20

Hedvik rødmet og nikket.

«Klart jeg vil gifte meg med deg!»

Gråten satt i halsen på henne, så det var så vidt hun fikk det fram. Han holde rundt henne og hun var trygg og glad. Denne julen ville de alltid huske, det var hun sikker på.

Neste dag var alle på plass tidlig på gården, Hedvik også. Selv om hun ikke klarte å gjøre alt enda, så klarte hun fint å kverne kjøtt til medisterkakene og pølsene. Astrid fikk sveive i vei, og bordet lå snart fullt av de fineste pølser. Mari lagde kjøttkaker, og stekte dem så hele huset duftet av mat.

Oda bant kranser til de store vinduene i stua, pyntet julebordet og hang opp halmstjerner og einer både her og der. Etterpå gikk hun ut og hjalp Ole med å få på plass kornnekene på låvebroa. Han spurte om hun ville være med å hente stuagrana. Det fikk hun lov til av Mari. Hun og barna trillet marsipankuler i kjøkkenet, mens Hedvik stekte flatbrød og lefser.

Ole tok hest og slede. Han pakke Oda godt ned med skinnfeller og tepper. Dombjellene klang da hesten satte seg i bevegelse inn over skogen. De to, ble borte lenge, men ingen av de på gården tenkte noe over det. Alle var opptatt med juleforberedelser.

Den kvelden hadde Hedvik så mye å gjøre i hjemmet sitt, at hun nesten ble urolig. Men ettersom timene gikk utover natten, kjente hun at hun hadde kontroll. Da hun la seg utpå morgenkvisten for å sove litt, gråt hun av glede. Aldri skulle hun glemme den gleden hun nå følte. Aldri….

Så kom lillejulaften, og barna gledet seg så de var ganske så ville. Oda hadde fri denne dagen. Mari mente hun måtte få gjøre klart sine ting også, før jula ringtes inn. Hun tok inn juletreet. Det skulle få slå av seg litt, før hun skulle pynte det etter at barna hadde lagt seg på kvelden. Huset ble vasket og ryddet, og hun pyntet opp med halmhjerter og granbar over alt. Et stort rødt tøystykke hadde hun lagt over den brune sofaen.  Ungene satt på kjøkkenet og klipte ut remser med hvite papirfigurer, og snart var det også duft av pepperkaker i huset også.

I det det mørknet til kveld kledde de seg og gikk til kirken. Lenge sto de der tett sammen ved graven til faren sin. Oda hadde laget et stor, vakker krans og tent lys i lykten. Snøen dalte stille ned over dem.

Det tok litt tid innen de oppdaget at de ikke var alene på kirkegården. Flere mennesker var ute i samme ærend. Mari sto på sin families gravsted, og lenger nede sto Hedvik og tente lys på foreldrenes grav. Mari vinket de til seg og tørket tårene.

«Her er vi alle, samtidig. Det ble noe fint kirkegården nå. Alle har vi noen vi savner. Men hva synes dere om at dere kommer til gården og spiser julemåltidet med oss i morgen? Jeg har så ofte tenkt at en dag er vi mange igjen, for det har vært så stille etter at våre døde. Vi er jo bare oss tre. Om vi samler oss, så ville det bli det til stor glede for meg. Det er det eneste jeg ønsker meg til jul. Tenk å ha barna og dere to med oss i julekvelden. Jeg tror Hans og Ole ville like det også. Vil dere komme?»

Hun så ned, og sparket litt usikker i snøen med støvletten sin.

Hedvik så fra den ene til den andre, men hun visste godt hva hun selv ville svare……

Fortsetter  HER….

Når man ikke kan ta seg råd til å kjøpe alt man ønsker, kan man gjøre en vri. Eller hva synes du, har jeg ødelagt disse figurene? Jeg liker så godt de hvite figurene som heter Willow Tree. Julekrybben deres er så vakker, men alt for dyr for meg. Da fikser jeg litt selv……

I fjor oppdaget jeg noen trefigurer på Nille, som jeg likte. Nei, jeg reklamerer ikke for dem, men det er der de er kjøpt! De var til halv pris i romjula, så jeg kjøpt de med til meg selv. Selv om de sa at de neppe fikk flere figurer, så håpet jeg det likevel. I år hadde de dyrene!!!!De var til og med til halv pris, føøøøør jul! Kanskje de får hyrder og vismenn til neste år, eller en engel? Jeg kan bare drømme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Klart de var vakre i farger også, men jeg ønsker meg en lys krybbe. Nå er det klart til jul med litt hvitmaling. Så fornøyd jeg ble. Jeg håper de fortsetter å ta inn mer som hører til en riktig julekrybbe til neste år.

19

Da kvelden kom, ba Hedvik Astrid om å gå ned til Hans i fjøset.

«Kan du si at jeg gjerne vil ha på plass juletreet i stua mi! Vi blir glade, om du hjelper oss med det vet du.»

Astrid fikk være med da de gikk hjem i kvelden. Hans bar juletreet på skuldra, og leide Hedvik i den ene hånda. Astrid tok forsiktig den andre hånden henne. Sånn gikk de hele veien hjem.

Hans hadde spikret en fot til treet, så det var lett å plassere. Astrid undret seg og skakket på hodet.

«Jeg gikk ikke lov til å sette inn mitt tre? Enda vi fikk det hjem i går. Det står ute bak huset og venter sammen med det store treet og Inger sitt. Er det lov? Det er da ikke julekvelden?»

Hedvik blunket til henne.

«Det er vel ikke vanlig, men i år kan jeg, for jeg vil ikke vente. Det er flere år siden jeg hadde et eget juletre. Vi kan sette lys på det, og kjenne duften av granbar fra i dag av. Men pynte det skal jeg ikke gjøre enda. Det kan sikkert du komme og hjelpe meg med, på lillejulaften kanskje? Tror du ikke Hans vil være med også da? I år skal det bli jul, både her i huset og i hjertet mitt.»

Hans stirret på alle eskene som sto stablet opp ute på gulvet i kjøkkenet. Har du tenkt å flytte til meg allerede? Men vi er da ikke gift?»

Hedvik rødmet.

Astrid hoppet opp og ned og forklarte.

«Det er julepynt i eskene! Masse julepynt. Du visste ikke det du, men det gjorde jeg. Hun hadde det i det hemmelige rommet. Der var det masse fint, som hun bare gjemte bort. Men skal dere gifte dere? Da vil jeg være brudepike!»

Det ble mye latter og hyggelig prat. Juletreet fikk små stearinlys på plass. Enda det ikke var julaften, tente Hedvik lysene, og hun skrudde slett ikke på den elektriske lampen i taket.

«Noe så vakkert. Akkurat sånn jeg husket det fra jeg var liten. Se Astrid, jeg har åpnet døra til det hemmelige rommet, og da åpnet jeg visst hjertedøra også. Dette er den beste dagen jeg har hatt på mange år. Ja, utenom da jeg traff deg da Hans!»

Han klemte henne inntil seg, og sånn sto de lenge.

Litt senere blåste de forsiktig ut lysene på treet og fulgte Astrid hjem. Etterpå sto de to under stjernehimmelen og så på nordlyset som nok en gang dekorerte himmelen.

«Det er som å være i en kirke», sa Hedvik.

Hans var enig.

«Ja, det ble høytid over denne kvelden. Men vil du gifte deg med meg Hedvik? Jeg må spørre ordentlig, nå som vi er alene. Det er det eneste jeg vil. Vil du?»

Fortsetter  HER….

18

Hedvik kremtet litt og fortsatte.

«Uten Astrid hadde jeg vel aldri forstått meg selv. Den ungen er så god til å lytte. Jeg må si unnskyld til Oda også. Henne var jeg sjalu på. Pluss, at jeg har virkelig vært så misunnelig på alle som har familie, og barn. Nå er jeg for gammel til å få en egne barn, men jeg kan da glede meg sammen med andres unger. Tenk hva det vil gi meg å være venn med dere. Det er jo det jeg ønsker, mest av alt.»

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mari ba henne reise seg. Hedvik så ned, og tenkte at nå ble hun kastet på dør og måtte gå hjem igjen. Ingen ville være sammen med henne likevel.

Men Mari klemte Hedvik varmt inntil seg. Astrid og Inger la de små hendene rundt bena hennes og lo. Hedvik holdt på å falle sammen av glede.

Da kom Oda og tok henne i armen. De så på hverandre en lang stund, uten et ord…..

Oda begynte å le.

«Klart vi kan være venner Hedvik. Du kan jo så mye, så du må hjelpe meg litt. Jeg trenger veiledning ute i kjøkkenet. Ikke kan jeg sy okserull, eller lage sylte! Se på alt det kjøttet her ute da!»

Hedvik tørket tårene. Alle smilte til henne, og det hadde hun slett ikke forventet.

«Jeg falt og slo meg i bakken da jeg gikk herfra sist, så det ble vondt både her og der. Men mest vondt har jeg visst hatt i sjela! Tankene mine var bare sorte liksom. Hans fant fram litt solskinn han, men jeg har nok ikke vært enkel å være sammen med. Noen dager hadde vi det så fint, men så kom tungsinnet over meg igjen. Da trodde jeg ikke at noen kunne være glad i meg. Men vi har vel alle våre sider av humør kanskje? Det har jeg egentlig ikke tenkt på, før Astrid kom.

Men jeg kan kanskje få veilede litt i kjøkkenet? Jeg har med en forsoningsgave til deg Mari. En julekrybbe i tre som jeg fikk av faren min, da jeg var liten. Han skar den ut selv! Kan den passe i det store vinduet i stua tro?»

Mari slo hendene sammen av overraskelse over en sånn gave. Inger og Astrid ble med, og de fikk sette på plass flere figurer. Astrid trodde ikke det var sant da hun fikk bære på plass Maria og Josef. De var så vakre. Stallen hadde Hedvik satt i vinduet, sammen med engler og vismenn. Inger fikk bære lam og hyrder, et esel og en ku. Men da Astrid løftet opp Jesusbarnet, stoppet Hedvik henne.

«Nei, det er ikke tid for barnet enda! Først på julekvelden er det den dagen. Du kan historien fra bibelen vel?»

Astrid tenkte seg godt om.

«Ja, det er jo Jesusbarnets bursdag, sier mamma.»

Hedvik smilte og forklarte.

«Riktig! Det blir et symbol på det som skjedde, en historie vi forteller om og om igjen, for ikke å glemme. Vi venter på julekvelden, ikke sant. Da er det hans fødselsdag.»

De satte Jesusbarnet forsiktig tilbake i kurven. På julaften skulle han få komme fram, da hadde han bursdag.

Snart var de i gang i kjøkkenet alle sammen. Da Hans og Ole kom inn til middag, hørte de hvordan latteren bølget mot dem. De to mennene så på hverandre av forundring. Nå hadde huset julestemning! Endelig.

Hedvik skinte der hun satt ved bordet. Ansiktet hennes fikk en annen glød når hun var blid. Alle så det, og gledet seg.

Fortsetter  HER…..

16

Det hadde begynt å mørkne innen de var hjemme. Plutselig var nordlyset over dem, og over grenda i nord. Det bølget fram og tilbake i fine farger. Lenge sto de der å så på det. Astrid tenke på faren sin. Han bodde visst der oppe i himmelen. Kanskje det var han som vinket ned til henne med vingene sine? Engler, tenkte hun. Hun vågde ikke spørre mamma om det, men Ole kunne kanskje svaret? Han så på henne som om han tenkte veldig.

«En fin tanke det der! Kanskje din pappa, min mamma og Hedviks foreldre vinker til oss nå? Bestemor sier at englene passer på oss alle.»

Astrid stoppet opp, og så kom det stille.

«De passer nok på Hedvik også, så hun ikke trenger å være lei seg lenger.……»

Oda var klar til å gå hjem da de kom. Ole satte Inger på sparken, og fulgte dem hjem. Oda dro med seg kjelken med de tre juletrærne som skulle ned til det lille huset de bodde i. Astrid var så glad at hun danset foran dem på veien. Over dem flammet nordlyset fortsatt og det ble så fint fargespill på himmelen.

Hedvik satt igjen alene i sitt hus, men hun følte seg ikke ensom lenger. Hun lurte på hvorfor hun helt hadde glemt å være glad? Hans hadde fått fram smilet i henne innimellom. Hun hadde truffet han en dag hun gikk i skogen en vinterdag for over to år siden. Han var som en stor, snill bamse, som ga varme og omsorg så hun hadde smeltet helt. Da han hadde spurt om han fikk besøke henne, hadde hun svart ja, uten å tenke. Aldri hadde hun angret på det. Men så var det familien hans da? Bare tanken på å gå dit, hadde gjort henne redd.

Da Mari kom på døra i høst og ba om hjelp til jul hadde hun først smilt, men så kom det gamle humøret over henne. Hun hadde lovet å komme, men grudd seg noe veldig. Hva om Mari ikke ville likt henne? Men nå hadde hun oppført seg så ille, at hun ante ikke om hun ville være velkommen der oppe igjen? Hun måtte forsøke, for sin egen og Hans sin skyld.

Hva hadde hun tenkt? Mari var da bare koselig. De var egentlig ganske like hverandre. Orden måtte de ha i huset. Hedvik ville jo så gjerne ha familie. Her hadde hun flere som kunne bli til glede, og så hadde hun bare hogd de av med den dumme munnen sin. Hun skulle gjøre det godt igjen.

Hedvik sovnet fort den kvelden, med et smil og munnen. Hun drømte om Hans og om faren sin og hans milde vesen, og hjerterytmen ble rolig.

Neste morgen var hun mye bedre. Hun satte over kaffen og så ut av vinduet mens hun spiste frokost. Tankene gikk av sted med henne, men nå var tankene gode. Sorgen over faren hadde vært stor og vond, for hun hadde ingen annen familie lenger. Selv om hun hadde arvet både penger og møbler, så hadde hun ikke funnet glede i annet enn å jobbe hardt.

Hun åpnet døra til det hemmelige rommet sitt. Nå hadde hun bestemt seg. Det skulle bli jul på en annen måte i år.

Fortsetter  HER…..

I dag har vi hatt tåke, litt snø i lufta, sol i skyene og en solnedgang. Så variert og vakkert. Det ble baking i formiddag. Jeg gjør det lettvint for meg selv og stekte et sukkerbrød av seks egg i langpanna. Så delte jeg den i fire lengder. På med smørkrem, for det liker vi i denne familien. Til pynt brukte jeg en kremsprøyte. En krem var philadelfiaost med melis og litt vanilje, og en var en blanding av sjokoladekremen og ostekremen.

Så ringlet jeg på grønn melis, lys og mørk smeltet sjokolade. Til slutt litt perlesukker. Sånn, det var tre kaker her!

De tre lengdene la jeg rett i frysa, og etter noen timer delte jeg de i sirlige firkanter. Da er det lett å tine kake, om noen titter innom på kaffe. Restene av kake som ble til overs etter kuttingen, rørte jeg sammen med kremene og trillet til kuler. De ble dyppet i melkesjokolade og ringlet over med mørk sjokolade og et dryss av perlesukker. Lengde fire ble en “kake” på et fat og “cakepopsen” brukte jeg noen som pynt og resten blir på et fat med konfekt til julaften, sammen med marsipan og diverse.

Samme stilen på marengskaka, sier du vel. I år står visst kakene i stil. Dette er julekveldskaka. Jeg lager marengs også i langpanne. Før den stekes deler jeg den opp i lengder med slikkepotten, og så har jeg flere kaker å bruke i julen, eller til å gi bort. Tørr marengs holder seg godt i mange uker i en kakeboks oppe på kjøkkenskapet. Jeg har bare pyntet en bit med konfekt og diverse. De andre kakene er hvite, og kan brukes med krem og bær senere, uten at det er jul. Når man først steker marengs kan man jo steke flere. Sånn, da er kakene til jul klare hos meg.

14

Rommet var ikke så stort. Rundt alle veggene var det hyller. Hedvik fortalte at det hadde Ole satt opp for henne. Midt på gulvet sto det mange kurver med julepynt. På hyllene på den ene siden satt det dukke etter dukke, med de vakreste klær, sko og hatter. På den andre siden av rommet var alle hyllene dekket med hvit vatt. Der sto flere store julekrybber. En var utskåret i tre og den i glass var den fineste, synes Astrid. Men dukkehuset, spilledåsene og de vakre figurer av glass og var enda finere. Hun stirret og stirret. Hvem eide dette? Ikke Hedvik i hvert fall. Hun likte ikke jul hun. Det hadde hun hørt de voksne si.

Hedvik haltet inn til henne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

«Alle de tingene der på hyllene har jeg arvet etter mine foreldre. Dukkene har jeg arvet etter tante Olga. Hun passet meg da jeg var liten. En fryktelig streng dame. Jeg fikk se på disse dukkene av og til, men aldri røre dem. Jeg var helt syk etter å leke med dem, men nei, det var forbudt. Da jeg fikk dem i arv, ble jeg først glad, men nå er jeg jo for stor til å leke, eller? Jeg har sydd mengder av klær til dem, for det synes jeg er så gøy selv om jeg er voksen. Liker du å kle på dukker?»

Astrid rødmet og så ned.

«Vi har ikke så mange dukker vi. Bare tøydukker som mamma har sydd selv. Jeg ønsker meg en ordentlig dukke jeg. Inger også……»

Hedvik ble rørt.

«Du kan få leke med mine dukker. Vi må jo skifte på dem til juleklærne. Men først skal vi se på alt det andre kanskje? Ser du all julepynten i kassene? Det er også etter dem. Jeg har ikke klart å ta det fram. Det minnet meg for mye om hva jeg en gang hadde. Det var bedre å lukke det inn her i dette rommet, og glemme at det var jul! Jeg har savnet mine så ille, at jeg nesten ble syk av det. Jeg ble så fryktelig misunnelig, og sint på alle som hadde familie og venner. Det er kanskje ikke så rart jeg er alene? Ingen liker vel sure, sinte damer? Eller hva tror du? Er du redd meg?»

Astrid nikket, og så ned.

«Du er ganske skummel. Unnskyld. Jeg skulle ikke sagt det, men det vare plumpet ut av meg.»

Hedvik måtte le. Så fint det var å snakke med denne ungen!

«Jeg skjønner deg godt jeg Astrid, for sånn var tante Olga mot meg. Alltid sint, sur og så steng. Jeg skulle oppføre meg, og ikke hverken synes eller høres, når jeg var hos henne. Jeg satt ganske forknytt på en stol og tenkte. Da drømte jeg om prinser og prinsesser, fine hjem og smil. Men pappa var god som gull, når jeg endelig fikk gå hjem.

Vi feiret alltid jul med stor glede, bare vi to. Tante Olga ville slett ikke komme, for jul var bare tull for henne. Ikke en gang juleevangeliet ville hun høre om? Merkelig. Etter at jeg mistet min pappa, ble jeg visst bare sur hele tiden jeg også, og spesielt hver jul. Skikkelig sur. Jeg misunte alle, og alt. Det er ingen god følelse og jeg synes så fryktelig synd på meg selv. Skjønner du det?»

Den lille piken smilte forsiktig.

«Jeg er ofte misunnelig på Inger jeg. Hun får alltid mye mer trøst enn meg. Mamma sier hun er like glad i oss begge. Men hun ljuger. Jeg ser at hun ofte er sint på meg, når jeg ikke oppfører meg ordentlig!»

«Du er større vet du, og da forlanger vi mer også. Men jeg er helt sikker på at din mamma er like glad i deg, som i lillesøster. Men vi kan hjelpe hverandre med å bli flinkere begge to kanskje? Jeg kan da ikke som voksen, fortsette å være så sur. Hans blir helt fortvilet når jeg krangler med moren hans. Hvorfor gjør jeg det? Han sier at jeg må begynne å tenke annerledes. Det jeg har opplevd før, bør jeg bruke som et godt minne. Jeg må streve etter å bli hyggeligere. Han viser så god omsorg den gutten.Kanskje det ikke så dumt å snakke med andre, som deg? Du skjønner savnet mitt du, enda så liten du er.»

Astrid skakket på hodet og nikket.

«Men du, hva betyr omsorg? Handler det om sorg?»

Forsetter  HER…..

13

Døra smalt igjen etter Ole, og de to ble sittende å se på hverandre en lang stund. Så kremtet Hedvik, og ba Astrid sette seg nærmere.

«Har du mistet faren din også? Men du er jo så liten? Jeg mistet faren min for tre år siden jeg, og det har jeg visst fått helt på hjernen. Jeg har følt meg så alene. Moren min døde for lenge siden, så henne husker jeg ikke så godt. Men da du strøk meg over håret, husket jeg at hun pleide å gjøre sånn. Du har gode og varme hender!»

Astrid tørket tårene.

«Jeg har bare et bilde av pappa. Han er så pen. Men jeg husker han ikke!»

«Var du så liten? Uff, nå ble jeg trist i hjertet, for din skyld. Hva i alle dager klager jeg over? Jeg har da mange minner fra faren min. Mange! Nå er det slutt på min klagesang. Vi kan vel være venner? Jeg tror jeg må revurdere mine tanker om barn. Du er da virkelig en klok liten pike. Trøste og vise omsorg, kan du jammen også. Merkelig å tenke på at så små som deg, kan være til hjelp? Men det er da fint også!»

Astrid vred på seg.

«Mamma er snill da, Hans og Ole også, men tenk å ha en egen levende pappa. Det hadde vært fint det. Jeg liker stemmen til mennene. De brummer liksom!»

Hun lo høyt, men tok seg i det, og ble stille.

«Ja, de brummer akkurat som du sa. Men du! Jeg tror du skal spørre din mamma om hun kan fortelle om pappaen din. Min pappa fortalte mye om min mamma. Det ble akkurat som om hun ble levende igjen, og jeg fikk minner i hodet. Din mamma husker sikkert mye dere gjorde sammen.»

Astrid smilte overrasket.

«Det har jeg ikke tenkt på. Mamma husker jo pappa. Så fint at du minnet meg på det.»

«Du er en klok unge du Astrid. Aldri mer skal jeg si at du skal tie. Du er jo klokere enn meg! Har du hemmeligheter? Det har jeg. Vil du se min hemmelighet? Ikke en gang Hans vet om den. Men Ole har vært der og hjulpet meg. Han er god den gutten. Jeg føler nesten at jeg kunne vært moren hans.»

Hun pekte på en lukket dør.

«Jeg tror jammen jeg har noe du kan se på og glede deg over, sammen med meg! Titt inn der du, så vil du nok bli overrasket. Men husk det er hemmelig! Ingen andre må få vite om det.»

Astrid åpnet forsiktig døra, og nesten rygget tilbake av forskrekkelse. Men så ble ansiktet et eneste stort smil….

Fortsetter  HER….

Mat må vi ha. I dag blir det en fiskeform til middag. Elles har jeg bakt marengskaker som ligger og venter på jula og vi har spist både julekake med brunost og risboller i helga. Ja, jeg jobber på med helsa også, selv om det er advent. Jeg er stadig ute på tur alene, eller sammen med andre og har vært så fint i desember. Vi har vinter og snø, enda! Ikke er det glatt og ikke har det vært så fryktelig kaldt heller. Men vinden kan lure oss mange dager. I dag var jeg på kontroll igjen med blodtrykket, og det holder seg stabilt og fint med litt tabletter nå. Så godt å kjenne at jeg er i form. Rundt meg herjer forkjølelse og oppkast, og det håper jeg virkelig at både du og jeg holder oss unna. Nå skal jeg lage Sara Bernard, for i morgen kommer det nok et adventsbesøk. Jeg rekker ikke lese alt i bloggverdenen som jeg vil, men juleeventyret mitt legges da ut hver dag for de som føler med.

12

«Astrid? Du heter Astrid, gjør du ikke?»

Hun forsøkte å være snill i stemmen, for hun så at jenta var redd. Så trist! Hva i alle dager hadde hun gjort med de ungene til Oda? Hun hadde jo oppført seg som tante Olga! Forskrekket grøsset hun ved tanken. Det var lenge siden hun hadde tenkt på den strenge damen, men nå hadde hun blitt sånn selv?»

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Astrid sto fortsatt midt på gulvet og så ned. Hun visste ikke hva hun burde gjøre.

«Du lille, flinke pike. Kan du hente en av mennene på gården tror du? Du har vært så snill, men du er ikke sterk nok til å hjelpe meg med det jeg trenger. Gå forsiktig, så du ikke faller også. Hils til moren din, og si at hun har en fin unge.»

Astrid skyndte seg av sted. Hun var lykkelig for å være ute igjen, men samtidig forundret over at Hedvik virkelig kunne være hyggelig?

Fort grep hun sparken og kom seg opp bakken igjen.

Inger og Ole bygde snømann foran vinduet i kjøkkenet. Astrid ropte så hun ble nesten hes. De hørte ikke hva hun sa, før hun var oppe hos dem. Ole sto med hendene i siden, og lurte på om det var noe galt med henne?

«Hedvik! Hedvik har slått seg. Du må hjelpe henne, for jeg er for liten.»

Ole gikk fort inn med Inger, og sa han skulle kjøre en tur med Astrid på sparken. Ingen reagerte på det. Han vågde ikke si noe om Hedvik. Det fikk faren hans ordne opp i. Han måtte første se med egne øyne, om dette var sant!

Det gikk i full fart nedover igjen, med Astrid på setet. Hun måtte le, og tårene trillet i vinden. Nå var hun trygg, med Ole som styrte sparken.

Ikke lenge etter var de inne hos Hedvik. Hun forklarte hva som hadde skjedd. Ole gikk i vedskjulet og hugde ved. Astrid satte seg forsiktig på en stol i kjøkkenet, som hun fikk beskjed om. Hun følte seg ikke trygg inne i det huset, selv om Hedvik forsøkte å smile.

Da Ole kom inn, tente han lyset i rommet. Så satte han over kaffen, som om han var godt kjent der.

«Du vakre Hedvik. Hva vil du nå? Jeg så du pakket sammen og gikk fra det hele? Hva skjedde? Når skal du og bestemor bli venner?»

Han satte seg på huk foran henne og øynene hennes sto fulle av tårer. «Du vet hvordan jeg er. Jeg er så sjalu at det lyser. Faren din blunket til Oda, og da kom redselen i meg igjen. Jeg er så redd for å miste han, enda jeg vet at han er min.»

Ole strøk henne over kinnet og smilte.

«Vi må nok jobbe mer med det humøret ditt. Hva er det som trigger sinnet ditt? Kan du ikke fortelle meg det? Vi har det jo så fint når vi er sammen. Bestemor klarer ikke å bli kjent med deg, når du hele tiden avviser henne.»

Hedvik rødmet og hulket ned i hendene sine. Så ble hun plutselig oppmerksom på Astrid.

«Lille venn. Du forstår ikke savnet mitt du. Jeg skulle ønske jeg fikk tilbake moren og faren min, for det var det eneste trygge jeg hadde. Men de er døde. Døde begge to!»

Da begynte Astrid å gråte.

«Forstår, sier du? Jeg savner faren min jeg også, for han er også død. Helt død!!!!»

Hedvik snappet etter pusten og så forskrekket på ungen.

Ole reiste seg, og så fra den ene til den andre.

«Du gode min, for noen jenter. Jeg tror dere får snakke sammen jeg, for her har dere felles skjebne. Nå fikk jeg tårer i øynene. Jeg går ut og hugger en mengde med ved, og så får dere bli venner imens!»

Fortsetter  HER….