Mitt vinterland
Blåtimen er så fin med en egen stemning. Jeg håper dette varer lenge nå. For våren kommer ikke fortere om vi får regn og rusk. For meg kan det være vinter først, og når sola begynner å varme i februar en gang, da kan jeg lengte etter vår.
Trollskogen
Jul i alle hus, del 22
Neste dag var det inn til Inga og hjelpe henne med å pynte pepperkakene de hadde bakt sammen noen dager før. Hun skulle ha de på juletreet sammen med røde sløyfer, gammel pynt og halmstjerner. Juletreet hennes hadde kommer på fot inne i finstua, men hun ville ikke pynte det før lille julaften. Døra dit inn var lukket, og ikke et lys var tent der inne, enda…..
Etterpå gikk de inn til alle de små husene og så. Snøen Ada og Inga hadde lagt over takene lyste så fint. Musene hadde fått bittesmå juletrær i rommene sine og Ada var fra seg av begeistring.
«Du har gjort det så fint du Inga. Jeg ønsker meg et sånt hus jeg, med bittesmå møbler og mus.»
Inga smilte og klemte henne.
«Men jeg har jo sagt at huset ditt er ditt, og Olivia og Even har valgt sine. Det får bli julegaven fra meg i år, tenkte jeg. Det skal bli jul i alle hus, både de for mennesker og disse bittesmå. Nå slukker vi taklampen og tenner julelysene Even.»
Han skrudde av, så det ble nesten mørkt i rommet. Så satte han i en kontakt. Plutselig lyste det i alle hyllene fra mengder av lyslenker. Det skinte og glitret overalt, og Ada måpte av undring.
«Men jeg kan ikke ta ut huset mitt! Da blir det jo ikke riktig. Kan det få bo her hos deg tror du? Så kan jeg komme hit å se til det?»
Inga nikket sakte.
«Ja, for en stund går det, men det blir nok forandringer, når jula er over. Men se så fint det lyser. Nå gleder jeg meg til jul. Jeg vil ha det som jeg alltid har hatt det. Lille julaften, da skal julefreden senke seg hos meg. Sånn hadde vi det i min barndom.
Så nysgjerrig jeg var på å få se juletreet. Jeg tittet i nøkkelhullet mer enn en gang, men det var ingenting å se. På julaften åpnet mamma dørene til stua, og da var hele stua pyntet til jul, bordet var dekket til middagen og juletreet sto der så staselig og skinte.
Nå har jeg jo glassdører inn til stua, så dere ser treet. Men jeg vil ikke ta på lyset der inne, før jeg skal pynte juletreet på lille julaften. Som jeg gleder meg. Det blir siste gang i den stuen det! Rart…..»
Fortsetter HER….
Fra førsten, Jul i alle hus.
Jul i alle hus, del 17
Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.
«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»
Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.
«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.
Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy.
Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.
«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»
De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.
«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»
Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.
Fortsetter HER….
Må gjøre før jul, sa Utifriluft
Jeg måtte tenke etter. Hva MÅ jeg? Egentlig har jeg ikke en sånn liste.,Jeg gjør det jeg rekker, men jeg Må gå turer!!!!Tenk at en søledam kan være så vakker. I dag skinte sola, så noen dammer var uten is. Andre dammer var islagt og da var det gøy å leke litt. Syltynn is, så det var bare så vidt det bar disse stråene. Overalt var det vanndråper der sola kom til. Skikkelig eventyr!
Jul i alle hus, del 10
10
Bestefar Jon kjente det var godt å prate litt om sorgen sin.
«Jeg var lenge bitter for tapet av sønnen min, og kona hans. Det minnet meg om da jeg mistet Ester, kona mi. Det er mange år siden nå, men det rippet opp i så mye igjen. Jeg husket hvor trist jeg var da, og hvor vanskelig jeg synes det var å ta vare på Per, sønnen vår. Enda han var voksen, med sine 22 år. Jeg ble plutselig sur selv, for å måtte ta meg av en unge som ikke sa et eneste ord i førsten. Sur for å måtte oppleve det igjen. Sur var jeg vel egentlig ikke, det blir feil ord. Jeg er ikke så god til å snakke om følelser. Fryktelig oppgitt og fortvilet var jeg. Sur, er jo noe annet.
Det er det verste, hvor stille jeg har vært. Hver gang jeg kjente det ble for mye, red jeg ut på hesteryggen i vill fart. Det var som om jeg feide av meg sorgens tanker da. Even kunne da ikke noe for det som skjedde. Han er jo verdens snilleste gutt. Men han var bare 12 år, og et barn……
Han måtte flytte hit til meg. Her er det jo ikke som i byen. Han nektet å begynne på fotball eller spilling igjen. Enda så god han var med ball og på fiolinen sin allerede. Gutten sa ikke stort og krevde ingenting, men det var jo sorgen som gjorde han sånn, stakkars. Vi har vist vært litt ute av oss selv begge to i disse tre årene. Men nå skal vi få tankene fram i lyset, og glede oss over minnene, tror jeg.»
Nå var det Inga ba alle med inn.
«Jeg har satt kakedeiger og dere kan hjelpe meg vel? Det blir nok smaksprøver også. Hva med Tomkasser?»
Ada tittet opp på Inga.
«Hva er det? Jeg har hørt om luftsuppe og venteboller, og det er jo ingenting. Men tomkasser? Er det noe av det samme?»
Fortsetter HER…..
Jul i alle hus, del 7
7
Olivia reiste seg og strakte ut hånden. «Nei, jeg skal ikke erte deg. Æresord! Dette blir mellom oss. Jeg ante ikke hva du har vært igjennom. Hvordan klarer du det? Hva om jeg hadde mistet mine? Tenk at jeg har klaget på lillesøsteren min hver dag i det siste. Jeg er jo helt rar! Jeg burde jo takke Gud for at jeg har mine rundt meg. Vær trygg Even. Vi er venner nå. Men da kan du vel heller banke på døra hos oss, i stedet for på vinduene?»
Han lyste opp, og de lo godmodig til hverandre. Så fortsatte de med ludoen.
Ada så fra Olivia til Even.
«Du kan få være broren min da, for jeg har ingen bror jeg.»
Olivia lo.
«Du kan godt være broren hennes, men jeg vil ikke være søsteren din Even! Venner kan vi være, alle sammen, eller?»
«Takk det vil jeg gjerne, være venn mener jeg. Så rart jeg begynte å gråte? Jeg tror ikke jeg har grått på flere år jeg. I hvert fall føles det sånn. Jeg har liksom bare ryddet vekk tanken på foreldrene mine og ikke villet snakke om dem. Det er jo ikke lurt. Jeg har jo mange fine minner av dem. Stakkars bestefar. Han må jo ha trodd at jeg ikke sørget over dem i det hele tatt?»
Inga kremtet litt før hun svarte og tørket øynene hun også.
«Ja, det livet og vi mennesker er ikke alltid greit å forstå. Noen ganger må vi bare legge vekk alt vondt, for å kunne gå videre. Men jeg tror at når er tiden moden for å snakke, så må vi det. Ikke sant Even? Da kom liksom alle følelsene dine fossende fram. Vi kan snakke om det når du vil, for jeg er veldig interessert i å vite hvem foreldrene dine var. Du flyttet jo hit etter det som skjedde. Jeg kjenner jo bare deg, og bestefaren din da selvfølgelig. Han har jo bodd her lenger enn deg.»
Han nikket glad til svar.
Det var helt mørkt da de tre sa morna og skulle gå hjem. Ada oppdaget det først. «Det snør!» Hun jublet og danset rundt av glede. Så bråstoppet hun.
«Se der! Der er han igjen. Han rir fort! Jeg har snakket med han. Det må være nissen. Hva skal han nå tro?»
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 5
5
Neste dag var Olivia med til Inga. Ada var slett ikke fornøyd med det. Hun synes at hun kunne fått være hos henne i fred. Men mamma sa at sånn var det. De to skulle gå sammen, om de ville eller ikke.
«Inga er så søt, at hun fortjener ikke noe tull. Oppfør dere, husk at det snart er jul.»
Jentene var ganske stille først, men når de kom inn i rommet med alle husene, ble det liv. Olivia kniste og lo som da hun var liten og holdt armen rundt Ada. De tittet inn av vinduene og de studerte klær og pynteting. At det gikk an å sy så små klær, forsto ingen av dem.
Olivia valgte seg også et dukkehus, og snart vasket hun og møblerte som de andre.
«Noe så fint! Nå kan vi drømme oss bort og lage jul i alle hus. Vi må ha juletre og lys, stjerner og kanskje litt kvister og bær også. Kan vi få pynte som vi vil med det du har?»
Inga nikket og satte på en juleplate på stereoanlegget sitt. Så sang de med på musevisa, for den kunne alle tre.
Brått ble de avbrutt av at det banket hardt på vinduet. Men da var Olivia rask.
«Han kjenner jeg. Den spirrevippen. Bare vent.»
Hun fikk på seg støvlene i en fart og løp ut av døra. De andre to sto der og så i vinduet. Enda var det ikke mørkt, så de så godt hva som skjedde. Olivia grep gutten i nakken og dro han med seg. Inn av døra kom de begge, før hun raskt låste døra bak seg.
«Nå er det nok Even, mer enn nok. Du har banket på rutene hos meg hver kveld i det siste, og så går du hit????? Hva tror du foreldrene dine vil si. Vi kan ikke skremme gamle folk, eller små barn. Hører du? Tenk om Inga hadde gått hjerteinfarkt! Da hadde det vært din skyld. Skam deg!»
Fortsetter HER….