Natten hadde vært rolig. Hun hadde en skrivebok på nattbordet. Det hadde hun lært av bestemor.
«Legg en bok på nattbordet sammen med en blyant. Har du for mye å tenke på, så er det ikke lett å sove. Skriv ned det du er bekymret for og bestem deg for at det skal du lese og tenke på i morgen! I morgen og ikke nå, som det er natt.»
Så smart det var. Nå var boka fylt med den ene tingen etter den andre. I går kveld skrev hun litt.
«Husk å spørre Hans om julen. Kan vi feire den sammen, for Sofies skyld?»
Hun kom seg opp og dro til side gardinene. Selv om det var mørkt enda, var det lett å se at det var som et eventyr der ute. Så lyst det ble! Tenk om Hans hadde vært der nå? Da ville gårdsplassen vært måkt allerede. Men hun klarte vel dette selv? Hun kledde på seg og gikk ut. Snøen var dyp, og hun ble fort våt inn til føttene. Det var bare å få på seg et par skikkelige lange støvletter. Hun kom seg inn i boden og fikk fram den lille snøfreseren. Startet gjorde den, og hun smilte stolt av seg selv. Men så sakte den gikk? Hva i alle dager skulle hun gjøre for å få den til å kaste snøen lenger vekk? Det ante hun ikke, men hun fikk da vekk nok snø så hun kom ut med bilen. Resten fikk hun ta i ettermiddag.
Dagen gikk fort og hun gledet seg til å komme hjem igjen og fortsette med alt i musehuset. Hun hadde fått fart på seg nå, og hadde handlet litt mer lim og små ting før hun dro hjem. Det snødde enda, og hun grudde seg til å forsøke å kjøre inn bilen.
Men hun ble overrasket. Hjemme var hele veien ryddet for snø og alt var feid og fint foran døra også. Hans? Det måtte være han. Hun kjente tårene renne nedover kinnene av takknemlighet. Han tenkte på henne. Det føltes så godt.
Det var en vakker musefrøken med rød kjole og fine sko som kom inn av døra. Jakken hadde hun hengt av seg i gangen. Hagbart elsket sko og denne musa hadde de søteste han hadde sett på lenge. De minnet han om noe han selv hadde laget en gang? Han fikk stotret fram navnet sitt, da hun hilste. Hun het Elvira! De ble enige om at de kunne reparere klærne sammen. Hagbart tredde i nåler og sydde de rette sømmene og Elvira broderte de fineste mønster, der det var hull. Snart var nissens klær gode som nye. Som lønn fikk de mer mat, og hver sin lille sekk med korn og nøtter.
Hagbart var urolig, for det gikk mot kveld. Hvor skulle han sove? Han spurte forsiktig om han kunne sove i låven før han reiste videre. Det fikk han lov til. Elvira bodde ikke langt derifra sa hun, så hun ble fulgt hjem av den hvite katten. Hun forklarte at han ikke trengte å være redd for katter. De kunne være litt ekle og voldsomme, men de spiste aldri mus som var av tøy eller papir.
Hagbart bredte halm og høy over seg, og angret på at han ikke hadde fått adressen hennes. Men om faren hennes var hans gamle lærer Musse, så var han nok ikke velkommen der. Læreren hadde vært sint fordi Hagbart sydde bedre klær og sko enn han. Han sukket og sovnet likevel fort. Selv i søvnen så han de søte føttene til Elvira. Da hun hadde stått på kne og lagt opp buksene til nissen hadde han sett det han hadde tenkt. Under den ene skoen hennes, sto det HH! Hans merke. Herr Hagbart sto det for. De skoene var hans eksamensoppgave. Han hadde laget de, men læreren hans hadde tatt de med seg. Han mente de burde være på skolen og vises fram til nye elvene. Men han hadde altså gitt de bort som gave da, eller? Uten å spørre Hagbart? Der var de, på hennes små føtter. De passet perfekt…..
Edith la fra seg pennen og smilte. Det var koselig å skrive sånt. Da forsvant de dumme tankene og hun glemte bort alle bedrøveligheter.
Ute snødde det noe veldig nå. Hun ble redd da hun så noen bevege seg foran vinduet ute i kjøkkenet. Hun listet seg nærmere og tittet forsiktig fram bak gardina. Forskrekkelsen var stor da hun skjønte hvem det var…..
Edith strevde videre med møbler og bittesmå ting i hyllene. Hver kveld skrev hun ned hva musen opplevde, sendte det til Hans og ba han lese det for Sofie som et adventseventyr. Hun håpet av ungen synes det var gøy?
Men jo mer hun skrev, jo flere ting måtte hun lage i stand. Hva hadde hun tatt på seg? Det var da så veldig mange dager i advent. Ville hun klare å lage en morsom historie av dette? Men hvor i alle dager var den musen? Hun fikk skrive litt mer først……
«God dag du,» sa katten.» Hvor kommer denne fine herren fra da? Jeg er vakt for fjøsnissen forstår du, og alle besøk må godkjennes av meg. Kjenner du herr Anskar?»
I det samme åpnet katteluken seg, og en mann med rød lue nikket vennlig til Hagbart.
«Morn du. Har jeg fått fint besøk. Jeg har bestilt skredder, for buksa mi har revnet. Jeg trodde det var en dame som kom, men så var det deg?»
Hagbart måtte fortelle at han var skredder, men at han slett ikke var budsendt til nissen. Han stotret fram at han var på julereise og lette etter et hjem. Da ble han bedt inn på varmt drikke og kaker. Han bukket dypt og fulgte med inn gjennom luka.
De svingte til høyre og fortsatte innover en gang dekket av halm. Det duftet godt og det var mykt å gå på. Nissen åpnet en liten dør, og så var de inne i et koselig rom med lys og varme. De røde julebuksene til nissen lå over en stol og Hagbart så at den var revnet både her og der. Han tilbød seg å sette i gang med det samme.
Da banket det på døra. Nissen åpnet. Hagbart rødmet så det virkelig syntes……
Røde små kuler er vakkert. Jeg har hengt noen ut, og noen har jeg pyntet med inne. Når den sjuarmede lysestaken tok kvelden, pimpet jeg den med små røde kuler i stedet! Ledningen ble klipt vekk og pærene fjernet, før jeg limte kulene på plass. Så surret jeg på en batteilysslynge og litt kunstig grønt. Vips så hadde jeg en ny stake. Synes den ble finfin jeg.
Plutselig spratt låsen opp. Ut stormet de alle, uten å takke en gang. De var vel så redde for at reven skulle komme tilbake, før de var trygge. Hagbart ryddet oppgitt sammen sakene sine, og forlot fangerommet han også. Hva nå? Hvor skulle han gå? Det var jo ikke trygt et sted på denne reisen.
Men sola skinte og han vandret på. En ravn lot han få sitte på et stykke og en trost skaffet han noen brødsmuler og viste han hvor det var vann å drikke. Han hjalp en kjøttmeis som hadde fått en torn i munnviken av nebbet, plastret foten til en rotte og snakket litt med en elg. Den var stor og skremmende, men den forsiktet han om at hos han var han trygg. Snart satt han i elgens digre horn og følte det som om han seilte på havet. Det vugget godt der oppe når vinden tok tak. Lua forsvant og han måtte holde på alt han eide! Elgen satte han av like ved en liten gård og ba han gå til låven.
«Disse menneskene er snille og hjelper både dyr og mennesker. Jeg tror jammen de tar vare på fjøsnissen sin også. Du minner litt om han. Du ser ut som en mus, men mus er du da ikke i kroppen. Mus har pels og lukter helt annerledes. Du dufter som en ekte nisse du. Bank på katteluka i fjøset, så kommer du deg inn før natten. Det er iskaldt ute nå, og kaldere skal det bli. Sann mine ord. Lykke til!!
Hagbart gjorde som elgen sa, men var redd han igjen var lurt. En hvit katt lekte med en stripet katt ute på tunet. Hvordan skulle han komme seg forbi dem.
Han listet seg under et stabbur og studerte dyrene. De var så opptatt av hverandre at han fortsatte til katteluken som han så nede ved fjøset. Han hadde akkurat kommet fram og var klar til å banke på, da den hvite katten sto foran han i tussmørket…..
Herr Hagbart Mus, frøs så han ristet. Katten hadde båret han langt ut i skogen, filleristet han og slengt han av sted. Heldigvis var han like hel. Men kroppen verket, og han var redd og kald. Han hadde funnet seg et hull under et grantre og krøpet inn der, men varmt var det ikke. Han tittet ut. Snødekket lå hvitt som et vakkert, mykt teppe. Sola kom heldigvis fram og den lille snøen forsvant fort. Han satte seg i mosen og tenkte. Hva nå?
Flere dyr kom nærmere. De lurte på hvem musen var. Ingen hadde sett en av hans slag før. Ingen mus i skogen hadde klær på seg, eller gikk med sko. Han forsøkte så godt han kunne å forklare at han var en leke som ble levende når han var alene og vekk fra menneskene.
«Inne i huset jeg var, er det bare så kjedelig. Jeg vil ut i verden og oppleve noe. Da katten tok meg i nakken og bar meg ut, trodde jeg at denne julereisen var over, før den hadde startet.
I går hørte jeg på den bildeboksen deres i huset, at de snakket om ferie og reiser. Juleferie og julereiser. De skulle reise hjem til jul! Jeg har ikke noe hjem, så det er det reisen min skal fikse. Jeg må finne et hjem, og en frue. Da kan vi få oss en familie og feire jul sammen. Tror jeg da? Katten bare lo av mine ideer, men jeg skal da vise den. Bare ikke det er flere sånne katter her ute? Jeg vil ikke bli bitt i nakken igjen.»
Reven nikket og tenkte sitt. En musestek hadde ikke vært dumt.
«Her skal det bli et kalendereventyr. Det blir artig, ikke sant? Vi kaller det «Jul på hyllene». Dette skapet skal vi fylle opp med møbler og ting, og en fin mus kommer til oss innen jul, det er jeg sikker på. Ikke en sånn levende mus, men en hjemmelaget mus av papir, garn og tekstiler. Han, ja det er en han og han heter Hagbart! Han har lagt ut på en reise nå i advent. Jeg skal fortelle deg om det etter hvert, så du får vite hva som skjer!»
Edith kjente på seg, at nå måtte hun gjøre mer enn bare å stå der. Hun hadde ikke tenkt å vise så mye enda, for det var jo musen som skulle ha startet eventyret. Raskt gikk hun inn i boden og hentet fram noe av det hun hadde laget tidligere på høsten. Sofie smilte da det kom på plass en bokreol, en stol, noen bittesmå bøker og litt annet. Det var så smått, og Sofie smilte fra øre til øre.
«Å mamma. Dette blir så morsomt. Tenk å ha en egen dukkestue. Jeg gleder meg til den musen kommer. Er den her når jeg kommer tilbake neste gang?»
Edith fant ikke noe svar. Hvor i alle dager var den musen?
Så satte hun fra seg den lille musa hun hadde laget klær til, slukket lyset i kjøkkenet, reiste seg og gikk for å pusse tennene.
Den lille musa rettet seg opp og var stolt over de nye klærne. Han hadde aldri følt seg så fin før! Kofferten var pakket, og en julereise ventet han hadde fruen sagt. Fru Edith! Det var steder han skulle besøke i huset skjønte han. Han var ikke så lysten på det, for de hadde skaffet seg katt! Noe så skummelt. Han likte ikke den dumme katten. Passet han seg ikke, så ville han vel bli spist med klær og det hele, før jula ble ringt inn. Han ville finne seg et nytt hjem. Et musehull med egen familie. Han ville vel aldri finne det inne i dette huset. Han løftet kofferten, trakk lua ned over ørene og åpnet katteluka i døra. Katten stanset han med et kraftig fres. Han ble truet inn i et hjørne. Der trodde han at hans siste time hadde kommet.
Katten kom nærmere! Han tok et godt tak i nakken på musa og bar han med seg ut gjennom den åpne kattedøra. Det kom så uventet at Hagbart Mus fikk ikke sagt et pip, før de var langt ute i skogen. Der var det allerede hvitt av snø. Sporene etter dem forsvant fort i uværet …..
Det er så artig å pynte kaker. Her har jeg tegnet på marsipan og sukkerpasta, skåret ut med kniv og malt med konditorfarger. Tusjene jeg bruker er selvfølgelig spiselige.
Klart jeg kunne dynget på med kremtopper og diverse, men jeg synes dette var mer enn nok. Bursdagskake til minsten er klar for kvelden. To kaker til står der til pynting. Jeg må bare finne ut hva jeg skal gjøre først. Denne gutten på kaka, kan jeg jo tegne igjen og male til nisse nærmere jul?
Nissen satt bare der og undret seg over hva som skjedde og sa høyt til seg selv.
“Ikke alle fjell er like enkle å bestige eller gå ned fra, for verken mennesker eller nisser……”
Nei, i år fikser jeg det ikke. Det blir ikke noe julehefte denne gangen. Jeg har totalt skrivesperre, ikke har jeg hatt lyst til å tegne. Å skrive dikt har vært umulig. Det har vært veldig lite aktivitet med kamera, og det å finne nye ideer og innfallsvinkler gikk ikke. Så, da ble det var ikke noe av det i år. Jeg har følt meg helt tom lenge, og da må man bare droppe stress. Joda, meg strikker og syr, lager figurer og er kreativ på mange andre måter, men det blir ikke julehefte av det. Det som er klart, får ligge der til et annet år. Kanskje jeg lager noe ut av det siden. Hvem vet….
