Jeg rydder julepynt og jammen fikk jeg knust ei kule også. Typisk meg. Ute skinner sola og det er holke overalt, men jeg kan trimme her inne jeg. Helsa har vært mine forsetter de siste årene og det skal fortsette. Så glad jeg kan klare å måke tung snø, gå turer og vaske hus. Med de tankene om helsa, så går alt så mye bedre.
Snart VM 25. Jeg har prøvd meg på vottene til mesterskapet. En er klar, men den passer nok ikke Therese Johaug. Bruk restegarn sa de, men det var ikke så lurt. Mitt garn var for tynt, så dette ble vel vott til en ungpike, eller som meg med små hender. Sånn kan det gå. Jeg strikker en til jeg, så har i hvert fall jeg et par VM-votter. Kanskje jeg lager et par til en utøver også. Må bare kjøpe annet garn.
Blåtimen er så fin med en egen stemning. Jeg håper dette varer lenge nå. For våren kommer ikke fortere om vi får regn og rusk. For meg kan det være vinter først, og når sola begynner å varme i februar en gang, da kan jeg lengte etter vår.
Solen har gått opp og ned gjennom året og gitt oss mange fine soloppganger og solnedganger. Kulda har tittet så vidt innom, og gitt oss noen blå dager. Nå venter et nytt år og det er spådd snø på nyttårsaften. Det kan jo bli spennende om det skjer. Nye dager kommer, og jeg skal møte dem med nysgjerrighet og glede. Håper det blir sånn for deg også.
Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.
«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»
Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.
«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.
Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy.
Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.
«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»
De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.
«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»
Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.
Fortsetter HER….
Jeg måtte tenke etter. Hva MÅ jeg? Egentlig har jeg ikke en sånn liste.,Jeg gjør det jeg rekker, men jeg Må gå turer!!!!Tenk at en søledam kan være så vakker. I dag skinte sola, så noen dammer var uten is. Andre dammer var islagt og da var det gøy å leke litt. Syltynn is, så det var bare så vidt det bar disse stråene. Overalt var det vanndråper der sola kom til. Skikkelig eventyr!
Solliv minnet oss på fuglene her om dagen. Vi burde plukke inn litt rogn, legge det i frysa og legge det ut til trostene når det blir frost. Så nå har jeg gjort det. Nå er det mye bær der ute av alle slag, men plutselig kommer frosten, og da er det slutt.
