLUTT
Tusen takk til alle som har fulgt dette årets adventshistorie, som var fra min fantasigård. Må julen bringe dere glade dager og hygge. Vis omsorg for hverandre. Juleklem fra meg.
Juleomsorg, del 23
23
Hedvik var litt urolig for hva Oda ville mene, men hun hadde funnet ut, at hun bare måtte gjøre dette.
«Håper at du ikke føler jeg er for påtrengende? Men jeg hørte du sa til Mari at barnas klær begynte å bli for små. Jeg har laget det selv, for jeg hadde disse fine tekstilene liggende. Mønster til store og små arvet jeg etter min tante Olga. Hun lærte meg faktisk å sy. Jeg har siden sydd alle mine klær selv. Jeg kunne vel vært sydame kanskje?»
Oda knyttet forsiktig opp sløyfebåndene på den første pakken. Der lå to nydelige, hvite forklær med kapper over skuldrene og rysjer nederst, en til Inger og en til Astrid. Hun ble så glad at tårene trillet. Litt usikker pakket hun ut den andre pakken. Der var det to røde fløyelskjoler med sløyfebånd i livet. Hun fikk først ikke fram et ord til takk, men gråt så hun ristet.
«Har du laget dette til dem? Jeg fatter det ikke. Du har et stort hjerte du. Hjertelig takk for en sånn omsorg. Nå har de festklær til i kveld.»
Hedvik smilte og forklarte at forklærne kunne de ha på når de skulle spise, så kanskje kjolene holdt seg rene hele julehøytiden.
Astrid og Inger sto der tett sammen, neide og så på de voksne. Så fine kjoler hadde de aldri hatt. Hedvik sa de måtte prøve de på, for å være sikre. Oda trakk av dem de trange seleskjørtene og smatt kjolene over hodene på dem. Der sto de to som små prinsesser og smilte. Så fikk de på forklærne og de følte seg enda finere. De danset rundt på gulvet og de to damene så på hverandre i glede. Kjolene passet perfekt.
Etterpå ble Astrid med Hedvik hjem. Dagen ville bli lang for de små, og Inger skulle få sove en stund.
Det ble en travel formiddag for dem, og tiden gikk fort da. Ole kom innom for å bære mer ved inn. Han hadde tatt sparken til Mari, og han fulgte Astrid hjem etterpå. De sang julesanger sammen på veien og Oda hørte dem da de kom.
Inger hadde våknet og hun ville også ut. Ole tok med begge på sparken, og lovet å komme tilbake med dem ganske snart. De skulle sette ut grøt til nissen, for det var tid for det nå.
På låven var det stille da de tre gikk etter hverandre opp låvebroa. Ole bar en stor bolle med sleiv. Inger hadde insistert på at det måtte være med noen små skåler til nissebarna også, så det bar de to jentene med seg. Det hadde begynt å mørkne litt, og inne på låven var det dunkelt lys. I høyet lå det et par votter og en islender, pluss en rød lue. Ungene stoppet forskrekket opp og ville gå ut igjen. De var litt redd for å møte nissen. Men Ole forklarte at nissen var like redd som dem, og han mente at han hadde gjemt seg. Så satte de ned grøten og tittet nysgjerrig rundt seg, før de gikk ut igjen.
En time senere var alle, unntatt Hans, på plass i kirken for gudstjeneste. Han måtte sørge for fjøsstellet, selv om det var julekveld. Den lille grenda og gårdene rundt var samlet. Mari var så stolt. For første gang på mange år var kirkebenken som hørte til gården full av barn og voksne. Hun kjente freden senket seg og gledet seg til fortsettelsen av julekvelden og livet.
Da de litt senere gikk hjem til gården, hørte de klokkene fra kirken ringe jula inn. Mari sakket litt etter, stanset og lyttet. Hun trengte å svelge ned en tanke av vemod, minner og tanker. Så rettet hun seg opp og gikk julekvelden i møte…….
Avsluttes i morgen HER……
Juleomsorg, del 22
22
Julaften opprant med snøvær og en dempet sol. Ole feide trappa og gjorde klart for å måke gårdsplassen og veiene. Hesten ble selet på, og så var de i gang. Han hadde mye å kjøre over, men han koste seg i vinterværet. Snart var han like hvit som snøen, og hesten jobbet på nedover veiene.
Det hadde kommet mye snø i løpet av natten, så trærne hang tunge over skigarden langs veien ned til den lille huset der Oda og barna bodde. Hun var også tidlig oppe. Det var mye hun ville glede barna med, så da gjaldt det å få alt på plass før de våknet.
Ved sengene til jentene sto de bittesmå juletrærne klare. En kurv med hjemmelaget pynt sto ved siden av, og de jublet av fryd over at det var jul da de ble vekket! Snart skulle de pynte trærne selv, med papirklipp og pepperkaker.
Da de kom ned til frokost, lyste stuas juletre imot dem. Gavene lå under treet, og Oda ønsket god jul med nybakt brød og kakao. De så på Ole som kjørte opp veien, og han vinket til dem med lua.
Oppe på gården ordnet Hans i fjøset, og i kjøkkenet gledet Mari seg over alt som var gjort til jul. Hun hadde bodd i soverommet oppe i andreetasje med noen av tingene sine lenge nå. Etter at kona til Hans døde, hadde hun måttet ta over husstellet. Da ble det lettest at hun sov der også. Hun savnet sitt eget i kårboligen på gården. Men nå hadde Hans sagt at han skulle gifte seg med Hedvik neste år. Da kunne hun trygt flytte ut dit igjen, og ha sitt eget hushold. Det hadde vært hjemmet hennes med mannen sin, etter at Hans giftet seg med Jane. Ingen hadde vel trodd at både hun selv og sønnen, skulle bli alene, så tidlig. Kreften tok mange den, uten å spørre……Men sånn hadde det blitt. Da hadde hun selvfølgelig stilt opp i kjøkken og hus for guttene sine.
Det ville bli flere forandringer, for Ole var visst forelsket han også? Hun frydet seg over at det igjen skulle bli liv og røre mellom husene på gården.
Hedvik pakker inn gaver med merkelapper og sløyfebånd. Hans skulle endelig få strømpene hun hadde strikket til han. De ble kaldt frierstrømper, og hun hadde hatt de klare lenge nå. Men hun kunne ikke gi han det, før han hadde fridd! Nå hadde han det! Hun kunne gi han strømpene hun hadde strikket til han og lagt all sin kjærlighet i, med hjerter og fletter i hvitt og rødt.
Men et par av pakkene la hun i kurven sin. Så kledde hun seg for å gå på besøk. Hun kniste. Tenk at hun vågde å gjøre det! Hun var stolt av seg selv, og så lykkelig.
Ikke lenge etter banket hun forsiktig på døra hos Oda. Astrid åpnet og klemte seg inn til henne før hun ropte på moren sin.
«Mamma, Hedvik er her. Hun har med gaver!»
Oda tittet fram, og ba henne komme inn. Snart satt de ved kjøkkenbordet med kaffe, tente lys og småkaker. Hedvik la fram pakkene på bordet.
«Nå må du ikke bli ergerlig. Jeg bare måtte gjøre dette, for sånt kan jeg! Åpne da, og se hva du synes?»
Fortsetter HER.…
Juleomsorg, del 21
Hedvik kremtet usikkert.
«Jeg som grudde meg til julekvelden. Hans har sagt at han kunne komme en tur etter at dere hadde hatt julekveld, men det hadde vært en ære å få sitte ved ditt bord Mari! Du har så fin omsorg for oss alle. Tusen takk!»
Oda hvisket litt med ungene, og de ble elleville.
«Vi sier ja, ser du,» sa hun. «Ingen vil gå glipp av all den gode maten som er stelt i stand, og det store pyntede treet i stua. Vi sier også tusen takk for omsorgen!»
Ikke lenge etter sto de sammen og klemte hverandre, mens tårene trillet på de voksne.
Så gikk de «lang lang rekke» hjemover igjen og sang høyt.
«Lang lang rekke, Astrid ut av rekka går, lang lang rekke…..!»
Astrid var førstemann til andre enden av rekka, og sånn fortsatte de leende mens nordlyset vinket til dem.
Hans så det lille følge nede på veien og smilte. Han kjente han hadde fred og juleglede i hjertet. Men så fikk han det travelt. Moren hans hadde jo gitt han flere oppdrag. Pluss at han hadde ting selv, som skulle være klar til julekvelden.
Han hadde jobbet til langt ut på natt de siste dagene. Snart hadde fått sammen fine kjelker til Astrid og Inger. Det hadde mor sagt han kunne lage. Til Oda og Hedvik hadde han laget spekefjeler i fine former. Han pusset og pusset, til de ble gode å holde i, der han hadde skåret ut hull for oppheng og der det var sirlige ornamenter. Han hadde helt glemt hvor stor glede han hadde av å gjøre treskjærerarbeider. Når han først var i gang, så ble det en fin fjel til moren hans også. Etter jul skulle han jammen ta opp igjen denne fine hobbyen. Det hadde stoppet helt opp da kona hans, Jane, døde. Han hadde liksom satt livet på vent etter det. Men nå kjente han at han var levende igjen. Hedvik hadde vekket han, og det var han glad for. Hun måtte få en ekstra gave av han i år. En friergave! De skulle jo gifte seg til året. Han sukket over at det bare var en natt igjen før julaften. Men om han jobbet på, så ville han vel bli klar? Han pusser videre på gavene for å bli fornøyd.
Vinden hvisket rundt hushjørnene og snøen dalte igjen stille ned over landskapet. Kulda hadde beholdt kraften sin, så snømennene foran vinduet hos Mari sto der enda. Hun dro til side gardina og så ut i natten. Ryggen var nesten som før, huset var ferdigvasket og mat og kaker sto på plass. Gavene hun hadde laget lå klare under treet og hun hadde fått elektrisk lyslenke. Aldri hadde hun vel hatt et så flott tre. Stearinlys likte hun fortsatt, men så fint med lys på treet ute at hun trengte å være redd for brann. Hun hadde lagt ledningen under teppet, så de kunne gå trygt rundt det fra alle kanter. I natt visste hun at hun kom til å sove godt. Hun hadde fred i hjertet og gledet seg til julehelgen med alle de hun var glad i.
Nissen krøllet seg sammen i høyløa. Han hadde hatt en fin adventstid uten de store gjøremålene. Folk hadde ordnet opp selv med det meste. Bare de nå ikke glemte julegrøten hans?
Fortsetter HER…..
Har jeg ødelagt dem?
I fjor oppdaget jeg noen trefigurer på Nille, som jeg likte. Nei, jeg reklamerer ikke for dem, men det er der de er kjøpt! De var til halv pris i romjula, så jeg kjøpt de med til meg selv. Selv om de sa at de neppe fikk flere figurer, så håpet jeg det likevel. I år hadde de dyrene!!!!De var til og med til halv pris, føøøøør jul! Kanskje de får hyrder og vismenn til neste år, eller en engel? Jeg kan bare drømme.
Klart de var vakre i farger også, men jeg ønsker meg en lys krybbe. Nå er det klart til jul med litt hvitmaling. Så fornøyd jeg ble. Jeg håper de fortsetter å ta inn mer som hører til en riktig julekrybbe til neste år.
Juleomsorg, del 19
Da kvelden kom, ba Hedvik Astrid om å gå ned til Hans i fjøset.
«Kan du si at jeg gjerne vil ha på plass juletreet i stua mi! Vi blir glade, om du hjelper oss med det vet du.»
Astrid fikk være med da de gikk hjem i kvelden. Hans bar juletreet på skuldra, og leide Hedvik i den ene hånda. Astrid tok forsiktig den andre hånden henne. Sånn gikk de hele veien hjem.
Hans hadde spikret en fot til treet, så det var lett å plassere. Astrid undret seg og skakket på hodet.
«Jeg gikk ikke lov til å sette inn mitt tre? Enda vi fikk det hjem i går. Det står ute bak huset og venter sammen med det store treet og Inger sitt. Er det lov? Det er da ikke julekvelden?»
Hedvik blunket til henne.
«Det er vel ikke vanlig, men i år kan jeg, for jeg vil ikke vente. Det er flere år siden jeg hadde et eget juletre. Vi kan sette lys på det, og kjenne duften av granbar fra i dag av. Men pynte det skal jeg ikke gjøre enda. Det kan sikkert du komme og hjelpe meg med, på lillejulaften kanskje? Tror du ikke Hans vil være med også da? I år skal det bli jul, både her i huset og i hjertet mitt.»
Hans stirret på alle eskene som sto stablet opp ute på gulvet i kjøkkenet. Har du tenkt å flytte til meg allerede? Men vi er da ikke gift?»
Hedvik rødmet.
Astrid hoppet opp og ned og forklarte.
«Det er julepynt i eskene! Masse julepynt. Du visste ikke det du, men det gjorde jeg. Hun hadde det i det hemmelige rommet. Der var det masse fint, som hun bare gjemte bort. Men skal dere gifte dere? Da vil jeg være brudepike!»
Det ble mye latter og hyggelig prat. Juletreet fikk små stearinlys på plass. Enda det ikke var julaften, tente Hedvik lysene, og hun skrudde slett ikke på den elektriske lampen i taket.
«Noe så vakkert. Akkurat sånn jeg husket det fra jeg var liten. Se Astrid, jeg har åpnet døra til det hemmelige rommet, og da åpnet jeg visst hjertedøra også. Dette er den beste dagen jeg har hatt på mange år. Ja, utenom da jeg traff deg da Hans!»
Han klemte henne inntil seg, og sånn sto de lenge.
Litt senere blåste de forsiktig ut lysene på treet og fulgte Astrid hjem. Etterpå sto de to under stjernehimmelen og så på nordlyset som nok en gang dekorerte himmelen.
«Det er som å være i en kirke», sa Hedvik.
Hans var enig.
«Ja, det ble høytid over denne kvelden. Men vil du gifte deg med meg Hedvik? Jeg må spørre ordentlig, nå som vi er alene. Det er det eneste jeg vil. Vil du?»
Fortsetter HER….