I dag hadde jeg ikke lyst til å gå ut, enda sola skinte. Merkelig? Det var så mye annet jeg ville gjøre.Se skirenn, strikke, bake eller bygge på det lille hvite huset mitt!
Men jeg tvang meg selv likevel til å kle på meg. Jeg sa til meg selv at jeg ikke trengte å gå langt. Men jeg behøvde sol i ansiktet så jeg fikk D-vitaminer, trim for kroppen og lufte hjernen. Skyggene var lange, innen jeg kom meg av sted. Men det ble så fint. Månen trillet over den blå himmelen og det knaste i den kalde snøen. På veiene var det superglatt, men jeg hadde da piggsko. Alt gikk som en lek, bare jeg kom meg ut.
Litt lek ble det også. overalt var det snøklumper og skaren var fin til å ta ut stykker av. En opplevelse ble det. Jeg som ikke ville ut???? Godt jeg fikk overtalt meg selv.
Det ble båltur i dag, for det synes jeg passet i dette været. Jeg lovet meg dette i høst da jeg besøkte den lille grotta vi har her i nærheten. I dag var valget mellom skitur, eller bål. Det ble bål til lunsj, med varmt ostesmørbrød. Der inne under fjellveggene var det lunt og tørt.
Jeg tente noen stearinlys på kanten, og de fikk svingt seg i vinden der utenfor.
Jeg løftet de innenfor ved bålet i stedet. Det hadde drysset ned litt snø i hullet i hula tidligere på dagen. Hullet er som en skorstein der røyken går opp fra mitt bål. Der sto de fint.
Enda er det jul i vårt hus, men mye har gått tilbake til hverdagen også. Ikke står det masse godteri framme lenger, og ikke spiser vi ribbe eller riskrem heller. Hverdagen kaller med sine utfordringer, selv om huset har både juletre og pynt i enda noen dager. Jeg liker jul, så det er bare koselig for meg. Ute skinner sola i dag på nysnøen. Jeg ser nabobarna ake i bakken og noen har til og med forsøkt seg på ski. Ute på jorder med fjorårsgress, fungerer skiene fint, selv om vi ikke har mer enn noen centimeter av det hvite. Men det er snart hverdag igjen for oss alle og minnene fra jula tar vi med oss videre. Snart en ny helg og så er det virkelig tilbake til hverdagen…..
Utifrilufts helgeutfordring var TÅKE. Dette er mitt svar på oppgaven. Vi kan tåkelegge bilder og få det til å minne om gamle tider. Et slør av hvitt som danser over oss som et eventyr. Bilder over hverandre som lager spennende formasjoner og tanker. Ting går i hverandre, utfyller eller slører.
Tåke er drømmende og vakkert, synes jeg. Men jeg liker slett ikke å kjøre bil i sånn grøt, pluss at tåke dag etter dag, kan gjøre meg ganske så trøtt. Men vakkert er det!
Nå senker julefreden seg over meg i hvert fall. Så godt å kjenne det sånn, for det er ingen selvfølge. Noen år er mer vemodige og triste enn andre. I år tror jeg alt blir fint og det håper jeg det blir hos deg også. God jul!
Det tok tid innen de fikk oppklart alt. Pappa hadde blitt helt rød i ansiktet først. Han måtte si unnskyld for at han ikke hadde sagt det som det var.
«Inga eier dette huset vi bor i, det hører til gården hennes. Men hun vil selge. Selge alt! Jeg ville så gjerne ha en gård, men mamma var ikke sikker. Men nå som vi har vært her en stund, er vi to enige. Vi vil bo på gård. Men vil dere det? Jeg har bare tenkt på meg selv jeg. Unnskyld.»
«Det hadde vært bedre om dere hadde sagt det, men jeg er med! Hva med deg Ada?»
Ada nikke og nikket.
«Kan jeg få katt, så er jeg med! Å, det lille huset mitt hos Inga da!!! Det trenger ikke å flytte. Så fint. Vi skal bo i julegata vi.»
De fire tok hverandres hender rundt bordet og lovet at heretter, skulle de ikke ha sånne store hemmeligheter for hverandre.
Det hadde kommet mye nysnø natt til julaften, og det var som et eventyr der ute. Jon selte på hesten på formiddagen og ba ungene med på en sledetur. De ble pakket ned i sleden med skinnfeller og tepper, før de for av sted nedover veien. Ada mistet nesten lua i farten, og tårene trillet i vinden.
«Jeg gråter ikke, jeg gråter ikke!» sa hun og lo.
«Olivia? Blir rever kjærester som oss mennesker? Gifter de seg? Skal du gifte deg snart? Med Even?»
Men i dag var Olivia i godt humør. Hun bare lo av alle spørsmålene og ga Ada en klem.
«Du spør, og du spør du. Jeg kan ikke svare på noe av det der. Men revekjærester hørtes koselig ut da.»
Jon slapp jentene av hjemme hos dem etterpå, og så vinket de til Even og Jon som raskt dro ned med hesten mot gården igjen.
«Det er julaften!» Ada raste inn i stua og klappet i hendene av glede. Juletreet i år var så stort at stjerna streifet taket. Mamma hadde tent mengder av stearinlys og det duftet jul.
Dagen ble likevel lang for Ada. Enda de spiste nissegrøt til lunsj og gikk ut med grøt til nissen i det det mørknet. Hun snek litt på gavene som sto i gangen. Alt var klart til julekvelden hos Inga.
Klokka fem ringte klokkene i kirken inn til høytid. De satt tett i tett i kirkebenken og sang julens sanger sammen.
Kirken lå bare noe hundre meter fra gårdene, så de gikk i samlet tropp hjem igjen. Det hadde blitt mørkt, og det var stjerneklart og kaldt. Husene deres lå der tett i tett og det lyste så fint fra vinduer og utebelysning. Jon stoppet dem og ba alle være stille litt.
«Lytt etter tidligere liv, og drøm om hva som skal komme. Jeg kjenner det helt inn i hjertet. Inga flytter til oss snart, og da blir alt som det skal tenker jeg.»
Han klemte Inga og Even inntil seg. En god stund sto de sånn og liksom lyttet i vinterkulda. Så fortsatte vandringen mot julekveld, mat, gaver og hygge med de andre.
Stjernene lyste over dem og nok en gang så de revene danse på jordet ved skogkanten. Ada strakk hendene over hodet og jublet.
«Dette er den beste julen jeg har hatt, enda det ikke har vært hele julekvelden enda. Det er jul i alle hus, og vi er sammen. Kan vi ikke synge «Lang, lang rekke»!
De tok hverandre i hendene og sang av full hals, mens en og en gikk inn og ut av rekka på den snødekte veien. Revene forsvant av lydene, og Ada var sikker på at hun så nissen fare over himmelen. At det var et stjerneskudd, sa ingen av de andre. Men Even og Olivia tittet på hverandre og smilte. De visste at ved et stjerneskudd kunne de ønske seg noe. Hva de ønsket seg, kan du sikkert tenke deg……
SLUTT
God jul til dere alle. Takk for at dere har lest og kommentert. Nyt dagene!
Inga kom seg ut i en fart. Fra låven kom Jon. Han ropte og skrek av forskrekkelse.
«Hva skjedde, hva skjedde? Plutselig hoppet den traktoren til og levde sitt eget liv. Jeg skulle bare vise Jens hvordan han skulle gire og gasse. Gutten har jo aldri kjørt traktor før. Hvordan gikk dette?»
«For en fart og for et eventyr! Aldri hadde jeg vel trodd at Gråtasstraktoren skulle ta meg med på tur uten å spørre først. Men jeg klarte å tråkke ned bremsen. Unnskyld, at jeg krasjet. Men dette blir jo mitt problem å rette opp. Jammen godt jeg er mekaniker.»
De to mennene gikk rundt traktoren og sukket, oppgitt over at den ene lykta var knekt av og forhjulet var punktert. Ada hadde også kommet ut.
«Men pappa, nå er Gråtass blind og halt. Du har ødelagt han du.»
Hun gråt og klappet den lille traktoren. Inga trøstet og sa at den snart ville være god igjen.
«Sånne gamle traktorer klarer seg alltid Ada. Bare vent. Pappa fikser den. Snart er det du som får være med å kjøre tur tenker jeg. Nå kommer Olivia og Even. Dere skal være med i snekkerbua til Jon. Jeg får ikke lov! Hemmeligheter, sa Jon…..»
Pappa hentet verktøykassen sin og begynte å skru. De andre gikk av sted til snekkebua. Der hadde Jon gjort klart til juleverksted. Han hadde skåret ut fugler og hjerter av furuplanker. Snart satt de side om side og først pusset alt jevnt, før de malte fine farger på trestykkene. Det ble både dompaper og kjøttmeis av fuglene, og hjertene fikk fine mønster med dremmelen og sandpapir. Olivia smilte og pusset igjen på sitt.
«Vi er vel verdens heldigste. Aldri har jeg laget noe så fint. Tenk å fikse julegavene selv da, det trodde jeg ikke jeg kunne. Det å flytte til huset vårt her, er det beste som har hendt.
Even tittet opp, og det glapp ut av han.
«Men dere blir vel ikke der så lenge?»
Jon kremtet og hyttet mildt med neven.
«Nå er det nok Even. Vi tar en dag av gangen. Det har vi snakket om, ikke sant?»
«Ja da, jeg gjør det, men det er så mye som er rart i denne tiden at jeg er litt trist også. Men når dere er her sammen med meg, så er alt bedre liksom!»
Olivia la armen rundt de begge og så sang de julekveldsvisa sammen høyt og skrålende.
Juletrærne ble lempet av ved hvert hus, og Jon tente bålpanne mellom de to gårdene. Inga serverte varm saft og rundstykker. Pølser ble grillet og enda flere sanger ble sunget. I måneskinnet så de revene hoppe og sprette på jordet mot skogen.
Jens og Jon gikk av sted for seg selv for en stund. Olivia og Even tok skiene fatt under stjernehimmelen. Mamma June og Inga hvisket seg imellom. Ada ble fryktelig nysgjerrig på hva de snakket om, og snek seg innpå dem. Hun hørte de pratet om senger og kommoder, spisestue og stoler. Det var ikke noe spennende, så hun gjespet høyt.
«Kan det ikke snart bli jul da! Må vi vente så lenge? Dette er så kjedelig.»
De andre lo til henne og sa at nå var det visst slutt for i dag. Inga klemte henne godt og hvisket at i morgen kunne hun komme og lage julegaver etter skolen.
«Husk å lure med deg gummihanskene til mamma. De henger ved kjøkkenvasken vet du. Vi skal ikke ødelegge dem, så du kan fint henge de tilbake etter på uten at mamma merker det!»
Da var snart smilet til Ada på plass igjen, og hun nesten danset hjemover til kveldstell og senga si.