Hvilken Kirsten? Kirsten Flagstad, på sokkel foran Operaen. Jeg fant røret til Frodith også, men det var opptatt av noen unger i ett sett. Det var første gang jeg var skikkelig nær dette huset, og jammen var det spennende.
Mye artig å se på.
For en utsikt fra taket. Mange mennesker var det der som koste seg i sola.
Kirsten hilste ikke da vi kom, og ikke vinket hun da vi gikk heller. Hun var helt stille der hun sto. Men minnet om henne er liksom på plass i operaen for alltid. Nei, jeg så ikke opera denne gangen. Det ble en flott konsert der inne i kvelden, Mozart med symfoniorkesteret. Jeg vil gjerne komme tilbake en gang siden, for det var veldig mye å ta bilder av både ute og inne.
For et liv. Her er et konkurranse om hvem som har makten. Ingen vinner og ingen taper ble det, men bare en markering på styrke.Svanene bytter flyvefjær om dagen, og kan ikke fly. Da er det best å gi seg med slossingen ganske fort.
Freden senket seg og alle kunne nyte en solskinnsdag, jeg også. Over femti svaner var samlet i vika, så det var morsomt å se på dem.
Gårsdagen hadde med en følelse av sommer her hos oss. Jeg koste meg i naturen, ved vannet og i gressengene en lang stund. I dag er det grått, men fortsatt lunt og fint. Kanskje sola kommer senere i dag?
Finnes det en skohimmel tro? I går måtte jeg si takk for alt og farvel til mine gamle fjellsko. Det er slett ikke lett å skille seg av med dem. De har tjent mine føtter i år etter år, holdt dem tørre og varme, uten gnagsår og med støtte for anklene. Mil etter mil har vi vandret i nærmiljøet, på fjellet, langs vann og stier, over berg og gjennom enger, i snø og på is, gjennom kratt og torner. De har skikkelig slitt for at jeg skulle ha det behagelig. Men nå var det slutt. Ikke klarer de lenger å støtte anklene, ikke holder de meg tørr og ikke er de særlig behagelige nå. Nesten alt for bak i helen var vekk? De hadde blitt ganske skallet kan man si. Som en siste hilsen fikk de med blomster på veien.
Men blomster ville de ikke ha, så jeg måtte pent lytte til dem en siste gang. “Sett oss i en blomstereng og la skjebnen bestemme vår siste reise.” Jeg gjorde som de sa, og plasserte dem i duftende timotei. I går kveld sto de der i det kvelden ble til natt. Om en mus har brukt dem til hus i natt eller om reven har dratt dem med seg for at ungene skal ha noe å leke med, vet jeg ikke. Men borte er de i hvertfall. Om de dro til skohimmelen vet jeg heller ikke. Men jeg kan jo fantasere om det. Der løper de nok på mykt gress og plystrer gjennom skosnørehullene, vifter med lissene og danser med alle de andre skoen.
Nei, jeg er ikke en sånn sykkelfantast, men en rolig tur i ny og ne er koselig. På min første tur i år ødla jeg hele giret. Heldigvis hadde jeg ikke kommet langt. Det var bare å løfte opp bakhjulet å komme seg hjem. Inn i eikene satt hele den girgreia!
Men mannen i huset fikset det. For noen hundrelapper fikk han nye deler, og etter en god stunds jobb, kunne jeg legg ut på en liten tur igjen. Men hjelp for ustabilt vær. Det kom regn, skikkelig varme og regnbue! Jeg sto under et digert tre en stund, mens det regnet i solskinnet. Fint det også. Så syklet jeg hjem og var akkurat kommet inn av døra da det bøttet ned for annen gang.
Jeg møtte en liten fuglunge på turen. Den forsøkte først å overbevise meg om at vingen var skadet, men plutselig fløy den avsted i lav høyde i skogbunnen. En artig opplevelse på min lille sykkeltur.
Kong Sommerfugl har kommet flyvende fra Sør-Europa og helt opp til oss. Monark heter den, og i går var den i flertall der jeg var. De koste seg i tjæreblomstene.
De likte best de rosa blomstene. Jeg så ikke en av dem i de hvite? Så farger frister visst. Jeg var i min barndoms rike i går og selv om det var spådd regn, fikk vi både opphold og litt sol. Joda, det ble torden og regn på ettermiddagen, men da hadde vi gått inn! Herlig å vandre i gressengene og kjenne på sommerfølelsen.
Denne krakken er visst på vei til å gli inn i naturen. Men jeg synes det var så vakkert, at det fristet ikke å ta vekk bregner og humle, kvist og kvast. Den får stå der som et smykke i det grønne. Jeg fant andre steder å sitte.
Blomstrer gjør det også min mors hage nå om dagen. Jeg liker de blå irisene. Sommerfølelsen begynner å gripe om seg, og det er bare å glede seg til solrike dager og masse lys!
Jeg fant, jeg fant! Innunder greinene på den gamle syrinen inne på skogen, var det fortsatt noen blomster igjen. Nå ble det muffins med lakriskrem og syrinblomster. Litt skuffet over resultatet. Jeg ville ha grå krem til syrinene, men med det lakrispulveret jeg brukte, ble det mer beige. Men blås heller, godt smakte det!
Noen isbiter ble det også med blomsterpynt. Et glass vann med litt presset sitron og flytende blomsteristerninger er slett ikke dum start på helga! Men husk at de frosne syrinblomstene fort blir beige. Ikke noe annet enn til din egen kos!!!! God helg!
3 egg, 150 g sukker, 120 g hvetemel, 1 1/2 ts bakepulver, 3 ss smeltet smør, 1 dl rosiner og 1/2 plate grovhakket sjokolade. Alt legges i en bolle uten smøret. Rør det godt sammen med en gaffel og hell i smeltet smør før du blander det klart. Smør store muffinsformer med smør og hell i røren. Dette er nok til fem muffins. Stek dem ved 180 grader i ca. 30 minutter. Avkjøl og smør på valgfri krem!
Ja da, jeg har visst vokst opp i gamle dager. Ikke mange vet hvordan man lager en sånn dukke i dag.
Det luktet av nyslått eng da jeg gikk innover i går. De hvite ballene lå der som dekorasjoner, og ingen hersjer syntes. Jeg husker barndommen med familien samlet etter at høyet var slått. Ljåen som ble slipt skarp for å ta alle kantene som ikke bestefars slåmaskin bak gråtasstraktoren hadde fått med seg. Staur på staur ble slått ned i bakken. Ståltrådstrenger ble hengt på plass, så høyet kunne lesses på og henge der i forsommervarmen og bli tørt og godt. Som liten kunne sånne dager bli lange. Vi fikk med oss myke pledd og puter, saft, kjeks og leker. De voksne måtte jo jobbe. Vi ungene hjalp til om vi ville, men så ble vi lei. Det var fint å leke gjemsen under hersjene, vi plukket blomster, tredde markjordbær på strå og badet i bekken. Nei, jeg gikk aldri i barnehage, men var med i alt arbeid på gården. Jeg elsket det samholdet og savner det virkelig. Ingenting er lenger som før.
Selvfølgelig hadde jeg vanlige dukker å leke med også, men de var sjelden med på jordet. Farmor fikset høydukker til meg da. Hun snurret sammen fuktig høystrå og plutselig var det en fin dukke. Ofte fikk den låne hjemmestrikkede dukketøy også, fikk sløyfe i håret og ble lagt på teppet vi satt på. Hadde jeg ikke kledd på den med fargrike klær så ble den fort borte!
Du ser selv at det ikke var lett å se den om den ble lagt i skogen eller på gresset. Men det var halve leken. Mistet vi dukken, var det jo bare å lage en ny. Det hendte til og med at hesten spiste opp dukken, den var jo sulten og så ikke forskjell på høy som lå i haug eller om det var snurret sammen til en dukke. Morsomme minner. Om høsten lagde farmor halmdukker. De var mer forseggjort og fikk en vakker krans rundt hodet av kornaks fra havren. Jeg må jammen huske det til høsten og forsøke meg på en sånn dukke også.
Men regn og råke hadde vi også. Det ga kontraster.
Fisk får man på denne siden av landet. Det ble fiskesuppe, fiskekaker, kokt og stekt fisk. Herlig! Nå er jeg hjemme igjen, og det er tilbake til hverdagen. Greit det også.
Det ble en kort skogstur i dag, men det var spennende å lete etter skogens hemmeligheter. Ikke lett å se denne rådyrbukken! De nye hornene har så vidt begynt å vokse ut.
Jeg zoomet inn så godt jeg kunne, og den sto helt stille inne mellom kvist og kvast.
Skogen holder godt på sine hemmeligheter. I går var det en trolsk stemning der inne. Jeg gikk og lette etter ugla, men den var ikke å se denne gangen. Kvister lignet fugler og kvister var kunstverk. Et uthulet troll møtte jeg også. Men jeg jaget opp en rar fugl. Hva i all verden var dette? Den var stor som en gjøk, men gjøk var det ikke! Ser du den der den sitter på furugreina? Jeg mistenker at det er en nattravn etter hvordan den oppførte seg. Den satt i mosen da jeg kom, og flakset bare et lite stykke før den lydløst satte seg på denne furugreina. Jeg fikk kun et bilde som ble klart. Skikkelig spennende å snike seg inn for å se etter skogens hemmeligheter. Har du hørt natteravnen noen gang? Den lyden er magisk. Vi hører den ofte i kvelden når vi sitter på terrassen i sommernatten. Men om denne fulgen er en natterravn, det vet jeg ikke.