NISSEJOBB, del 13
Gutten som nissen hadde truffet på, het Gunnar. Han fikk ikke snakket for gråten. Anskar holdt om han og sa han bare skulle ta sin tid. Etter hvert roet han seg ned, og fortalte at han var låst ute. Ingen var hjemme hos han, bilen var vekk og det lyste ikke i et eneste rom der.
«De har reist fra meg. Nå blir det snart mørkt. Jeg har vært så slem og dum i det siste at de bare har reist. At jeg ikke kunne passe munnen min. Mamma ble så lei seg da jeg gikk ut. Jeg nektet å hente poteter i kjelleren, ta inn ved eller feie trappa, for jeg skulle treffe noen gutter i klassen. Det var min avtale, men jeg hadde ikke spurt om det passet. Mamma ble sint. Pappa er ikke hjemme før til helga, for han jobber med å bygge noen hus i byen. Jeg fryser, og jeg kommer ikke inn. Hvem vil hjelpe meg? Jeg er jo så slem og truer alle i klassen. Ingen vil ha meg på døra, for de er bare redde når de ser meg. Ingen vil være sammen med meg, frivillig.»
Nissen tenkte så det knaket. «Var ikke du sammen med Sjur i ettermiddag? Han knakk skiene og slo seg stygt der ikke i steinura.»
Gutten hylte. «Det var jeg som fant på det. Sjur som er så snill. Men han er lett å erte, for han er så liten og våger ikke å ta igjen. Om jeg erter han, så slipper jeg å bli ertet. Slo han seg? Vi bare gikk fra han vi.»
Nissen tok gutten i hånden og sa han skulle få hjelp til både å finne mamma og få komme inn et sted litt fort.
Magdas hus ville sikkert bli redningen. Anskar banket på døra og hun åpnet med en gang. Gutten bukket til henne og så seg rundt. Nå var mannen vekk? Han sto der helt alene med tårene trillende nedover kinnene. Det bare buste ut av han, alt sammen! Magda tok han inntil seg og dro han innenfor.
«Men Gunnar da. Hun har ikke reist fra deg. Har hun ikke fortalt deg det? Merkelig.»
Fortsetter HER…..
NISSEJOBB, del 12
Inne på skogen fikk juletrehentingen med liv og lyst. Julle hadde knyttet røde sløyfer på mange av trærne tidligere på høsten. Nå var det bare å lete seg fram til de trærne. Julle hugde det ene treet etter det andre. Etterpå knyttet han tau i enden på dem og dro de etter seg i snøen. June fikk hjelpe til, og mamma bar øksen hjemover.
Vel hjemme ved huset ble deres tre stilt inn til veggen på baksiden. Julle lovet å hjelpe dem med å få treet på fot før julen kom. Så vinket han og dro med seg de andre trærne ned mot gården.
June var så glad. Mamma hadde ledd og smilt hele ettermiddagen. Men da hun kom inn, ble June helt stum. Ikke et sted minnet i huset om jul? Alt var ryddet vekk. Hun tittet inn i stua og der var også det store hvite juletreet borte. Hadde hun drømt? Hva var det som skjedde? Mitt på gulvet sto de store eskene med deres gamle julepynt, og mamma sang ute i kjøkkenet…
Nissen Anskar synes det var koselig å snike på menneskene, men han skulle hjelpe katten på gården. Hun hadde fire små som skulle oppdras til skikkelige katter. Det var hans oppgave i advent å hjelpe til, hadde Kong Vinter sagt. Men han hadde lov til å gjøre andre oppgaver også, og de fikk han finne selv. Han følte på seg at han ville følge godt med på menneskene rundt gården. Det ga han en sånn glede å se at andre ble glade. Han plystret for seg selv og gikk av sted for å finne kattefamilien i låven.
Anskar kom ikke langt. På en stubbe inne på skogen satt det en gutt og gråt. Det var da veldig til tårer i denne adventstiden da, tenkte han og undret seg. For noen rare nissejobber han fikk i år? Han fikk gjøre seg synlig og snakke med denne ungen også da.
Fortsetter HER….
Ikke alt blir vellykket.
Hva skjedde? To bokser? Jepp, en med de moderne der muffinsformene falt av, og en med de gammeldagse. Hvilken boks tror du det blir spist mest av????? Hvem likte hva? De til venstre er den vanlige, og der gikk det unna i dag. Den til høyre får jeg nok for meg selv. Jeg likte det!!!!Her smeltet jeg en halv plate sjokolade med appelsin og havsalt, og en halv plate Walthers mandelsjokolade. Så rørte jeg inn Japansk ris og det ble snadder, for meg!
NISSEJOBB, del 11
Julle bukket lett til henne og lo.
«Har du vært bortom Sjur eller? Naboen vår, Magda, skulle se etter han for meg. Han er ikke helt i form, for han falt på skituren med gutta. Benet hans er vondt, og skiene var brukket. Han fablet om at nissen hadde hjulpet han?»
Han så på Undis.
«Unger vet du. Ja, jeg er faren til Sjur. Men det vet du vel? Barna våre går jo på samme skole. Vi flyttet hit i høst. Før bodde vi nede i bygda skjønner du, men min onkel trengte hjelp med gården. Det er ikke så lett å klare alt alene da han måtte operere kneet sitt. Han har jo god plass, så vi fikk vårt eget hjem i kårboligen. Jeg er snekker og kan jobbe hvor som helst fra, med fiksing av hus, bygging og annet. Lett som en plett.
Når Sjur ikke orker å gå etter juletre en gang, er han ikke helt seg selv. Det er jo snart jul, så det er kanskje ikke umulig at nissen er her og passer på eller?»
Han smilte til June og hun lo med han. Julle satte seg ned på huk og fortsatte.
«I dag skal jeg hente juletrær til noen venner, og et stort et som skal stå foran huset nede på gården. Jeg må ha to tynne trær ved låvebroa også, det skal jo opp fuglenek snart. Kanskje dere to vil være med? Eller venter dere på far kanskje?»
June smilte.
«Far? Du mener en pappa da? Nei, vi har ikke noe sånt vi. Mamma er både mamma og pappa selv. Men jeg ønsker meg en pappa. Det hadde vært fint. Men mamma sier at jeg ikke får vite noe om det før jeg er voksen. Så dumt! Jeg skulle vært voksen snart!»
Undis hysjet på henne. «Nei, ingen far ventes hjem fra jobb, som sant er. Vi har klart oss selv hele tiden vi. Alenemor, med aleneansvar.»
Julle klappet June på hodet og lo.
«Min onkel eier skogen her oppe og jeg får ta med juletrær til alle jeg kjenner om jeg vil. Blir dere med?»
June maste om å få være med, og Undis takket ja. De trengte virkelig et ekte tre i stua, tenkte hun. Det hvite kvistkvastet i plast skulle vekk, og det fort. Raskt kledde hun seg.
Innover skogstien vandret de etter hverandre. Snøen dalte ned og det var så vakkert. Julle gikk først og tråkket fin vei med de store bena sine, så kom Undis og til slutt June.
Nissen fulgte med og smilte. Nå var det hyggelige ting på gang for mor og datter. Han kunne trygt gå av sted til sine andre oppgaver.
Fortsetter HER…..
Musehuset møbleres….
Han hadde ikke noe annet valg enn å utvide musehuset. Mer plass måtte til, om hun skulle orden. Men først måtte han fikse lysene på treet. Han hadde da stor erfaring med det elektriske, så det gikk fint. Han ante ikke hvor mange ledninger han hadde gnagd over og koblet til i sin tid som mus. Snart lyste det fint fra treet, og hun smilte igjen. Det var ingen annen råd enn å slepe juletreet inn i neste rom og få orden på kontoret.
NISSEJOBB, del 10
10
Han smilte da han så huset. Det var for han som et barndommens eventyr. Her bodde det sikkert noen trivelige mennesker nå. Han så det bevege seg innenfor vinduet. Skulle han våge? Det hadde vært artig å se huset inni igjen.
Undis skvatt til, da det banket på. Hun åpnet døra på gløtt. Der sto det en blid mann med en øks i hånda? Han virket ikke skremmende, selv om han bar på det skarpe redskapet.
«Hei du. Unnskyld. Skremte jeg deg? Jeg skal av sted for å hugge et juletre i skogen, her oppe. Dette huset er så koselig at jeg bare måtte spørre om å få se det innvendig. En gang bodde bestefaren min her skjønner du. Jeg drømmer om å få meg noe lignende en gang. Onkelen min eier det nå, og det er alt for dyrt å kjøpe ut for meg. Skal du kjøpe det kanskje?»
Ordene bare trillet ut av han. Han ble helt satt ut av den vakre jenta.
«Jeg heter Julle. Egentlig Julian da, men det er det ingen som kaller meg lenger. Julle, for jul og glede!»
Han bukket dypt og la fra seg øksa på trappa.
Undis rygget litt tilbake. «Kastet du snøball på ruten min?» Han ristet på hodet og så forundret på henne. «Nei, slett ikke. Sånt gjør man vel ikke som voksen?»
Hun slapp han inn, for han virket både oppriktig og ærlig. Han snuste liksom inn luften og smilte.
«Her lukter det et hjem kjenner jeg. Ferskt brød? Akkurat som da besteforeldrene mine bodde her. Så fint!»
Undis unnskyldte seg og skyndet seg ut i kjøkkenet. Brødene hadde hun helt glemt. Men de så fine ut da hun forsiktig løftet de ut av ovnen og over på rista på benken. Julle sto i døra og tenkte. For ei dame. Men hun hadde vel både mann og barn, så vakker og driftig som hun var. Han lot henne gjøre seg klar, samtidig som han sto stille og så omkring i kjøkkenet. Hva drev hun med? Nettbutikk kanskje? Bordet sto fullt av de flotteste ting, tett i tett. På gulver sto det esker med silkepapir og bobleplast. Hun begynte å le da han spurte.
«Nettbutikk? Ja, det var vel det jeg burde åpne nå. For salg. Jeg har kjøpt så mye saker og ting at jeg nesten drukner i det. Hva jeg tenkte vet jeg ikke, men dette må jeg forsøke å levere tilbake. Her går det ikke med alt dette nymoderne greiene. Huset har liksom sjel, og sier at det vil ha det som før.
Jeg har brukt så mye penger på møbler, pynt og stas. Nå før advent har jeg kjøpt alt for mye dilldall. Hva skal jeg med det? Disse tingene eier liksom meg. Ikke et minne har de sakene med seg. De bare er der, i passende form og farger, som jeg har sett andre ha. Men det er ikke meg, eller ungen min? Jeg må innrømme for seg selv at det ikke er til glede.» Hun bøyde hodet ned i hendene og stønnet over seg selv. Hva hadde hun gjort?
Da kom June inn av døra.
«Hei mamma. Nå kommer jeg.»
Hun bråstoppet da hun så Julle. Hva gjorde han hos dem?
Fortsetter HER…..
Eventyrmorgen
NISSEJOBB, del 9
Undis trodde at hun kom til å være lykkelig i månedsvis etter å ha vunnet flere millioner på Lotto. Men nå hadde det gått nesten et år, og hun var tom inni seg. Klart det var enklere å betale regninger og handle inn mat, men det ga visst ikke så mye lykke å ta vekk alt gammelt.
Hun bakte ut brøddeigen, tok seg en kopp kaffe og satte seg oppgitt ned ved kjøkkenbordet mens hun ventet på at brødene skulle ese. Det hadde begynt å snø der ute, men utsikten var som før. Hun hadde forelsket seg i dette huset og hadde fått leie det for en stund. Hun hadde kjøpt leilighet nede i bygda, men den var ikke klar før ut på nyåret en gang. Nå var ventetiden snart over. Men hun trivdes så godt i dette huset! Det var gammelt, med verdighet og stil. Hun hadde begynt å fantasere om hvordan hun kunne pusset det opp og fått det fint, om hun hadde eid det. Men alt kostet. Det var ikke penger til både leilighet og dette huset. Pengene hun hadde igjen, ville ikke rekke til å fikse taket her en gang. For det taket var lekk. Oppe på loftet hadde hun satt ut baljer og bøtter, for og i hvert fall vise at hun brydde seg. Eieren skulle komme innom en av dagene, og hun grudde seg. Når måtte hun ut? Huset skulle selges snart, hadde han sagt på telefonen. Hadde hun bare hatt nok penger igjen, men det hadde hun altså ikke. Kunne hun selge den leiligheten sin, før den var klar tro? Hun grublet over det, dag og natt.
Nissen tenkte. Hva om han hjalp henne litt? Hun kunne trenge en oppmuntring snart. Noe som ville gi henne litt humor og glede. Skulle han gjøre seg synlig for henne? Var det ok tro? Da ville hun bli overrasket da. Hva om han kastet snøball på ruten hennes, så hun så ut først? Det hadde vært festlig vel. Han kunne ikke komme på noe annet. Snøballen dundret i ruten hennes, og så løp han. Han var synlig, og han lo så veldig at han nesten spratt bortover i snøen.
Undis fòr opp og åpnet vinduet for å se hvem det var. Mot skogen løp det en liten tass. Typisk. Unger. Men var det unger? Det kom en kar gående opp mot huset. Var det han som hadde kastet snøball? Hun hørte han plystre muntert.
Fortsetter HER…..
Hjemme alene…..
