Jul i alle hus, del 17

17

Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.

«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»

Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.

«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.

Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy.

Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.

«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»

De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.

«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»

Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.

Fortsetter HER….

Må vente litt….

Sorry til de som følger adventshistorien min. I morgen må dere vente på innlegget. Jeg får igjen dataen etter service på formiddagen, og da må jeg skrive dagens luke først, før jeg deler det med dere.Sender med bilde av morgenen perlemorskyer som trøst!

Continue reading “Må vente litt….”

Jul i alle hus, del 16

16

Olivia trakk Ada inntil seg. Det går bra vet du, det er jo bare strikkemus dette her. Sammen kan vi lage en finfin jul i alle hus, både her inne og i hjemmene våre. Ikke sant?»

De så på hverandre. Even hadde blitt alvorlig igjen.

«Jeg skal ha folk som bor i huset mitt her, som er glad i hverandre. Jeg har aldri snakket med noen om hvordan jeg hadde det da mor og far levde. Det er rart å plutselig begynne å tenke på dem igjen. Jeg har bare forsøkt å fortrenge minnene mine. Kanskje de liksom kan bo i huset mitt, og jeg kan leke at alt er som før der? Jeg vet at det ikke går, men jeg tror det blir godt å tenke på alt. Jeg husker da ganske mange glade dager fra barndommen. Nå hørte jeg veldig gammel ut, men jeg føler meg ikke som barn lenger heller. Jeg er visst sånn midt imellom.»

Ada kom bort til han.

«Du er broren min nå, så da må jeg bo der også. Olivia klarer seg selv hun, for hun er så veldig stor!»

Olivia stoppet opp med sitt.

«Unnskyld Ada. Even og jeg er like gamle vi, eller unge! Jeg vil også være i det huset med dere! Ikke som søsken, men som gode venner som går på besøk til hverandre.»

Inga kom inn igjen, og sa at nå var det slutt for i dag.

«Det er middag hos alle nå vet jeg. Du skal spise her i dag Even. Jon kommer også. Tenk ut hva mer som kan skje i husene da, for det er vi som bestemmer i dette eventyret.»

Utenfor sto snømennene like fine, og fra skogen hørte de revene bjeffe. Moren til jentene kom dem i møte, og de sa pent adjø til Inga. Jon viste dem viltkameraet som han hadde hentet.

«I morgen skal dere få se om vi har fanget noe på bilder. Men først skal vi noe annet. Nå er det ikke mange dagene til jul, så det blir hest og slede i morgen. Juletrærne skal hentes.»

Ada holdt på å plumpe ut med at de skulle lage julegaver, men holdt seg for munnen.

«Inga, hva gjør vi nå? Jeg vil jo hente juletre også.»

Fortsetter  HER….

 

Må gjøre før jul, sa Utifriluft

Jeg måtte tenke etter. Hva MÅ jeg? Egentlig har jeg ikke en sånn liste.,Jeg gjør det jeg rekker, men jeg Må gå turer!!!!Tenk at en søledam kan være så vakker. I dag skinte sola, så noen dammer var uten is.   Andre dammer var islagt og da var det gøy å leke litt. Syltynn is, så det var bare så vidt det bar disse stråene.Overalt var det vanndråper der sola kom til. Skikkelig eventyr!

Trøbbel

Ja, det ble det nå. Trøbbel!!Nå har jeg endelig fått opplegget på telefonen på plass igjen. Takk til blogg support !! Jeg skulle fornye serviceavtalen på data i dag. Det kunne ta en uke????Jeg har ikke dataen min!!!! Hjelp, tenkte jeg. Jeg kan lage innlegg på telefonen så klart, men juleeventyret mitt??? Det skriver jeg jo på dataen? Jeg har planlagt noen dager her på bloggen, så jeg håper jeg får dataen igjen, så jeg kan fortsette etter tirsdag også? Dette blir spennende…..

Jul i alle hus, del 12

12

Så lo Inga.

«Men hva gjør det? Alt trenger da ikke være perfekt. De er jo så gode til krem og syltetøy i jula likevel.

Tomkasser ja. De er helt tomme inni, derfor ble det kaldt det. Men de heter eggeplommekaker også. Mine velter alltid, og da kaller jeg de stjernene for stjerneskudd. Det fungerer alltid på toppen av en sjokoladekake som pynt, eller til is. Nå visper jeg litt krem og så blir det sukkersøte tomkasser til kaffen og rød saft. Oppvasken tar jeg senere, for det har jeg god tid til etterpå.»

De benket seg rundt bordet i stua og studerte kakene de hadde bakt. Noen var fine og runde og andre var det ikke. Men ungene ville huske dette for resten av livet mente de.

«Om ting ikke blir som tenkt, gjør noe annet,» sa Inga.  Hun smattet på sin tomkasse og mintes barndommen.

«De mamma lagde var digre, og vi ungene elsket det. Jeg får øve på, så kanskje jeg klarer det en gang senere i livet. Gjør jeg ikke det, så spiser jeg med glede stjerneskudd jeg.»

Hun hadde hvitt på nesen etter kakene, og Jon synes aldri hun hadde vært søtere…..

Utenfor mørknet det og med all nysnøen var det som et eventyr under stjernehimmelen. En rev tasset over jordet mot skogen etter å ha forsynt seg av kattematen som Even hadde lagt ut. Nå var reven mett og fornøyd. Han krøllet seg sammen under et hvitrimet grantre og sukket. Det var så ensomt, så ensomt, men det var vel ikke noe å gjøre med i  natt. Men han hadde kjent eim av en annen rev for noen dager siden? Bare det ble morgen, skulle han ut på jakt etter spor…..

Fortsetter  HER….

Ikke reklame

Nei, jeg samarbeider ikke med noen, så dette er ikke reklame. Jeg bare viser hva jeg så i en butikk i dag. Jeg ble i skikkelig julestemning her. Det var en skikkelig julelandsby med hus, karuseller og diverse, og da vi kom hjem fikk vi den julehimmelen over oss.

Butikken var helt eventyrlig med juletrær i mengder, kuler, og pynt. Jeg drømte meg helt bort i vinterlandskap og  granbar. Om jeg handlet noe? Ja, det ble noen sløyfebånd. Jeg trenger ikke mer julepynt enn det jeg allerede har, men så gøy å se nytt. Nå nærmer det seg dere…..

Jul i alle hus, del 11

11

Inga lo og sa de fikk snart lære hva tomkasser var.

Inne i kjøkkenet var det flere boller med deiger. Guttene kjevlet ut og lagde pepperkaker, og jentene gikk i gang med kokosmakronene.

Utenfor snødde det noe veldig, og julestemningen krøp inn i hver krok i huset.

Fra radioen tonte det kjente sanger, og det duftet etter hvert deilig av bakst.

Even og Olivia trillet peppernøtter etterpå. Jon lurte på om det var lov å smake på deigen?

«Vi fikk ikke lov til det da vi var barn, men jeg husker at pappaen min lett kunne snike seg til litt. Han delte med oss ungene.»

Raskt var han borte på de nystekte kakene, og delte ut litt til hver. Inga bare smilte, for hos henne var det lov.

«Så var det tomkassene!» sa Inga. «Min mamma var suveren på det, men hos meg blir det som regel bare tull. Eggeplommene jeg har igjen etter kokosmakronene knar jeg med melis og litt hornsalt, til det ble en deig. Så kjevlet jeg det ut og stikker ut runde kaker med et syltynt krystallglass. Kakene skal bli tomme inni, derfor sier jeg tomkasser! Om vi ikke er nøye, vil kakene hvelve når de stekes og det blir jo slett ikke pent, mente min mor. Vi prøver!»

Hun kjevlet ut deigen og stakk ut fem kaker, en til hver. De ble ganske store. Ada fikk stikke ut resten til små stjerner.

Etterpå satt hun foran ovnsdøra og så hvordan kakene este og este……

«Å nei, de hvelver, de hvelver!» skrek Ada!

Inga holdt seg for øyene og jamret seg oppgitt.

«Jeg klarer det aldri jeg. For et trist syn! ……»

Fortsetter  HER….

Ikke noe stress….

Det føles godt, for jeg har ikke noe stress over at jula nærmer seg. Jeg  må ikke skure huset fra topp til tå. Etter jul er det lysere og da ser jeg å gjøre rent også. Men vi har vel ikke så skitne hus heller? Vi holder det jo ved like hele året, i hvert fall gjør vi det her hos oss. Jeg har fått opp litt rene gardiner og pusset noen vinduer, men det var fordi det var nødvendig.

Kakene koser jeg meg med å lage, og julegavene er i boks for lengst. Ikke det at vi bruker så mye penger på det heller. Men en liten hilsen til hverandre er koselig. Det er da ikke nødvendig å kjøpe dyre gaver, bare for å kjøpe gaver. Man blir ikke lykkeligere av det. Men en hjemmelaget gave er gull. Et år ønsket jeg meg dikt eller fortellinger av mine. Du kan tro det var gøy på julaften. Jeg fikk faktisk en helt egen nissehistorie og flere dikt. Det er ting jeg gleder meg over fortsatt og tar det fram år etter år. Kan du ikke skrive dikt eller fantasere, sier du? Men det handler da ikke om å gjøre det perfekte. Det er bare så morsomt at folk forsøker å glede hverandre.

Formen er ikke som den skal, men jeg forsøker å fortrenge det. Det er ikke noe alvorlig, og det går over igjen, men energien er ikke på topp. Jeg er glad for alt jeg klarer, og for at jeg kan nok en gang forberede høytiden. Jeg nyter advent og snart er det jammen Lucia. Snø hadde vært fint, men i dag er det rimfrost, og det er også vakkert. Kos dere alle sammen og ikke stress. Det blir jul uansett.