17

Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.

«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.

«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.

Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy.

Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.

«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»

De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.

«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»

Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.

Fortsetter HER….

15

Ada måpte av forundring. «Å hjelp, finnes det noen som fanger alle mus liksom. Kunne vi ikke la de bo her i husene da? Tenk levende mus da. De er jo så søte!»

Jon kom inn bak Inga.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

«Ja, søte er de, helt til de spiser opp maten din, sokkene dine eller bamsene for den del. Felledyr må til, om vi vil eller ikke. Bare de musene kunne holde seg ute! Men strikkemusene dine er greie da Inga. De gjør nok ikke ugagn.»

Så gikk de voksne ut igjen i stua til de andre. Olivia løftet opp musegutten og smilte.

«Han kan få bo i mitt hus. Så søt som han er. »

Men alle ville ha musegutten hos seg, så det var ikke lett å bli enige. Til slutt fant de ut at det var like godt at han fikk ha venner i alle hus, akkurat som Even. De plasserte han i et hus som sto tomt, og bestemte seg for at det huset skulle de fylle opp med alle som ville være med. Huset ble brått fylt opp av bittesmå dukker og små musunger, strikkedyr og kaniner. Skikkelig livlig ble det!

Foreldrene og Jon gikk hjem etter kaffen og Inga kom inn igjen til ungene.

«Husker du eventyret fra i fjor da Even? Vi hadde mye moro her da.»

Han nikket blidt.

«Jeg synes det var mest spennende med felledyret da også. Musefeller altså! Du fortalte så levende om musemor som svertet tak og vegger. Om Herman som så over fangsten sin, etter de siste dagenes jakt. Han hadde klart å få tak på en ostebit og to mandler. Så måtte han virkelig være smart, om han skulle fikse nye søtsaker. Rosiner var tilgjengelige og mer ost, brødbiter og noen ganger leverpostei. Han gjorde alltid klar fangstredskapen til kvelden, og både gledet og gruet seg. Ville han klare å overliste det felledyret? Passet han seg ikke, så var det smekk og farvel før jul. som du sa. Han snek seg ut med en lang stang med en løkke på, og så fisket at ut maten i musefellene i det de klappet sammen.

Han bor i det huset der, den gode Hermann, med sin Josefine og datteren Ella.»

Han åpnet døra og der inne sto Josefine helt alene. Ada ville høre mer og løftet musen ut.

«Så fin hun er! Har du sydd dette til henne Inga? Men hvor er Ella og Herman nå? Har felledyret eller katten tatt dem også?»

Ada så fra den ene til den andre med skrekk i blikket.

Fortsetter HER….

Jeg måtte tenke etter. Hva MÅ jeg? Egentlig har jeg ikke en sånn liste.,Jeg gjør det jeg rekker, men jeg Må gå turer!!!!Tenk at en søledam kan være så vakker. I dag skinte sola, så noen dammer var uten is.   Andre dammer var islagt og da var det gøy å leke litt. Syltynn is, så det var bare så vidt det bar disse stråene.Overalt var det vanndråper der sola kom til. Skikkelig eventyr!

Ja, det ble det nå. Trøbbel!!Nå har jeg endelig fått opplegget på telefonen på plass igjen. Takk til blogg support !! Jeg skulle fornye serviceavtalen på data i dag. Det kunne ta en uke????Jeg har ikke dataen min!!!! Hjelp, tenkte jeg. Jeg kan lage innlegg på telefonen så klart, men juleeventyret mitt??? Det skriver jeg jo på dataen? Jeg har planlagt noen dager her på bloggen, så jeg håper jeg får dataen igjen, så jeg kan fortsette etter tirsdag også? Dette blir spennende…..

14

Ada våknet tidlig neste morgen. Hun hadde vinduet rett ved senga si så hun åpnet gardina og tittet ut. Alt var snødekt der ute og det begynte å lysne. I dag var det fri fra skolen, så hun gledet seg. I går ettermiddag hadde de tatt fram skiene alle sammen. Noen skier var slitte, og andre nesten for små. Det samme gjaldt skisko og staver. Men de byttet med hverandre og fikk det til. Evens gamle skisko og staver passet Ada, og han fikk låne et par som pappa hadde liggende. Pappa hadde ment at det var best å utnytte det fine føret, for værmeldinga sa at det ikke ville vare! Det så allerede mildt ut?

De hadde gått innover skogen før det mørknet, og det var spor etter rever overalt. Men de så ingen. I dag skulle de legge ut litt kylling og skinke der det var mest spor. Bestefar Jon hadde lovet å hjelpe dem med et gammelt viltkamera han hadde. Kanskje kunne de få bilder av revene før jul?

På formiddagen gikk de til skogen og fikk mat og kamera på plass.

Etterpå rullet de snøballer og lagde snømenn foran alle husene, for nå var snøen skikkelig kram. Gamle luer, votter og skjerf ble funnet fram som pynt. Snølykter ble det også mange av, og alle håpet at mildværet ville gi seg fort. De ville jo ha skiføre.

Alle var bedt på kaffe hos Inga på ettermiddagen. Ada gikk ut i kjøkkenet til Inga og hvisket forsiktig til henne.

«Har jeg tjent noen penger tror du? Jeg har jo vasket og ryddet der inne!»

Hun pekte inn i rommet med alle de små husene. Inga tok av seg brillene og så på Ada.

«Hva tror du du har fortjent da? Ikke vet jeg. Men kanskje vi kan lage noen julegaver sammen i morgen. Da kan du komme alene. Jeg sier det til de andre etterpå, så vi ikke blir forstyrret. Noen penger blir det nok også, som du kan kjøpe noe for, om du trenger det.»

Olivia og Even hadde gått inn i julegata, som Ada hadde begynt å kalle det. Nå fortalte de historier til hverandre om de som de ville skulle bo i husene. De skrattet høyt.

«Vi sitter her og leker med hus, dukker og mus vi, og så er vi liksom store!»

Inga tittet inn og lurte på hva de lo av. Da hun fikk forklaringen var det hun som lo.

«Hva med meg da? Kan ikke store mennesker være litt barnslige også? Jeg sier alltid at man er ikke voksen før man kan være barnslig uten å være flau over det!

Men har dere sett musegutten der borte? Han er helt alene i verden. Jeg fortalte Ada om Ella som mistet søsteren sin til en katt som var sulten. Musegutten har mistet alle sine til felledyret!!! Dere vet hva det er vel? Et skrekkelig ekkelt dyr som tar for seg når det er museår, som i år.»

Fortsetter  HER…

Så er det bare elleve dager igjen til jul. I morges koste jeg meg med Lucia på tv, med Lussekatter og masse stearinlys. Bildet av meg selv med krone har jeg tatt tidligere. Jeg går ikke rundt med krone på hodet på Luciamorgenene, men jeg synes det er vakker å se andre gjør det. Noen ganger er jeg i barnehagen og ser ungene, andre ganger er jeg på Luciakonsert i kirken, men i år var jeg hjemme. Ute har det snødd og regnet, så det var slett ikke dagen for å kjøre bil, når jeg ikke måtte. Jeg har i stedet fått mange bilder tilsendt av de søte små, og det er også koselig. Elleve dager til jul er det, og det er fint å markere det i hvert fall.

13

Luciamorgenen opprant med snø over det hele, og liv i huset hos Ada og Olivia. De hadde bestemt seg for å gå Lucia før skolen, så de hadde stått opp grytidlig. Mamma hadde hjulpet dem med å smøre på julekake med smør og brun ost og hun hadde funnet fram en boks meg pepperkaker, noen kjeks og litt sjokolade også. Alt ble lagt i en kurv med røde sløyfebånd på hanken. I de to termosene var det kakao og kaffe.

Ada hadde fått på hvit kjole etter Olivia. Den var så stor at hun hadde fått tykke gensere og stillongs under. Olivia hadde en av fars hvite skjorter med en glitterremse rundt magen. Mamma og pappa hadde kledd seg ut som nisser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så gikk de syngene over til Inga først, og så skulle de vekke Even og Jon.

«Santaaaaaaaaa luciiiiiaaaa!»sang de mens de gikk.

De bråstoppet utenfor døra hos Inga, for der kom hun ut i Luciakrone også. De hadde visst tenkt det samme denne mørke morgenen.

De sang sammen først hos henne, og så marsjerte de ned til Jon og Even. De hadde stått opp begge to, men så ganske så trøtte og overrasket ut begge to.

«I alle dager,» utbrøt Jon. «Hva er dette for et følge. Ikke er dere julebukker og ikke er dere engler heller vel? Så fine da, med lys og det hele. Har dere svenske tradijsoner dere da Ada og Olivia? For vi har vel aldri feiret Lucia så mye her i grenda? Inga? Er du med også? Men det da vakkert. Kom inn, kom inn.»

Det lille huset til Jon ble fylt av Luciasang denne morgenen, og så smakte de på alt det gode i kurvene. De måtte brått avslutte kosen, for det var tid for skole og jobb. De nesten løp hjem alle sammen, og ikke lenge etter var de klare for en ny dag i desember.

Snøen lå hvit. Mot skogen gikk det to spor etter rever. To tette spor og merker etter halene deres, var som fine tegninger i nysnøen. Ada ville løpe for å se om hun kunne finne dem, men Olivia var streng og sa at først var det skole. Så tok hun seg sammen og husket at Ada ikke likte den sinte stemmen hennes.

«Det går bra Ada. I ettermiddag går vi to på revejakt sammen. Jeg tror jammen vi må finne fram skiene våre!»

Fortsetter HER….

12

Så lo Inga.

«Men hva gjør det? Alt trenger da ikke være perfekt. De er jo så gode til krem og syltetøy i jula likevel.

Tomkasser ja. De er helt tomme inni, derfor ble det kaldt det. Men de heter eggeplommekaker også. Mine velter alltid, og da kaller jeg de stjernene for stjerneskudd. Det fungerer alltid på toppen av en sjokoladekake som pynt, eller til is. Nå visper jeg litt krem og så blir det sukkersøte tomkasser til kaffen og rød saft. Oppvasken tar jeg senere, for det har jeg god tid til etterpå.»

De benket seg rundt bordet i stua og studerte kakene de hadde bakt. Noen var fine og runde og andre var det ikke. Men ungene ville huske dette for resten av livet mente de.

«Om ting ikke blir som tenkt, gjør noe annet,» sa Inga.  Hun smattet på sin tomkasse og mintes barndommen.

«De mamma lagde var digre, og vi ungene elsket det. Jeg får øve på, så kanskje jeg klarer det en gang senere i livet. Gjør jeg ikke det, så spiser jeg med glede stjerneskudd jeg.»

Hun hadde hvitt på nesen etter kakene, og Jon synes aldri hun hadde vært søtere…..

Utenfor mørknet det og med all nysnøen var det som et eventyr under stjernehimmelen. En rev tasset over jordet mot skogen etter å ha forsynt seg av kattematen som Even hadde lagt ut. Nå var reven mett og fornøyd. Han krøllet seg sammen under et hvitrimet grantre og sukket. Det var så ensomt, så ensomt, men det var vel ikke noe å gjøre med i  natt. Men han hadde kjent eim av en annen rev for noen dager siden? Bare det ble morgen, skulle han ut på jakt etter spor…..

Fortsetter  HER….

10

Bestefar Jon kjente det var godt å prate litt om sorgen sin.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

«Jeg var lenge bitter for tapet av sønnen min, og kona hans. Det minnet meg om da jeg mistet Ester, kona mi. Det er mange år siden nå, men det rippet opp i så mye igjen. Jeg husket hvor trist jeg var da, og hvor vanskelig jeg synes det var å ta vare på Per, sønnen vår. Enda han var voksen, med sine 22 år. Jeg ble plutselig sur selv, for å måtte ta meg av en unge som ikke sa et eneste ord i førsten. Sur for å måtte oppleve det igjen. Sur var jeg vel egentlig ikke, det blir feil ord. Jeg er ikke så god til å snakke om følelser. Fryktelig oppgitt og fortvilet var jeg. Sur, er jo noe annet.

Det er det verste, hvor stille jeg har vært. Hver gang jeg kjente det ble for mye, red jeg ut på hesteryggen i vill fart. Det var som om jeg feide av meg sorgens tanker da. Even kunne da ikke noe for det som skjedde. Han er jo verdens snilleste gutt. Men han var bare 12 år, og et barn……

Han måtte flytte hit til meg. Her er det jo ikke som i byen. Han nektet å begynne på fotball eller spilling igjen. Enda så god han var med ball og på fiolinen sin allerede. Gutten sa ikke stort og krevde ingenting, men det var jo sorgen som gjorde han sånn, stakkars. Vi har vist vært litt ute av oss selv begge to i disse tre årene. Men nå skal vi få tankene fram i lyset, og glede oss over minnene, tror jeg.»

Nå var det Inga ba alle med inn.

«Jeg har satt kakedeiger og dere kan hjelpe meg vel? Det blir nok smaksprøver også. Hva med Tomkasser?»

Ada tittet opp på Inga.

«Hva er det? Jeg har hørt om luftsuppe og venteboller, og det er jo ingenting. Men tomkasser? Er det noe av det samme?»

Fortsetter HER…..

7

Olivia reiste seg og strakte ut hånden. «Nei, jeg skal ikke erte deg. Æresord! Dette blir mellom oss. Jeg ante ikke hva du har vært igjennom. Hvordan klarer du det? Hva om jeg hadde mistet mine? Tenk at jeg har klaget på lillesøsteren min hver dag i det siste. Jeg er jo helt rar! Jeg burde jo takke Gud for at jeg har mine rundt meg. Vær trygg Even. Vi er venner nå. Men da kan du vel heller banke på døra hos oss, i stedet for på vinduene?»

Han lyste opp, og de lo godmodig til hverandre. Så fortsatte de med ludoen.

Ada så fra Olivia til Even.

«Du kan få være broren min da, for jeg har ingen bror jeg.»

Olivia lo.

«Du kan godt være broren hennes, men jeg vil ikke være søsteren din Even! Venner kan vi være, alle sammen, eller?»

«Takk det vil jeg gjerne, være venn mener jeg. Så rart jeg begynte å gråte? Jeg tror ikke jeg har grått på flere år jeg. I hvert fall føles det sånn. Jeg har liksom bare ryddet vekk tanken på foreldrene mine og ikke villet snakke om dem. Det er jo ikke lurt. Jeg har jo mange fine minner av dem. Stakkars bestefar. Han må jo ha trodd at jeg ikke sørget over dem i det hele tatt?»

Inga kremtet litt før hun svarte og tørket øynene hun også.

«Ja, det livet og vi mennesker er ikke alltid greit å forstå. Noen ganger må vi bare legge vekk alt vondt, for å kunne gå videre. Men jeg tror at når er tiden moden for å snakke, så må vi det. Ikke sant Even? Da kom liksom alle følelsene dine fossende fram. Vi kan snakke om det når du vil, for jeg er veldig interessert i å vite hvem foreldrene dine var. Du flyttet jo hit etter det som skjedde. Jeg kjenner jo bare deg, og bestefaren din da selvfølgelig. Han har jo bodd her lenger enn deg.»

Han nikket glad til svar.

Det var helt mørkt da de tre sa morna og skulle gå hjem. Ada oppdaget det først. «Det snør!» Hun jublet og danset rundt av glede. Så bråstoppet hun.

«Se der! Der er han igjen. Han rir fort! Jeg har snakket med han. Det må være nissen. Hva skal han nå tro?»

Fortsetter HER….