Kakebakst til jul!

I dag har vi hatt tåke, litt snø i lufta, sol i skyene og en solnedgang. Så variert og vakkert. Det ble baking i formiddag. Jeg gjør det lettvint for meg selv og stekte et sukkerbrød av seks egg i langpanna. Så delte jeg den i fire lengder. På med smørkrem, for det liker vi i denne familien. Til pynt brukte jeg en kremsprøyte. En krem var philadelfiaost med melis og litt vanilje, og en var en blanding av sjokoladekremen og ostekremen.

Så ringlet jeg på grønn melis, lys og mørk smeltet sjokolade. Til slutt litt perlesukker. Sånn, det var tre kaker her!

De tre lengdene la jeg rett i frysa, og etter noen timer delte jeg de i sirlige firkanter. Da er det lett å tine kake, om noen titter innom på kaffe. Restene av kake som ble til overs etter kuttingen, rørte jeg sammen med kremene og trillet til kuler. De ble dyppet i melkesjokolade og ringlet over med mørk sjokolade og et dryss av perlesukker. Lengde fire ble en “kake” på et fat og “cakepopsen” brukte jeg noen som pynt og resten blir på et fat med konfekt til julaften, sammen med marsipan og diverse.

Samme stilen på marengskaka, sier du vel. I år står visst kakene i stil. Dette er julekveldskaka. Jeg lager marengs også i langpanne. Før den stekes deler jeg den opp i lengder med slikkepotten, og så har jeg flere kaker å bruke i julen, eller til å gi bort. Tørr marengs holder seg godt i mange uker i en kakeboks oppe på kjøkkenskapet. Jeg har bare pyntet en bit med konfekt og diverse. De andre kakene er hvite, og kan brukes med krem og bær senere, uten at det er jul. Når man først steker marengs kan man jo steke flere. Sånn, da er kakene til jul klare hos meg.

 

Juleomsorg, del 15

15

Hedvik lo vennlig til henne.

«Omsorg min lille venn, det er å bry seg om andre det. Sånn som du klappet meg på håret og kinnet da jeg gråt. Det er omsorg. Et rart ord. Det er jeg enig med deg i. Vi bør ha omsorg for hverandre, vi mennesker, både barn og voksne. Å bry seg om, altså. Mari tenkte på meg og ba meg komme å jobbe, akkurat som din mamma ble spurt. Så får vi penger for den jobben, og vi kan vise omsorg for de vi har omkring oss. Jeg gir noen av penger til de som ikke har noe selv, og din mamma kjøper mat, klær og annet så dere har det bra. Det er omsorg. Det er å bry seg om hverandre. Skjønner du? Sorg er å være lei seg, men det er ikke omsorg. Men når andre viser omsorg, kan kanskje sorgen vi kjenner, bli mildere og snillere!»

De to så på hverandre og nikket. Hedvik haltet ut i kjøkkenet igjen.

«Vil du hjelpe meg å pynte til jul i dette hemmelige rommet i morgen tror du? Jeg trenger visst hjelp på både den ene og den andre måten jeg. Det var så fint du kom i dag. Jeg kjenner meg så takknemlig og glad sammen med deg.»

«Du er verdens snilleste! Kan jeg virkelig få leke med de dukkene?»

Hedvik nikket og smilte. Uten å tenke spratt Astrid opp og lukket armene rundt magen på Hedvik og klemte til. De to sto sånn lenge. Hedvik kjente at hun ble fylt av kjærlighet til den lille. Det sorte humøret hennes hadde forsvunnet, og hun skammet seg over oppførselen sin. Tenk at en liten unge kunne være klokere enn hun som var voksen. Hun fikk nok be de der oppe på gården om unnskyldning. Det var ingen mening i å avvise alle omkring seg.

«Nå finner vi fram klærne og så gjør vi dukken julefine!»

Det var røde kjoler med hvite heklede blonder, lakksko og så heklede vesker, hjemstrikkede strømpebukser og yttertøy. Astrid var så glad at hun kunne gråte mente hun. Dukke etter dukke fikk på seg juleklærne. Noen var gutter og de hadde overaller og islendere, røde votter og skjerf. Hedvik fortalte at hun hadde laget alt selv. Støvletten og skoene hadde hun sydd og limt av skinn. De så helt ekte ut mente Astrid.

«Så fine sko og støvler de har. Jeg ønsker meg mye støvler jeg også. Tenk om du kunne laget sånne til meg. Men mine må jo være så store, at de må vi nok kjøpe.»

«Hvem av dukkene liker du best da?»

Astrid studerte de nøye, men til slutt pekte hun på en dukke i rød kjole og kåpe.

«Den ligner meg med det gule håret. Tenk om jeg hadde hatt sånne klær da. Hun er heldig den dukken som får bo hos deg.»

Litt senere gikk Astrid og Ole gikk sakte oppover bakken igjen til gården. De sa ikke stort, men begge tenkte på Hedvik. Han visste at hun kom fra et hjem uten så mye penger. Moren hadde vært mye syk, men likevel jobbet hardt for å få endene til å møtes. Men hun døde da Hedvik var bare sju år. Hedvik hadde siden vært hos gamle tante Olga etter skolen. Der måtte hun sitte stille og ikke bråke. Hun hadde fortalt at hun nesten hatet den damen, selv om hun var tanten til faren hennes.

Men hun hadde elsket faren sin. Han måtte jo jobbe, men da han kom og hentet henne hver dag, var det som alt lyste av vennlighet og glede. Årene hadde gått, og de to holdt seg for seg selv. Ole forsto ikke hvorfor hun ikke kunne smile like vakkert til andre som hun smilte til ham og faren hans? Han ble varm om hjertet ved tanken på Hedvik, og grep hånden til Astrid.

Hun så opp på han og lo. Tenk om hun kunne fortelle mamma og Inger om det rommet? Men det var jo hemmelig. Fikk hun lov å gå dit i morgen tro? Hun var så nysgjerrig på alt den damen hadde i eskene sine.

Fortsetter  HER…..

 

 

 

Juleomsorg, del 14

14

Rommet var ikke så stort. Rundt alle veggene var det hyller. Hedvik fortalte at det hadde Ole satt opp for henne. Midt på gulvet sto det mange kurver med julepynt. På hyllene på den ene siden satt det dukke etter dukke, med de vakreste klær, sko og hatter. På den andre siden av rommet var alle hyllene dekket med hvit vatt. Der sto flere store julekrybber. En var utskåret i tre og den i glass var den fineste, synes Astrid. Men dukkehuset, spilledåsene og de vakre figurer av glass og var enda finere. Hun stirret og stirret. Hvem eide dette? Ikke Hedvik i hvert fall. Hun likte ikke jul hun. Det hadde hun hørt de voksne si.

Hedvik haltet inn til henne.

«Alle de tingene der på hyllene har jeg arvet etter mine foreldre. Dukkene har jeg arvet etter tante Olga. Hun passet meg da jeg var liten. En fryktelig streng dame. Jeg fikk se på disse dukkene av og til, men aldri røre dem. Jeg var helt syk etter å leke med dem, men nei, det var forbudt. Da jeg fikk dem i arv, ble jeg først glad, men nå er jeg jo for stor til å leke, eller? Jeg har sydd mengder av klær til dem, for det synes jeg er så gøy selv om jeg er voksen. Liker du å kle på dukker?»

Astrid rødmet og så ned.

«Vi har ikke så mange dukker vi. Bare tøydukker som mamma har sydd selv. Jeg ønsker meg en ordentlig dukke jeg. Inger også……»

Hedvik ble rørt.

«Du kan få leke med mine dukker. Vi må jo skifte på dem til juleklærne. Men først skal vi se på alt det andre kanskje? Ser du all julepynten i kassene? Det er også etter dem. Jeg har ikke klart å ta det fram. Det minnet meg for mye om hva jeg en gang hadde. Det var bedre å lukke det inn her i dette rommet, og glemme at det var jul! Jeg har savnet mine så ille, at jeg nesten ble syk av det. Jeg ble så fryktelig misunnelig, og sint på alle som hadde familie og venner. Det er kanskje ikke så rart jeg er alene? Ingen liker vel sure, sinte damer? Eller hva tror du? Er du redd meg?»

Astrid nikket, og så ned.

«Du er ganske skummel. Unnskyld. Jeg skulle ikke sagt det, men det vare plumpet ut av meg.»

Hedvik måtte le. Så fint det var å snakke med denne ungen!

«Jeg skjønner deg godt jeg Astrid, for sånn var tante Olga mot meg. Alltid sint, sur og så steng. Jeg skulle oppføre meg, og ikke hverken synes eller høres, når jeg var hos henne. Jeg satt ganske forknytt på en stol og tenkte. Da drømte jeg om prinser og prinsesser, fine hjem og smil. Men pappa var god som gull, når jeg endelig fikk gå hjem.

Vi feiret alltid jul med stor glede, bare vi to. Tante Olga ville slett ikke komme, for jul var bare tull for henne. Ikke en gang juleevangeliet ville hun høre om? Merkelig. Etter at jeg mistet min pappa, ble jeg visst bare sur hele tiden jeg også, og spesielt hver jul. Skikkelig sur. Jeg misunte alle, og alt. Det er ingen god følelse og jeg synes så fryktelig synd på meg selv. Skjønner du det?»

Den lille piken smilte forsiktig.

«Jeg er ofte misunnelig på Inger jeg. Hun får alltid mye mer trøst enn meg. Mamma sier hun er like glad i oss begge. Men hun ljuger. Jeg ser at hun ofte er sint på meg, når jeg ikke oppfører meg ordentlig!»

«Du er større vet du, og da forlanger vi mer også. Men jeg er helt sikker på at din mamma er like glad i deg, som i lillesøster. Men vi kan hjelpe hverandre med å bli flinkere begge to kanskje? Jeg kan da ikke som voksen, fortsette å være så sur. Hans blir helt fortvilet når jeg krangler med moren hans. Hvorfor gjør jeg det? Han sier at jeg må begynne å tenke annerledes. Det jeg har opplevd før, bør jeg bruke som et godt minne. Jeg må streve etter å bli hyggeligere. Han viser så god omsorg den gutten.Kanskje det ikke så dumt å snakke med andre, som deg? Du skjønner savnet mitt du, enda så liten du er.»

Astrid skakket på hodet og nikket.

«Men du, hva betyr omsorg? Handler det om sorg?»

Forsetter  HER…..

 

Lucia!

I dag er det Lucia, og jeg markerte dagen med stearinlys, musikk, konsert på svensk tv 2 og varme rundstykker. Nei, jeg er slett ikke svensk, men jeg synes det er så koselig med alle sangene denne dagen, og det å minne oss selv, om at det er elleve dager til julaften. Etterpå har jeg bakt Sara Bernardkaker. Ja, vi har prøvesmakt i kveld, og de må jeg nok gjemme i fryseren om det skal være igjen noen til jul.

Juleomsorg,del 13

13

Døra smalt igjen etter Ole, og de to ble sittende å se på hverandre en lang stund. Så kremtet Hedvik, og ba Astrid sette seg nærmere.

«Har du mistet faren din også? Men du er jo så liten? Jeg mistet faren min for tre år siden jeg, og det har jeg visst fått helt på hjernen. Jeg har følt meg så alene. Moren min døde for lenge siden, så henne husker jeg ikke så godt. Men da du strøk meg over håret, husket jeg at hun pleide å gjøre sånn. Du har gode og varme hender!»

Astrid tørket tårene.

«Jeg har bare et bilde av pappa. Han er så pen. Men jeg husker han ikke!»

«Var du så liten? Uff, nå ble jeg trist i hjertet, for din skyld. Hva i alle dager klager jeg over? Jeg har da mange minner fra faren min. Mange! Nå er det slutt på min klagesang. Vi kan vel være venner? Jeg tror jeg må revurdere mine tanker om barn. Du er da virkelig en klok liten pike. Trøste og vise omsorg, kan du jammen også. Merkelig å tenke på at så små som deg, kan være til hjelp? Men det er da fint også!»

Astrid vred på seg.

«Mamma er snill da, Hans og Ole også, men tenk å ha en egen levende pappa. Det hadde vært fint det. Jeg liker stemmen til mennene. De brummer liksom!»

Hun lo høyt, men tok seg i det, og ble stille.

«Ja, de brummer akkurat som du sa. Men du! Jeg tror du skal spørre din mamma om hun kan fortelle om pappaen din. Min pappa fortalte mye om min mamma. Det ble akkurat som om hun ble levende igjen, og jeg fikk minner i hodet. Din mamma husker sikkert mye dere gjorde sammen.»

Astrid smilte overrasket.

«Det har jeg ikke tenkt på. Mamma husker jo pappa. Så fint at du minnet meg på det.»

«Du er en klok unge du Astrid. Aldri mer skal jeg si at du skal tie. Du er jo klokere enn meg! Har du hemmeligheter? Det har jeg. Vil du se min hemmelighet? Ikke en gang Hans vet om den. Men Ole har vært der og hjulpet meg. Han er god den gutten. Jeg føler nesten at jeg kunne vært moren hans.»

Hun pekte på en lukket dør.

«Jeg tror jammen jeg har noe du kan se på og glede deg over, sammen med meg! Titt inn der du, så vil du nok bli overrasket. Men husk det er hemmelig! Ingen andre må få vite om det.»

Astrid åpnet forsiktig døra, og nesten rygget tilbake av forskrekkelse. Men så ble ansiktet et eneste stort smil….

Fortsetter  HER….

Helse i advent

Mat må vi ha. I dag blir det en fiskeform til middag. Elles har jeg bakt marengskaker som ligger og venter på jula og vi har spist både julekake med brunost og risboller i helga. Ja, jeg jobber på med helsa også, selv om det er advent. Jeg er stadig ute på tur alene, eller sammen med andre og har vært så fint i desember. Vi har vinter og snø, enda! Ikke er det glatt og ikke har det vært så fryktelig kaldt heller. Men vinden kan lure oss mange dager. I dag var jeg på kontroll igjen med blodtrykket, og det holder seg stabilt og fint med litt tabletter nå. Så godt å kjenne at jeg er i form. Rundt meg herjer forkjølelse og oppkast, og det håper jeg virkelig at både du og jeg holder oss unna. Nå skal jeg lage Sara Bernard, for i morgen kommer det nok et adventsbesøk. Jeg rekker ikke lese alt i bloggverdenen som jeg vil, men juleeventyret mitt legges da ut hver dag for de som føler med.

Juleomsorg, del 12

12

«Astrid? Du heter Astrid, gjør du ikke?»

Hun forsøkte å være snill i stemmen, for hun så at jenta var redd. Så trist! Hva i alle dager hadde hun gjort med de ungene til Oda? Hun hadde jo oppført seg som tante Olga! Forskrekket grøsset hun ved tanken. Det var lenge siden hun hadde tenkt på den strenge damen, men nå hadde hun blitt sånn selv?»

Astrid sto fortsatt midt på gulvet og så ned. Hun visste ikke hva hun burde gjøre.

«Du lille, flinke pike. Kan du hente en av mennene på gården tror du? Du har vært så snill, men du er ikke sterk nok til å hjelpe meg med det jeg trenger. Gå forsiktig, så du ikke faller også. Hils til moren din, og si at hun har en fin unge.»

Astrid skyndte seg av sted. Hun var lykkelig for å være ute igjen, men samtidig forundret over at Hedvik virkelig kunne være hyggelig?

Fort grep hun sparken og kom seg opp bakken igjen.

Inger og Ole bygde snømann foran vinduet i kjøkkenet. Astrid ropte så hun ble nesten hes. De hørte ikke hva hun sa, før hun var oppe hos dem. Ole sto med hendene i siden, og lurte på om det var noe galt med henne?

«Hedvik! Hedvik har slått seg. Du må hjelpe henne, for jeg er for liten.»

Ole gikk fort inn med Inger, og sa han skulle kjøre en tur med Astrid på sparken. Ingen reagerte på det. Han vågde ikke si noe om Hedvik. Det fikk faren hans ordne opp i. Han måtte første se med egne øyne, om dette var sant!

Det gikk i full fart nedover igjen, med Astrid på setet. Hun måtte le, og tårene trillet i vinden. Nå var hun trygg, med Ole som styrte sparken.

Ikke lenge etter var de inne hos Hedvik. Hun forklarte hva som hadde skjedd. Ole gikk i vedskjulet og hugde ved. Astrid satte seg forsiktig på en stol i kjøkkenet, som hun fikk beskjed om. Hun følte seg ikke trygg inne i det huset, selv om Hedvik forsøkte å smile.

Da Ole kom inn, tente han lyset i rommet. Så satte han over kaffen, som om han var godt kjent der.

«Du vakre Hedvik. Hva vil du nå? Jeg så du pakket sammen og gikk fra det hele? Hva skjedde? Når skal du og bestemor bli venner?»

Han satte seg på huk foran henne og øynene hennes sto fulle av tårer. «Du vet hvordan jeg er. Jeg er så sjalu at det lyser. Faren din blunket til Oda, og da kom redselen i meg igjen. Jeg er så redd for å miste han, enda jeg vet at han er min.»

Ole strøk henne over kinnet og smilte.

«Vi må nok jobbe mer med det humøret ditt. Hva er det som trigger sinnet ditt? Kan du ikke fortelle meg det? Vi har det jo så fint når vi er sammen. Bestemor klarer ikke å bli kjent med deg, når du hele tiden avviser henne.»

Hedvik rødmet og hulket ned i hendene sine. Så ble hun plutselig oppmerksom på Astrid.

«Lille venn. Du forstår ikke savnet mitt du. Jeg skulle ønske jeg fikk tilbake moren og faren min, for det var det eneste trygge jeg hadde. Men de er døde. Døde begge to!»

Da begynte Astrid å gråte.

«Forstår, sier du? Jeg savner faren min jeg også, for han er også død. Helt død!!!!»

Hedvik snappet etter pusten og så forskrekket på ungen.

Ole reiste seg, og så fra den ene til den andre.

«Du gode min, for noen jenter. Jeg tror dere får snakke sammen jeg, for her har dere felles skjebne. Nå fikk jeg tårer i øynene. Jeg går ut og hugger en mengde med ved, og så får dere bli venner imens!»

Fortsetter  HER….

Juleomsorg, del 11

11

Hun våknet til igjen og forsøkte å reise seg. Det var for vondt. Først jamre hun seg, og til slutt skrek hun av fortvilelse. Hodet snurret og hun begynte å tenke vonde tanker. Tenk om ingen fant henne? Skulle hun ligge her til hun frøs i hjel? Da ville vel alle bli glade. Ingen likte henne likevel. Ikke en gang Hans.

«Hans!» ropte hun ut ulykkelig, men det kom ingen svar. Hun kjente hvor isende kald hun var på kroppen, og tårene sto i øynene på henne. Grått hadde hun ikke gjort siden hun var liten. Hva gikk det av henne? Men hun styrte det liksom ikke lenger. Hun var redd, følte seg liten og forskremt.

Astrid hørte det rope, og kjørte forsiktig og usikkert ned bakken på sparken for å se. Sparken var hun ikke vant med, og den fikk en voldsom fart! Hun holdt seg hardt fast, og det gnistret under meiene. Det gikk mye fortere enn hun ville, men hun holdt bena på meiene og styrte rundt svingen. Hun fòr forbi noe stort som lå i veikanten, og forsøkte å bremse. Etter litt, stoppet sparken. Med mye strev fikk hun snudd, og så sparket hun veldig sakte mot bylten som lå der.

Det var Hedvik som lå som en haug inne i snøen. Hvorfor gjorde hun det? Hun gråt? Kunne den sinte damen gråte og være lei seg? Astrid suttet litt på votten, og sto der stille og bare så på.

Hedvik tittet opp på henne med bedende øyne.

«Takk Gud at du kom. Jeg har visst slått meg sønder og sammen! Kan du hjelpe meg tror du, enda så bitteliten du er?»

Astrid bøyde seg forsiktig ned og la hånden sin på pannen hennes.

«Du er syk du. Ordentlig syk!»

Hun strøk henne over håret og kinnet sånn som mamma pleide å gjøre med henne når hun var lei seg. Da gråt Hedvik enda mer…….

Astrid rettet seg opp igjen.

«Har du slått deg veldig? Skal jeg hente mamma?»

Hedvik forsøkte å krabbe opp på alle fire. Det gjorde fryktelig vondt. Hun klarte likevel til slutt å sette seg på sparken. Hva skulle hun si til den ungen, tenkte hun forskrekket og usikker. Tenk at hun, var usikker? Hun som i alle år hadde satt nesa i været og snakket nedsettende til alle andre som jamret seg. Nå hadde hun selv vondt overalt, og gråt!!!!! Den lille hånden til Astrid hadde lokket fram minner fra barndommen, om moren hennes.

«Kan du hjelpe meg hjem, tror du? Om jeg støtter meg på sparken, så klarer vi det vel?»

Skritt for skritt kom de seg av sted. Veien var så glatt, at det var godt å ha sparken å holde i for begge. Hedvik fant fram husnøkkelen. Astrid forsøkte så godt det gikk å hjelpe henne inn. Hun lukket døra etter dem og Hedvik måtte ha hjelp til å få av støvlene. Det ene benet hadde hovnet opp ved ankelen. Astrid halte og dro. Kåpa hennes la hun på krakken i gangen. Så støttet de hverandre ut i kjøkkenet. Der sto det en stor, vakker gyngestol. Hedvik dumpet ned i den, og jamret seg igjen.

«Bare jeg nå ikke har brukket både armer og ben. Jeg klarer ikke en gang å løfte den høyre armen. Hva skal jeg gjøre? Ved trenger jeg også. Det er jo iskaldt her.»

Hun så fra ovnen til Astrid. Ungen kunne ikke tenne opp i ovnen og hun klarte vel heller ikke å hente ved? Hun hadde ikke annet valg enn å be om hjelp, fra et barn…..

Fortsetter HER….

 

Juleomsorg, del 10

10

Oda måtte hysje på barna, for hun så at Hedvik ble irritert igjen. Men snart senket roen over dem.

Utenfor hadde det begynt å snø. Astrid så ut og mente at det snart var tid for å lage snømann. Mari lovet å spørre Ole eller Hans om de kunne hjelpe dem med det. Men enda var ikke snøen kram.

Neste dag satte de i gang med kakedeigene i kjøkkenet. Ute begynte det å lysne til en ny dag i det duften av nybakte serinakaker og kokosmakroner fylte lufta. Oda sang der hun holdt på inne i kammerset og plutselig sang Hedvik med. Hun hadde en flott stemme! Mari stoppet helt opp, for det var så vakkert. Hun følte at hele huset skinte, og stemmene til de to passet så fint sammen, at hun bare måtte sette seg og lytte. Da Hans og Ole kom inn til formiddagskaffe, så de brettene fulle med småkaker. De hørte sangen og ungene trillet peppernøtter i lyset fra mengder av stearinlyssstumper i et stort fat med sand. Hans sukket og kjente han fikk tårer i øynene. Sånn skulle et julehus være i advent. Akkurat sånn.

Men da kom plutselig Hedvik til seg selv igjen, og hun harket og hostet til.

«Jobb på, du Oda. Vi er ikke ferdige for dagen! Synge får vi gjøre siden.»

Men da Hans kom inn i kjøkkenet, la hun helt om og roste ungene for at de var veloppdragne og søte.

Han smilte og blunket til Oda.

«Så fine unger du har. Nå har vi tatt med et juletre til både deg og Hedvik, pluss to små som jentene kan ha selv på sine rom. Det til stua her, kommer nærmere helga. Ungene dine gleder seg til å pynte opp nå!»

Oda så blygt ned, rødmet, neide og smilte.

Så gikk Hans ut for å stelle klart i stallen.

Hedvik strammet munnen.

«Gjøre deg til, det kan du Oda, men han får du ikke!”

Oda så ned, men svarte forsiktig. Uten at hun nesten visste det, glapp det ut av henne.

«Men det bestemmer vel ikke du!!!!!»

Hedvik bråstoppet vaskingen og rødmen bredte seg langt ned på halsen hennes. Barna så på henne, og Astrid spurte om hun var syk!

«Nei, jeg er ikke syk. Ikke bry deg du. Nå snakker vi voksne. Du skjønner ingenting der du står. Frekk er du også! Men du skal vite Oda, at hadde jeg blitt gårdskone her, så skulle det blitt en annen vals. Om jeg hadde nøklene til hus og stabbur, skulle du sett på orden! Mari aner ikke hva hun går glipp av. Jeg kan mine saker.»

Hun hyttet med skurekosten, og fortsatte med sint stemme.

«Hadde Hans og jeg fått styre pengene her, så skulle det gått til verdier! Ikke fjas og pynt til juletrær og vinduer, men skikkelige krystallglass og en ny damaskduk skulle vi kjøpt. Pluss at vi skulle spandert på elektrisk lys, i alle rom! Når verden går framover, så står dere her på gården bare stille og ser på!»

Oda kledde raskt på ungene, og ba de gå ut å leke. Så slapp de å høre sinte stemmer. Inger gikk til Hans i fjøset, og Astrid øvde litt med sparken til Mari, som sto ute på tunet.

Hedvik var rød i ansiktet av opphisselse. Hun knyttet skautet stramt på seg, kneppet jakka, hentet kåpa og neide.

«Dette orker jeg ikke. Utnyttet blir jeg, av deg, som skulle bli min svigermor. Uten meg blir det ikke jul her. Sann mine ord! Nå er det nok. Lønn vil jeg ha for det jeg har gjort, men her setter jeg ikke mine ben en dag til. Den sønnen din er jo ikke til å stole på Mari. Han vil visst ha en yngre brud enn meg! Så vær så god Oda!»

Hedvik slo ut med armene og fortsatte.

«Hva i alle dager skal vi med dette juletullet. Juletre du liksom, det er ei gran. Ute skal den være. Ute i skogen. Jeg har feid vekk alle de konglene du hadde lagt på benken. Det får da være måte på. Kongler er fine til opptenning, ikke til pynt. Hvor mange talglys skulle du støpe Mari? Ja, lys må du ha for å se, du som vil spare deg for elektrisk lys. Trearmet lys, meg her og der. Jeg gjør ikke denne jobben, og ikke noe annet mer her i huset! Om du blir uten lefser og brød denne julen, er det ikke min skyld. I morgen kommer det slakt har jeg hørt, så jeg sier lykke til.»

Mari rettet seg opp, og øynene hennes nesten svartnet der hun sto.

«Nå stopper du Hedvik. Du har sagt ditt. Hvorfor ba jeg deg å komme? Jeg ante ikke at du var så maktsyk? Alle jeg kjenner er enige om at du er arbeidsom og nøye. Et så rent hus har vi aldri hatt før du kom. Alle skap og skuffer er ryddet, alt lintøy har tellekanter, sengetøy og putevar er rullet, og maten serverer du på klokkeslettet hver dag uten at jeg ber det om det. Ja, du er dyktig, men Hans har du ikke fått på kroken. Det er nok nå. Bli med ut i kammerset, så skal du få betalingen din. Så sier jeg bare lykke til videre.»

Hedvik ble stille, løsnet litt på jakka og ble med Mari.

Etterpå gikk hun med raske skritt hjemover.

Været hadde slått helt om, og det var isende glatt i bakken. Før hun fikk tenkt tanken på å gå forsiktig, seilte hun overende og gled i full fart nedover. Hun stoppet i en snøskavl, og der ble hun liggende, helt stille….

Fortsetter  HER….

Juleomsorg, del 9

9

Hans hadde tatt fram den gamle kjelken. Jentene fikk sitte på noen skinnfeller. Han dro i vei med dem innover skogen i sporene etter hesten.

Ungene skrattet og lo, når snøen drysset ned i ansiktet på dem fra trærne. Ikke lenge etter så de hesten som sto rolig og spiste høy ute på hogstfeltet. Ole var akkurat klar med å sage ned et digert tre og han forsvant nesten bak alle greiene. Bare den røde lua syntes. Inger jublet.

«Der er nissen! Der er han. Nå kan vi ønske oss Astrid. Jeg vil så gjerne ha en dukke. En helt egen dukke. Vil ikke du også det?»

Da Ole kom fram fra greinene, ble de skuffet. Men snart var de i gang med å finne småkvister til bålet. Hans tenkte opp, og hang på plass kaffekjelen. Han lagde en fin granbarplass der de kunne sitte. Så la han skinnfellene over det, og helte opp kakao til de små. De satt der og koste seg, mens mennene ordnet med treet som var felt. Etterpå satt de alle fire tett sammen ved bålet, og Ole fortalte om nissen han hadde møtt da han var liten.

«Tror du ikke at nissen sto og ventet på meg utenfor låven en kveld. Jeg kunne vel være fem år! Han hadde langt skjegg og en stor sekk. Først var jeg redd. Tenk om han puttet meg i sekken? Men det gjør jo ikke nisser. Han rotet rundt i sekken, og opp kom det jeg hadde ønsket meg mest. Den kjelken dere satt på hit. Var jeg ikke heldig? Jeg ble så opptatt av å ake på låvebroa den kvelden, at jeg merket ikke at nissen gikk videre. Jeg burde jo ha bukket og takket han skikkelig. Men jeg tror nissen forsto at jeg ble glad. Jeg synes stadig jeg ser han titte fram både her og der ved juletid. Kanskje dere får se han en dag også? Men nå må vi jobbe litt til. Kan ikke dere lete etter hvert deres lille juletre der inne på det nyplantede feltet da? Dere merker det med disse!»

Han dro opp to røde, store votter fra lommene og de to gikk lykkelig av sted.

I kjøkkenet fortsatte de skuringen. Hedvik hadde vært ganske irritert da Mari smurte niste til ungene. Men samtidig var det godt å bli kvitt de små, sa hun ergerlig og bestemt.

«De er jo bare i veien sånne små troll. Her skal vi ha husefred, så vi ikke sløser med tiden. Ta med seg unger på jobb? Du er ikke sann du Oda. Men hold deg unna mennene på gården. De trenger ikke å få dine unger på slep.»

Oda vågde ikke å svare. Hun ville ikke bli uvenner med jenta, for hun måtte ha disse pengene. Svetten silte allerede, mens de vasket tak og vegger, gulvlister og skap i kjøkkenet.

Mari holdt seg klokelig i bakgrunnen. Hun strøk opp nyvaskede gardiner og noen duker.

Det var ingen god stemning i huset, og snart skulle de feire jul. Merkelig å ha det sånn i førjulstiden, tenkte Mari. Merkelig.

Hedvik holdt på med sin prat.

«Tenk at vi vasker tak og vegger her, og så er du ikke ferdig med å lage noe av julematen enda. Her må jo alt skures på nytt rett inn i høytiden. Du burde planlagt bedre Mari! Men vi har fått en jobb, og den skal vi da utføre, om det er en helt ubrukelig rekkefølge her i huset.»

Hedvig dirigerte videre arbeidet, og kommanderte hit og dit. Mari tenkte at den jenta trodde visst hun bodde her allerede, sånn som hun bestemte. Hadde Hans virkelig forelsket seg i henne? Det kunne Mari ikke se ville ende godt. Hun hadde følt omsorg for pikene, men nå var det ikke lett lenger. Hva var det med Hedvik? Piken støtet jo vekk alle som var hyggelige mot henne?

Idet det mørknet, kom hesten tilbake med et stort tømmerlass. Bjellene klang så fint i kvelden, og småjentene hadde fått sitte på hele veien hjem. De var røde i kinnene og fulle av så mye de ville fortelle. Mari gledet seg over smilene deres, og klemte dem inntil seg. Så koselig det var med sånne små i huset. Hun kjente at endelig kom julestemningen fram i huset.

Fortsetter  HER…..