Gaupe! Bare ordet får meg til å sitre av spenning. Våre skogers løve, leopard eller tiger liksom? Gaupe er et fasinerende dyr som jeg alltid har ønsket å se i naturen. Jeg har aldri  vært så heldig. Spor har jeg sett mengder av, og det er spesielt. Gaupeskrik i natten om våren er for meg som magi. Det er så stort synes jeg, at det gir meg lyst til å begi meg ut i de store skogene i timer. Om natten må man ut da, for å høre skriket, skriket fra en gaupe…. Du kan gå inn på NRKs arkiv Natur, og skrive inn “Skriket fra Juvlijuvet”, for der kommer skriket i slutten av filmen. For meg er det mer som et rop, et rop for å spørre om det er andre gauper ute i natten.

Jeg skrev en gang et eventyr fra gaupeområdet jeg har vandret i mange ganger. Når man ikke ser gaupa, så kommer fantasien Bergtoppen der inne i skogen i Båstad heter ikke Gaupeknatten for ingenting. Gaupa har holdt til der inne så lenge jeg kan huske. Stedet er virkelig det, men eventyr er eventyr. Jeg har forsøkt å dele det med mange ved å få det trykt i en lokal avis, men det var det visst ingen interesse for. Så værsågod, nå kan du lese, om du har tid og lyst.

Lurven på Gaupeknatten

Under den største grana ytterst på kanten av fjellet, satt han og så utover. Endelig var han på toppen av Gaupeknatten. Nå var det bare å vente. Han nappet av noen granskudd og knasket dem i seg. Det var forsommer, og barnålene smakte godt.

Der nede i skogbunnen så han elgen bevege seg rolig på myra, og en tiur spilte for seg selv borte ved tjernet. Han forsto at det kunne bli lenge å vente. Det var da mye fint å se på der nede, så det skulle nok gå bra.

Plutselig hørte han menneskesnakk, og håret reiste seg i nakken hans. Aldri hadde han vært så nær de lydene.  Vettskremt krøp trollungen enda nærmere granleggen og glemte nesten å puste. Bare de ikke oppdaget ham? Men de gikk fort forbi, stanset og beundret utsikten. Så forsvant de tilbake samme veien som de hadde kommet.

Han lå stille en god stund, før han vågde seg fram på kanten igjen. Da løp det et par mennesker nede på myra. Klærne var fargerike, så de var lette å få øye på. Lurven var sikker på at de ikke oppdaget ham og han følte seg tøff som et troll igjen. Fort kastet han en diger stein utover. Den landet noen meter foran menneskene på stien, og de reint hoppet i lufta av forskrekkelse. Lurven lo så han holdt seg for magen. Han var redd mennesker, men det var bare når de kom for nær. Han fortsatte å kaste stein ei stund. Troll kunne godt gjøre litt ugang hadde han lært, bare de ikke skadet noen.

Men så kom han til å tenke på hva han var der for å gjøre. Da nyttet det ikke å bråke. Han satte seg ned innunder grana igjen. Hele våren hadde han hørt skrikene fra Gaupeknatten, og nå ville han finne ut om det virkelig var gauper som kunne skrike sånn?

De andre trollene hadde ment han var for liten til å dra på tur alene. Gaupeskrik var så gjennomtrengende, at han kom til å gråte av skrekk, sa de. Lurven ville forsøke. Var han blitt stor, eller var han ikke? Men det ble litt kjedelig i lengden, så til slutt sovnet han.

Det var natt, men månelyst, da han våknet. Han hørte det skrike nede i fjellsiden så det gikk gjennom marg og bein på han. Hjelp, det var nært! Lurven smilte fornøyd. Det var som det skulle være. Han var på rett sted. Forsiktig smøg han seg fram og tittet ned i henget. Der så han dem tydelig. Akkurat det han ville se. Gaupeunger! Tre stykker hoppet og spratt rundt moren sin. De knurret, skrek og mjauet.  De var så vakre! Grus og stein trillet nedover fjellsiden idet de kravlet nedover. Moren kalte på dem, og to av dem fulgte villig med. Men den største, ville ikke gjøre som moren sa. Stadig hoppet og spratt han på egenhånd. Moren bet han litt i nakkeskinnet, og førte han tilbake til de andre. Men så var han på ville veier igjen, oppover mot Lurven gikk det i fullt firsprang. Plutselig mistet han fotfestet da potene hans vippet til en stor stein. Den begynte å trille nedover bergsiden. Fortere og fortere gikk det. Nye steiner løsnet og det ristet i bakken da steinblokkene dundret nedover. Lurven så vettskremt på at moren ble truffet. Der nede lå hun som død med steiner over ryggen.

Lurven fòr opp og gled på baken nedover i ura. Her måtte han hjelpe til og redde den lille familien. Uten tanke på at han kunne skade seg selv, akte han av sted i mosen. Han gikk kast i kast nedover. Gaupeungene skrek og det jamret så det ga gjenklang i fjellene omkring. En rev hev seg til siden og reddet skinnet, akkurat idet Lurven trillet fordi i en veldig fart. Så ble det stille.

Langt om lenge løftet Lurven forsiktig hodet opp. Han blødde fra nesa og på fingrene, men han var visst like hel. Ungene pep og skrek og slikket moren i ansiktet. Lurven klappet de små forsiktig for å trøste dem. Han stirret på den besvimte gaupa og gråt stille ned i pelsen på den. At ungen kunne være så dum? Da kjente han det ble vått på hånden sin. Tunga til den store gaupa slikket han forsiktig på de istykkerslåtte knokene. Hun levde! Med mye strev greide han å rugge på steinene, så han fikk dratt henne fram. Takknemlig lå hun der og så på han. Hun visste at hun var dødelig forslått. Det kunne han se i blikket hennes.

Lurven reiste seg opp og ristet litt forvirret på hodet. Han hadde vondt, men det kunne han ikke bry seg om. Han var stor nå og måtte vise det.

Forsiktig lirket han hendene innunder den forslåtte gaupa og løftet henne opp i armene sine. Så begynte han å gå mot Foksen. Ungene fulgte villig med. Det gikk over stokk og stein, myr og mo.

Snart var han oppe ved Geirmundhytta. Det luktet menneskeblod, men han hadde ikke noe valg. De små var altfor slitne. Forsiktig huket han seg ned ved inngangen og la gaupa forsiktig på steinhella som tjente som bord i hytta.  Hun mjauet jamrende, men la seg rolig ned. De små krøp inntil henne og begynte å spise. Lyden av svelging av melk, fikk Lurven til å tenke på mat også. Men han slo det fra seg. Nå gjaldt det å gjøre det varmt for den lille familien. Han skyndte seg av sted og hentet mose og noen grankvister. Det ble nok til å lage et leie til dem. Ikke lenge etter sov gaupene fredlig.

Lurven satt på utsiden med redde og vidt oppsperrede øyne, og hjertebank. Han sukket tungt og krøllet seg sammen for å holde varmen. Etter ei stund sov han også tungt.

Morgenen etter våknet han av at ungene klatret rundt på han. De mjauet og freste om hverandre. Han hadde alltid ønsket seg en katt, så han likte å kose med dem. Men så lokket moren på dem, og de skyndte seg inn til frokosten. Lurven ble sittende på utsiden og nyte morgensola. Han var for stor til å komme inn i hytta sammen med dem, og dyrene skulle da få matro.

Han spratt opp, for plutselig hørte han og luktet mennesker igjen. Fort smøg han seg av sted nedover den steinlagte veien. Der kom det noen gående oppover i rolig tempo. De brukte lysapparatet sitt både hit og dit. At de fotograferte, forsto ikke Lurven.

Han grublet bare over hva han kunne finne på, så de ikke gikk til hytta. Gaupa måtte få ro litt til, før han flyttet henne. Han knakk av noen greiner på ei gran, så det virkelig ga ekko i skogen av lyden. Han så de to stanset opp og lyttet. Bra, nå hadde han fått dem til å tro at det var en elg eller noe der. Menneskene smøg seg fram innunder kratt og greiner på jakt etter dagens bilde. Fort løp Lurven bort til stien. Akkurat der de hadde stått, la han en diger steinblokk. Så løp han lydløst litt unna. Da menneskene vendte tilbake til stien, ble de stående å måpe. Han hadde greid å skremme dem.  Bleke sto de der og studerte steinen. De så skremt omkring seg. ”Ikke et merke, du. Ikke et merke! Hvor kom den fra? Steiner faller da ikke ned fra himmelen heller? Om den hadde gjort det, så ville den ødelagt stien. Nei, dette er trolldom. Jeg vil hjem!”

De snudde og gikk nedover igjen, mens de virret med hodet, pekte og hvisket.

Sånn, nå fikk gaupene mulighet til hvile ei stund til. Han var fornøyd med seg selv, da han vendte tilbake til Geirmundhytta.

Han møtte hele familien i sola på utsiden. Moren var mye bedre og takket ham gang på gang, for at han hadde reddet henne fra den sikre død.

Lurven takket for seg, og ruslet hjemover til trollmors grøt. Han var sulten og glad.

Seinere på dagen satt trollfamilien og lyttet til skrikene fra gaupefamilien oppunder Knatten. Da Lurven fortalte hva som hadde skjedd, nikket de gamle til han. Han hadde blitt godtatt som voksen nå, og fikk respekt for hva han hadde gjort.

Kommer du en gang til Båstad og følger stien til Gaupeknatten en dag, kan du nok bli skremt av dyrenes lyder. Men det er sånn gauper lokker på hverandre og på ungene.

Skulle du finne på å følge stien opp til Geirmundshytta, så vet lokalbefolkningen å fortelle deg om den store steinen som plutselig lå midt på stien, for like fort å forsvinne igjen. Da vet du hva som skjedde, men du behøver ikke fortelle dem det, for alle vet at det bor troll i skogene oppunder Foksen.