Det er noen år siden nå, men da jeg så spurvugla i helga, så tenkte jeg på denne ugla fra 2009.Utrolig stolt av disse bildene fra den gangen.

Det var en fin vinterdag i februar 09 at jeg hørte et skikkelig dunk i stuevinduet. Der ute lå det en fugl på terrassen. Ikke større enn en trost, men den hadde da noen veldige klør? Jeg ble så trist av å se det, og trodde den var død. Jeg snudde den rundt for å se hva det var for en fugl, og da glippet den med øynene et par ganger. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg da.

Jeg løftet den forsiktig opp i hånden og da kjente jeg at hjertet til fuglen dunket. Jeg holdt den i hånden og masserte der hjertet var. Den så på meg og pep, men mer liv var det ikke.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det var iskaldt ute, så jeg tok den like godt med meg inn. Da kviknet den litt til. Jeg satte den på stuebordet og vi studerte hverandre i over et kvarter. Noen ganger åpnet den øyene, men så var det som den sov igjen. Plutselig flakset den til med vingene og jeg var rask til å få den ut på terrassen igjen. Jeg var jo ikke forberedt på innefuglebesøk. Hadde jeg ikke vært hjemme alene, så hadde jeg hentet det gamle fugleburet på loftet, men det rakk jeg ikke.

Utenfor hoppet den litt rundt i snøen. Øynene ble skarpere i blikket. Etter litt tok den vingene fatt til et tre i nærheten. Som en liten ball satt den der en stund og så på meg, før den seilte inn over skogen igjen. For en opplevelse, og for en fugl. Et spurvuglebesøk…….