Mari kom smilende og hjalp dem med klærne.
«Dere kan da ikke være ute i kulda å leke. Bli med meg nå, så skal vi finne fram noe etter guttene. Jeg tror sikkert dere vil like det.
Inne på kammerset trakk hun fram ei stor kasse. I den lå det puslespill og klosser, bamser og biler. Snart glemte de små Hedvigs sinte øyne og lekte fint sammen på teppet på gulvet.
Skurebørsten gikk taktfast over listverket, og ikke et ord svarte Hedvik om Oda snakket til henne. Det var akkurat som om hun hadde lukket ørene for alt.
Dagene gikk fort, og rom for rom ble ryddet og vasket. De to jobbet side om side, men de vekslet fortsatt ikke mange ord i løpet av tiden. Småjentene hygget seg sammen med Mari. Hun fortalte eventyr og servete både saft og kjeks.
I dag skulle de pusse sølv og kobber. Alle satte seg rundt det store kjøkkenbordet etter frokosten, mennene også. Latteren satt løst og lysestaker og dekketøy ble snart blankt og fint. Mari koste seg! Astrid fikk hjelpe Hans med en stor kobberurne, og han fortalte at den skulle de snart fylle med friskt furubar og feste røde sløyfer her og der. Inger pusset teskjeer og Oda strevde med et stort sølvfat med hanker. Ole viste henne at hun kunne bruke en gammel tannbørste i alle de vakre mønsteret som var tegnet inn som sisellring. Hans bøyde seg fram for å se han også.
«Så blankt har vel aldri det fatet vært før Ole? Hvem har lært deg det der?»
De to så på hverandre, og så tittet Ole ned på hendene sine.
«Mamma! Mamma lærte meg det en gang. Hun var så nøye med pussingen. Plutselig kom jeg på det, da jeg så hvordan Oda strevde.»
Det ble stille rundt bordet. Hedvik fikk en rynke mellom øyebrynene, men så kommanderte hun alle til å fortsette. Den fine stemningen de hadde hatt var borte, og Hans reiste seg brått.
«Nå holder det med pussing Ole. Kom deg av sted i skogen du.»
Damene fortsatte med arbeidet, men de var snart ferdige med alt.
Ikke lenge etter kom Hans inn igjen.
«Jeg tar med meg ungene i skogen. Det var mildvær, og bedre å være ute. Vi kan hente furubar til den urnen og grankvister til å ha foran inngangsdøra, med det samme. Ole har jo fått med seg niste for resten av dagen. Jeg tror sikkert vi tenner et bål. Kanskje vi kan steke noen brødskiver i varmen? Kan vi få med niste også mor?»
Mari smurte brødskiver med gul ost og salt pølse og kokte kakao på termosen. En boks med vafler la hun også ned i en sekk.
Hedvik var ikke blid, for hun hadde startet med å vaske i kjøkkenet.
«Dere er så i veien her!!!!Sånt tull. Ingen dullet sånn med meg noen gang da jeg var liten.»
Hans gikk fram og tok henne varlig i armen. Hun stanset usikkert opp med jobbingen.
«Men Hedvik da, jeg skulle gjerne tatt med deg med også. Du hadde trengt å hvile litt, sånn som du jobber. Tenk deg oss to ved bålet da. Det hadde vært koselig det. Men vi kan gjøre det en annen dag, ikke sant?»
Han dultet liksom til henne, og hun rødmet, så alle de andre så det. Forskrekket skjulte hun ansiktet og skurte på så såpevannet skummet.
Mari forsøkte å smile, men det ble mer en grimase enn et smil.
Snart smalt døra igjen etter Hans og barna. Hedvik tørket raskt og irritert opp alle vannflekkene på gulvet, som kom fra støvlene. De hadde vært fulle av snø.
Fortsetter HER….
