For en vakker dag. Man glemmer jo helt at det er februar. Sol, seks varmegrader i skyggen og hagearbeid ble det i formiddag. Det var frost i bakken da vi startet, og da var lett å rake vekk en del fjorårsløv fra gresset. Løkplantene viste seg både her og der, og blåveisen bak huset har overlevd første del av denne rare vinteren.
Noen kaller det vi har for grønn vinter, men jeg synes den er mer brun! Sola gjør likevel alt vakkert. Nå har jeg klipt ned litt her og der etter at jeg tok bildene, men det gjelder å være forsiktig. Alt tåler ikke å bli klipt enda, så mye må vente. Så koselig likevel å fylle på litt ny jord her og der, og plukke inn noen kvister til driving. Tror nok jeg må gå en tur også etterpå, for nå varmer sola!
Det er ikke alltid maten er lett å lage. Jeg kjøpte nakkekoteletter, men de små i familien er jo livredd for bein! Da var det bare å gjøre kort prosess. Jeg delte kotelettene i to. En med kjøttside og en med bein! Kjøttet ble stekt, og så kokt mørt i vann krydret med salt og pepper. Jeg jevnet kraften med litt mel, hadde i litt sukkerkolør for fargens skyld og krydret det til. Det ble servert til ris. Skikkelig vellykket til de små, men også til oss voksne. Men så var det beinstykkene da. Stekt og kokt litt ble de også.
Etter en halv time hadde jeg i oppdelt hodekål, gulrot, kantareller og gul løk, salt og pepper. Så fikk det koke videre i 1 1/2 times tid. Dette ble så saftig og godt. Skikkelig kjøttbeingryte for voksne, med poteter til. For bein må plukkes ut, akkurat som i fårikålen.
Svanene glir så vakkert over vannet, men ingen ser fotarbeidet de har for å komme seg fram. Sånn kan det være med oss mennesker også. Utenpå ser vi friske og raske ut når vi har fikset oss med både sminke og klær, men ingen ser hvordan vi har det inni oss!
Blir det noen fremgang noen gang, tenkte jeg for en stund siden. Jeg følte jeg sto stille og energien var vekk. Men denne uken har jeg kjent at kreftene har vendt litt tilbake. Jeg går trimturene raskere og jeg har lyst til å gjøre mer. Det er lykke å kjenne det. Nå blir jeg ikke sliten så fort heller. Det går framover. Men det har tatt tid å trene meg opp igjen etter influensa og annen sykdom. Jeg er jo heldig som blir bedre, for jeg vet at alle blir ikke det. Nå skal jeg seilte inn i solnedgangen og møte hver ny dag med pågangsmot. I dag ble det knebøy og planken, pluss 4.5 km tur. Nå er jeg i gang igjen.
Allehjertersdag! Hurra. Brødskive som hjerte, med jordbærsyltetøy, kokos og perlesukker var en fin begynnelse på dagen.
Her er det fest i ett sett med morsdag, bursdager og bryllupsdag. I dag er det allehjertersdag og til helga er det fastelavn! Festdag på festdag! Feirer du alt? Det gjør ikke vi. Det blir alt for mye fordelt over få dager, så da slår vi det like godt sammen noen av de festdagene. Men til helga skal jeg bake boller! Ha en fin Valentines Dag!
Ny uke, med nye utfordringer og muligheter. Selv om sola har skint i helga, så er nettene kalde. Ikke akkurat snøtung vinter, men det er pent med isflak i vanndammene også. Jeg “bygde” isen opp litt, og da ble det spennende bilder. Men det er søledammen og gjørme på stiene midt på dagen, så det gjelder å ha både brodder og vanntette sko inne på skogen.
Men det våres det våres, selv om jeg vet at det brått kan komme en halv meter snø og tjue minus i februar også. Jeg fant en haug med knust takstein. Det fikk meg til å tenke barndom og paradis. Aldri var det vel så gøy å hoppe paradis som om våren…….
I dag var det om potetlomper på Godmorgennorge! Derfor viser jeg en reprise fra september i fjor. Potetlomper er så godt!
Da jeg var liten fikk jeg hjemmelagde potetlomper hos mormor. Når jeg av og til kom til henne etter skolen, var jeg gjerne sulten. Hun tok alltid vare på rester, så en og annen kokt potet lå ofte i kjøleskapet. Hun knadde raskt opp en potet med gaffelen og blandet inn en knivsådd salt. Så blandet og knadde hun det sammen med gaffelen til det ble litt seigere. En spiseskje eller to med hvetemel ble blandet inne. Så ble deigen knadd sammen. “Minst mulig mel!” sa hun alltid. For lompene skulle ikke bli tørre og harde. Hun delte deigen og trillet de til to små golfballer. Av en potet ble det to lomper.
Stekepanne ble satt på, så den skulle bli god og varm. Mormor la ut et bakeklede på en spekefjel, drysset på litt mel og la på deigen, og la klede over det igjen, før hun klemte deigkulen flat med en annen fjel. Forsiktig vippet hun leiven ut i den tørre stekepannen. Så godt det duftet!
Jeg la min deigklump mellom litt plast og det fungerte også fint. Hos mormor spiste jeg alltid de lompene med gul ost og salt pølse mellom lagene. I dag hadde jeg ikke pølse, så det ble prim i stedet. Smør og brunost hadde også smakt godt. Gjett om jeg koste meg, med lomper og minner etter mormor.
Ja, det mener jeg. Spis opp maten din! Vi kan ikke holde på å kaste 200 brød i minuttet her i landet. Hvorfor gjør folk det? Det er jo mat. GOD MAT. Tørt, sier du? Da er det bare å kjøre skiva i brødristeren, knuse den over yoghurt eller grøt, over grateng eller eplekake. Skorper? Ta vare på dem i en pose i fryseren. Skjær de i terninger og samle på til det er mange nok. Da krydrer du dem og tørker dem i stekeovnen. Nydelig over en salat! Ja, det er mye vi kan bruke rester av brød til, som brødpudding med rød saus, eller ostesmørbrød. Nå slår vi et slag for å spise opp maten vår!
Når man skal tenke helse hele tiden, så må i hvert fall maten jeg skal spise være fargerik og fristende. Er du enig? I dag ble dette lunsjen. Eggerøre med salat, kokt gulrot, noen jordbær fra fryseren og tre rosiner! Maten ble morsom og frisk synes jeg da. Etter jul har ikke vekta akkurat vært venn med meg. Den står stille, og er ikke samarbeidsvillig. Men jeg MÅ ned mer, og det er ikke annet å gjøre enn å ikke gi meg. Man får noen ganger en stillstand som er lei og kjedelig, men det gjelder bare å fortsette med friskt mot. Ute er det såpeglatt, så det er ikke lett å gå tur i raskt tempo om dagen heller. Men jeg går da i hvert fall en time hver dag uansett. Med brodder på skoene, kjenner jeg at jeg bruker andre muskler. Jeg må sette bena litt bestemt i bakken, og det blir en annerledes gange. Nå gleder jeg meg til bare veier og lette sko. Jeg elsker vinter, men da får det da være vinter og ikke dette av og på været med holke i ett sett.
Til slutt hadde reven valgt å gå over isen, men den var ikke trygg for mennesker. Det ble fine opplevelser av en liten tur ut i ettermiddagslyset. Man trenger ikke bestandig de lange turene i raskt tempo. Noen ganger trenger jeg i hvert fall, bare skogens ro.
Innimellom er det litt sol også, og sola varmer allerede når den er der. Fint med sollyset og livet det skaper i landskapet. Blå himmel gir håp om en vår som snart skal komme. Men hva skal vi gjøre i mellomtiden? I går kjente jeg meg utidig og umotivert. Kroppen ville ikke det jeg ville, men jeg strikket litt, så på tv, spiste og skrev litt blogg, leste litt og så ut. Jeg burde gått ut tenkte jeg da, for å få litt “luft under vingene”. Frodith inspirerte meg. “Ta deg selv i nakken!!!!!” Jeg gikk ut, og bildene fra det skal du få se etterpå
