Jul i alle hus, del 12
Så lo Inga.
«Men hva gjør det? Alt trenger da ikke være perfekt. De er jo så gode til krem og syltetøy i jula likevel.
Tomkasser ja. De er helt tomme inni, derfor ble det kaldt det. Men de heter eggeplommekaker også. Mine velter alltid, og da kaller jeg de stjernene for stjerneskudd. Det fungerer alltid på toppen av en sjokoladekake som pynt, eller til is. Nå visper jeg litt krem og så blir det sukkersøte tomkasser til kaffen og rød saft. Oppvasken tar jeg senere, for det har jeg god tid til etterpå.»
De benket seg rundt bordet i stua og studerte kakene de hadde bakt. Noen var fine og runde og andre var det ikke. Men ungene ville huske dette for resten av livet mente de.
«Om ting ikke blir som tenkt, gjør noe annet,» sa Inga. Hun smattet på sin tomkasse og mintes barndommen.
«De mamma lagde var digre, og vi ungene elsket det. Jeg får øve på, så kanskje jeg klarer det en gang senere i livet. Gjør jeg ikke det, så spiser jeg med glede stjerneskudd jeg.»
Hun hadde hvitt på nesen etter kakene, og Jon synes aldri hun hadde vært søtere…..
Utenfor mørknet det og med all nysnøen var det som et eventyr under stjernehimmelen. En rev tasset over jordet mot skogen etter å ha forsynt seg av kattematen som Even hadde lagt ut. Nå var reven mett og fornøyd. Han krøllet seg sammen under et hvitrimet grantre og sukket. Det var så ensomt, så ensomt, men det var vel ikke noe å gjøre med i natt. Men han hadde kjent eim av en annen rev for noen dager siden? Bare det ble morgen, skulle han ut på jakt etter spor…..
Fortsetter HER….
Ikke reklame
Jul i alle hus, del 11
Inga lo og sa de fikk snart lære hva tomkasser var.
Inne i kjøkkenet var det flere boller med deiger. Guttene kjevlet ut og lagde pepperkaker, og jentene gikk i gang med kokosmakronene.
Utenfor snødde det noe veldig, og julestemningen krøp inn i hver krok i huset.
Fra radioen tonte det kjente sanger, og det duftet etter hvert deilig av bakst.
Even og Olivia trillet peppernøtter etterpå. Jon lurte på om det var lov å smake på deigen?
«Vi fikk ikke lov til det da vi var barn, men jeg husker at pappaen min lett kunne snike seg til litt. Han delte med oss ungene.»
Raskt var han borte på de nystekte kakene, og delte ut litt til hver. Inga bare smilte, for hos henne var det lov.
«Så var det tomkassene!» sa Inga. «Min mamma var suveren på det, men hos meg blir det som regel bare tull. Eggeplommene jeg har igjen etter kokosmakronene knar jeg med melis og litt hornsalt, til det ble en deig. Så kjevlet jeg det ut og stikker ut runde kaker med et syltynt krystallglass. Kakene skal bli tomme inni, derfor sier jeg tomkasser! Om vi ikke er nøye, vil kakene hvelve når de stekes og det blir jo slett ikke pent, mente min mor. Vi prøver!»
Hun kjevlet ut deigen og stakk ut fem kaker, en til hver. De ble ganske store. Ada fikk stikke ut resten til små stjerner.
«Å nei, de hvelver, de hvelver!» skrek Ada!
Inga holdt seg for øyene og jamret seg oppgitt.
«Jeg klarer det aldri jeg. For et trist syn! ……»
Fortsetter HER….
Ikke noe stress….
Jul i alle hus, del 10
10
Bestefar Jon kjente det var godt å prate litt om sorgen sin.
«Jeg var lenge bitter for tapet av sønnen min, og kona hans. Det minnet meg om da jeg mistet Ester, kona mi. Det er mange år siden nå, men det rippet opp i så mye igjen. Jeg husket hvor trist jeg var da, og hvor vanskelig jeg synes det var å ta vare på Per, sønnen vår. Enda han var voksen, med sine 22 år. Jeg ble plutselig sur selv, for å måtte ta meg av en unge som ikke sa et eneste ord i førsten. Sur for å måtte oppleve det igjen. Sur var jeg vel egentlig ikke, det blir feil ord. Jeg er ikke så god til å snakke om følelser. Fryktelig oppgitt og fortvilet var jeg. Sur, er jo noe annet.
Det er det verste, hvor stille jeg har vært. Hver gang jeg kjente det ble for mye, red jeg ut på hesteryggen i vill fart. Det var som om jeg feide av meg sorgens tanker da. Even kunne da ikke noe for det som skjedde. Han er jo verdens snilleste gutt. Men han var bare 12 år, og et barn……
Han måtte flytte hit til meg. Her er det jo ikke som i byen. Han nektet å begynne på fotball eller spilling igjen. Enda så god han var med ball og på fiolinen sin allerede. Gutten sa ikke stort og krevde ingenting, men det var jo sorgen som gjorde han sånn, stakkars. Vi har vist vært litt ute av oss selv begge to i disse tre årene. Men nå skal vi få tankene fram i lyset, og glede oss over minnene, tror jeg.»
Nå var det Inga ba alle med inn.
«Jeg har satt kakedeiger og dere kan hjelpe meg vel? Det blir nok smaksprøver også. Hva med Tomkasser?»
Ada tittet opp på Inga.
«Hva er det? Jeg har hørt om luftsuppe og venteboller, og det er jo ingenting. Men tomkasser? Er det noe av det samme?»
Fortsetter HER…..
Jul i alle hus, del 9
Det var slett ikke en elg heller. Det var Inga som hadde tatt på seg regntøy og hette. Hun vinket og lo over deres overraskede ansikter. «Hva gjør dere her? Jeg trodde dere var nede på gården jeg. Det er jo snart mørkt. Ikke tenkte jeg på at jeg skulle møte noen. Jeg ble nesten skremt.»
Ada lyste opp. «Ble du redd, som er voksen? Jeg trodde du var en bjørn jeg!»
Inga forklarte at hun var i skogen for å plukke inn litt kongler og mose til pynt. Hun ble med dem og lette etter juletrær.
De fant fort tre fine trær, og knyttet på en sløyfe på hver. Så gikk de hjem til Even, alle sammen.
Bestefar hadde tent opp i peisen, kokt kakao og tatt fram pepperkaker. Det gamle tømmerhuset som de bodde i, var lunt og koselig i desemberlyset. I vinduet sto det noen furukvister, og det var tente stearinlys overalt.
«Så fint dere har det!» sa Ada. Dere mangler bare juletre, så er det jul. Bestefar smilte og dumpet ned i gyngestolen ved peisen.
«I år blir det visst juletre, men hva i all verden skal vi å pynte det med? Jeg har bare klyper til talglys jeg, eller dere sier vel stearinlys. Kan vi lage julepynt sammen tro? Inga kan det meste, så da får vi hjelpe hverandre.»
Jeg skal finne fram de klypene, så får vi se om vi kan bruke dem.
Men da det banket på vinduet i kjøkkenet litt senere, ble alle stille. Even spratt opp.
«Denne gangen er det ikke meg, for jeg er da her inne! Ada, jeg tror det er fjøsnissen jeg. Se der da, det går noen over tunet!»
Men det var bare bestefar. Han hadde oppdaget et par store elger nede på jorde, da han hentet den lille esken med julepynt på bua. Han ville de skulle komme ut og se.
De store dyrene gikk rolig mot skogen med lange steg. Lyset fra månen gjorde det rent trolsk der ute.
Så kom det store skyer og skygget for månen. Snøen dalte plutselig ned over dem.
Barna danset rundt i det hvite, og Inga krøp inn i armkroken til bestefar. Han klemte henne inntil seg og lo.
«For en lykke å se Even glad igjen. De jentene har løst opp noe i han. Det er så godt å se han smile med hele seg. Jeg kjenner at jeg smiler mer jeg også Inga. Du har hjulpet meg å komme over bitterheten min. Tusen takk.»
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 8
Even begynte å le. «Ja, det er litt av en nisse. Det er bare min bestefar. Han elsker å ri under stjernene, sier han. Han ligner kanskje nissen? Men det har jeg aldri tenkt på?»
Ada var skuffet og sparket i grusen.
«Så dumt. Jeg som trodde at han var en fjøsnisse. Finnes det nisse her på gården, eller hos deg Even?» Hun tittet opp med forventning i blikket.
«Jeg tror jammen vi skal gå på leting i morgen jeg. Vil du komme og besøke meg da? Olivia også selvfølgelig. Jeg tror bestefar blir glad om dere kommer. Det er så stille hos oss, og han tenker ikke på å pynte til jul heller. Kanskje dere kan hjelpe til litt? I år vil jeg ha juletre.»
Jentene ble stille. Tenk så koselig de pyntet hjemme hos dem til jul.Even hadde ikke hatt juletre en gang han.
Før Ada fikk svart, så nikket Olivia.
«Klart det!» Tror du vi kan hente juletre sammen en dag nærmere julaften. Jeg hadde elsket å være med å hugge et tre?»
De ble enige om å gå på juletreleting dagen etter.
«Jeg må jo spørre bestefar om han vil hjelpe oss. Men jeg tror ikke han vil si nei. Ha det!»
Neste ettermiddag kledde de tre seg og la i vei innover skogen. Olivia hadde tatt med noen røde sløyfebånd. De hadde fått lov å merke tre trær av bestefaren til Even. Jul i alle hus skulle det bli i år. Han hadde først blitt overrasket over Evens tanker, men så hadde han smilt og sagt at han gledet seg. De skulle ta hest og slede, og kanskje tenne bål den dagen de skulle hugge. Bare det kom mer snø!
Plutselig oppdaget Ada noen bittesmå sko inne i mosen. Hun ble fra seg av begeistring.
«Nissen, det er nissen. Mamma sier at nisser kan gjøre seg små eller store. Se der da. Det er et vindu der. Han har gjemt seg, fordi vi kom.»
De to andre så på hverandre og smilte. Litt lenger borte hang det en bitteliten nisselue på en grein og Ada ble om mulig enda mer opprømt. Hun løp foran de andre og krabbet rundt i mosen på leting etter flere spor.
Even hvisket til Olivia. «Tenk at det skal så lite til for å glede et lite menneske. Jeg skulle jammen ønske jeg var liten igjen selv. Skynd deg og få de skoene og lua ned i lomma da!»
Plutselig hørte de det knake i trær og kvister bak dem. Ada trykte seg inn til de andre og pekte.
«Det kommer noe svart! Er det en bjørn? Jeg vil til mamma!»
Even klappet henne på hodet.
«Bjørn er det ikke, for den er vel i hi nå, men det kan være en elg. Vi får stå helt stille en stund.»
Fortsetter HER….
Yndligsbilder
Jul i alle hus, del 7
7
Olivia reiste seg og strakte ut hånden. «Nei, jeg skal ikke erte deg. Æresord! Dette blir mellom oss. Jeg ante ikke hva du har vært igjennom. Hvordan klarer du det? Hva om jeg hadde mistet mine? Tenk at jeg har klaget på lillesøsteren min hver dag i det siste. Jeg er jo helt rar! Jeg burde jo takke Gud for at jeg har mine rundt meg. Vær trygg Even. Vi er venner nå. Men da kan du vel heller banke på døra hos oss, i stedet for på vinduene?»
Han lyste opp, og de lo godmodig til hverandre. Så fortsatte de med ludoen.
Ada så fra Olivia til Even.
«Du kan få være broren min da, for jeg har ingen bror jeg.»
Olivia lo.
«Du kan godt være broren hennes, men jeg vil ikke være søsteren din Even! Venner kan vi være, alle sammen, eller?»
«Takk det vil jeg gjerne, være venn mener jeg. Så rart jeg begynte å gråte? Jeg tror ikke jeg har grått på flere år jeg. I hvert fall føles det sånn. Jeg har liksom bare ryddet vekk tanken på foreldrene mine og ikke villet snakke om dem. Det er jo ikke lurt. Jeg har jo mange fine minner av dem. Stakkars bestefar. Han må jo ha trodd at jeg ikke sørget over dem i det hele tatt?»
Inga kremtet litt før hun svarte og tørket øynene hun også.
«Ja, det livet og vi mennesker er ikke alltid greit å forstå. Noen ganger må vi bare legge vekk alt vondt, for å kunne gå videre. Men jeg tror at når er tiden moden for å snakke, så må vi det. Ikke sant Even? Da kom liksom alle følelsene dine fossende fram. Vi kan snakke om det når du vil, for jeg er veldig interessert i å vite hvem foreldrene dine var. Du flyttet jo hit etter det som skjedde. Jeg kjenner jo bare deg, og bestefaren din da selvfølgelig. Han har jo bodd her lenger enn deg.»
Han nikket glad til svar.
Det var helt mørkt da de tre sa morna og skulle gå hjem. Ada oppdaget det først. «Det snør!» Hun jublet og danset rundt av glede. Så bråstoppet hun.
«Se der! Der er han igjen. Han rir fort! Jeg har snakket med han. Det må være nissen. Hva skal han nå tro?»
Fortsetter HER….