På stranda….
Så herlig å gå på stranda igjen, lage fotspor og tegne. Tegner du ikke i sand sier du? Stranda en vårdag, er jo som verdens største tegneark.
En ny dag kommer…..
EN NY DAG KOMMER…..
Hun gled ut og inn av en drømmetilstand i morgenen. Sakte vandret hun innover skogen og lyttet i ro og fred. Nede i dalen sildret bekken og hun hørte fuglenes sang. Det var natt, men likevel dag. Det var mørkt, men likevel lyst.
Den rødbrystede fuglen sang så vakkert og sørgmodig at hjertet hennes skalv, og hun begynte å springe. Hun hadde ikke sko på, så barnåler og kongler gjorde vondt under føttene. Men videre måtte hun. En gang måtte hun finne det. Det var et sted for hvile, et sted hun kunne le, smile og hygge seg. Gule blomster vokste langs stien. De var som små lys på hennes vei.
Plutselig så hun det blinke der framme. Mellom trærne lyste det fra et bittelite tjern. Vannflata var blank og vakker, med mose omkring. Da hørte hun det! Som en sang fra en fløyte, som et sus fra en vind og som en lokkende stemme. Forundret fulgte hun lyden.
Den store steinen foran henne hadde delt seg i to. Ned i sprekken forsvant trær, blomster, solstråler og lyng. Forsiktig nærmet hun seg. Det var som om noen dro i henne. Uten motstand lot hun det skje. Hun forsvant ned mellom steinens skarpe sider. Som i en tunnel for hun nedover og nedover.
Hodet kjentes som bomull og lyset ble like vakkert som fargene en sommerkveld. Så sto hun der. Kjolen hadde blitt til de vakreste blomster. Ei grind førte innover i skogen. Hun åpnet den og fulgte stien. Trekronene ruvet over henne. Under de store trærne var det en lysning. Fugler sang, sommerfugler i alle farger fløy omkring henne og insekter summet. Hvor var hun?
Det spilte egentlig ingen rolle nå. Hun løftet armene over hodet og danset rundt. Hun var så lykkelig som noe menneske kunne bli. Her ville hun være, her ville hun leve. Stadig åpnet steinen seg og sanket fra oven, stjerner, månestråler, fugler, bier og humler.
Dyr hoppet i gresset og en katt kom mjauende mot henne. Hun hadde funnet ro for første gang på lenge. Naturen ville ta vare på henne nå, helt til steinen igjen åpnet seg. Da skulle nye ting plukkes for å forskjønne hagen, eller hun kunne gå tilbake til sin tid og leve videre. Ble hun trist igjen, kunne hun bade i tjernet og gå til steinen, som da ville den åpne seg for henne.
For i søvnen er alt mulig. Hun var våken nå, smilte og strakk seg for å slå av klokka. En ny dag ventet.
Roman fra meg?
En ny roman har jeg skrevet ferdig. Vil du lese den, så kan du kontakte meg på messenger. Da får jeg din mailadresse og du betaler kr 100 til meg på vipps. Jeg sender deg en pdf som du kan lese på data eller telefon.
Boka er på 228 sider, og handler om det å skrive dagbok. Har du skrevet det selv noe gang? Det er mye vi kan skrive der, som ikke andre får lese noen gang. I min roman finner Ada en dagbok i et gammelt hus. Hun leser og leser, og vil vite mer. Her er litt av begynnelsen :
DAGBOK
Forundret sank hun ned på gulvet og ble sittende. Der rett foran henne mellom sagflis, skapdører, planker og gamle ukeblader, lå ei bok. Med store bokstaver sto det et navn på framsiden. ADA. Hennes eget navn? Så merkelig. Hun bøyde seg fram. Den lange luggen falt ned foran øynene. Hårlokken fikk hun irritert bak øret, før hun løftet boka opp. Den var grå av støv. Hun blåste vekk det verste og bladde forsiktig.
En vakker håndskrift fylte sidene. Ordene fanget henne. Hun leste litt her og der, og var snart oppslukt. Sola tittet inn av vinduet og ga et eventyrlig lys i det dunkle rommet i andre etasje. Det var som en hilsen fra en annen tid.
–
«Vemod, er som en strøm i en elv. Livet er en gåte. Hva venter? Pusten til et dyr i rimfrosten, er det som lager stemning i den kalde luften med drømmetåke. Hjertet mitt skjelver. Jeg elsker ham.»
Plutselig, rant tårene nedover kinnene. Hun sukket og leste de samme ordene en gang til. Så lettrørt hun var nå? Hun fiklet med kjedet sitt i halsen og snufset.
Da Fredrik ropte, klarte hun ikke svare med det samme. Fort puttet hun boka under noen planker, gikk ned trappa og inn i kjøkkenet. Enda, ville hun ikke å dele den med noen. Først måtte hun selv lese litt, og finne ut hvem denne Ada var………
Hva synes du?
Trollunge
Gjenskape hus
Mitt lille hus ble som jeg husker det, slitt og morkent.
Festlig eller?
Ser du hva jeg ser? Jeg måtte bare spørre. Jeg så en dansende dame i dag.
Takstein?
Da ble det takstein på huset. Jeg drømmer meg tilbake. På den trappa satt jeg ofte. Slektninger hadde det som hytte og hjem, før det en dag sto tomt. Da ble det våre ungers lekestue. Foran huset smeltet snøen først om våren, og den grå sementklossen foran døra varmet godt på en solskinnsdag. Om våren blomstret syrinene under vinduet i kjøkkenet, og revungene danset i skogkanten like ved. Aldri var vel himmelen så blå som i barndommen, og drømmene for fremtiden så spennende og levende. Dette var et hus jeg kunne bodd i, men sånn ble det ikke. Det var slitt og ødelagt, hadde vannlekkasjer i massevis og musene danset overalt. Men det så jeg ikke da jeg lekte der. Nå blir det et miniminnehus. Gøy å “se” det igjen.
Gått i stykker….
Noen ganger føler man at livet går i stykker på en måte. Det blir mange biter i forskjellige farger og forholde seg til. Kan bitene settes sammen igjen, eller bør det kastes? I tanken vil jeg vil le under månen og se stjernene danse av glede sammen med meg! I fantasien er alt mulig. Jeg skriver ting ned, river det bedrøvelige i stykker og hyler til meg selv. Det samme med tegninger jeg ikke synes ble som jeg vil, jeg river det i fra hverandre og får ut av meg mye aggresjon samtidig. Etterpå føles det som om jeg holder hodet høyere, og jeg har stolthet i blikket. Jeg duger! Mange tanker i hodet om dagen. Hvem er vi, hva vil vi bli og hvordan fortsetter det? Det er vel noe jeg i hvert fall kommer til å gruble over resten av livet, uansett. Om noe har blitt ødelagt, kan det bli nye til utfordringer og ideer.
