I dag var det min tur til å lage bål. Det er ikke noe jeg gjør ofte, men været i dag inviterte til utelunsj! Jeg koste meg noe veldig. Enkel servering passer meg. Jeg varmet saft over bålet, og så var det rundstykke med gul ost og skinke, pluss litt eple. Noen eplebiter ble det i saften også. En lykke av en dag, og jeg var bare et kvarter fra der vi bor. Lange turer trenger jeg ikke for å kose meg.
Men jeg gikk en runde etterpå. Det er fortsatt snø i skyggepartiene. Fire kilometer ble det i det vårlige været.
Jeg plukket litt forårsgress i solhellinga. Det ble til en krans som jeg skal pynte opp litt siden.
Noen bilder blir mislykket i utgangspunktet. Da er det gøy å leke litt med bildene i fotoprogrammet. Dette ble spennende synes jeg. Husene er ikke gamle, men ved å gjør bildet litt sløret fikk det et historisk preg over seg. Jeg synes det ble artig. Hva synes du?
En herlig helg har vi hatt når det gjelder været her hos oss. Jeg har gått noen fine turer ut. Sol og snø ble så vårlig, men vinden var iskald. Jeg satte spor i snøen, og jeg så spor av andre.
Hvem har satt disse sporene? Hund, eller er det ulv? Morsomt å tenke litt, for ulven, den går rett fram over jordene og sporene var tydelige. Men det er nok en av hundene i nabolaget.
Haren hadde vært ute og hoppet, og det så nesten ut som om snøen var overrasket av sporene. Ved sjøen var det spor etter fugl. Hvilken fugl vet jeg ikke, men det var kanskje en måke?
Februar kan være så vakker, og nå går vi mot mars. Her fant de hestehov før snøen kom, men nå er alle de vårtegnene borte for en stund. Men våren kommer når den komme, husk å nyte dag for dag……
I kveldingen gikk jeg meg en liten tur. Ti minutter fra der jeg bor, så jeg noe oppe i et tre. Den er liten som en spurv, og jeg så den som en liten ball oppe i de tørre kvistene. En spurvugle……
Jeg zoomet inn, snek meg nærmere, knipset og snek meg enda litt lenger fram. Den brydde seg ikke der den satt høyt oppe i treet. Til slutt sto jeg rett under den. Det ble ikke så fine bilder fra den vinkelen,
Jeg kom meg litt på avstand i motsatt retning, og da fikk jeg med hodet og kroppen på den i kveldslyset. Så herlig. Et fint møte! Vi så på hverandre som to venner. Ugla var jo ikke ute etter meg.
Litt av en opplevelse. Jeg har tatt bilder av spurvugle før da, og enda nærmere. Det var den gangen den fløy inn i vinduet hos meg, og jeg tok den med inn så den skulle komme seg etter besvimelsen. Men det kan jeg fortelle om siden kanskje.
Svanene glir så vakkert over vannet, men ingen ser fotarbeidet de har for å komme seg fram. Sånn kan det være med oss mennesker også. Utenpå ser vi friske og raske ut når vi har fikset oss med både sminke og klær, men ingen ser hvordan vi har det inni oss!
Blir det noen fremgang noen gang, tenkte jeg for en stund siden. Jeg følte jeg sto stille og energien var vekk. Men denne uken har jeg kjent at kreftene har vendt litt tilbake. Jeg går trimturene raskere og jeg har lyst til å gjøre mer. Det er lykke å kjenne det. Nå blir jeg ikke sliten så fort heller. Det går framover. Men det har tatt tid å trene meg opp igjen etter influensa og annen sykdom. Jeg er jo heldig som blir bedre, for jeg vet at alle blir ikke det. Nå skal jeg seilte inn i solnedgangen og møte hver ny dag med pågangsmot. I dag ble det knebøy og planken, pluss 4.5 km tur. Nå er jeg i gang igjen.
Ny uke, med nye utfordringer og muligheter. Selv om sola har skint i helga, så er nettene kalde. Ikke akkurat snøtung vinter, men det er pent med isflak i vanndammene også. Jeg “bygde” isen opp litt, og da ble det spennende bilder. Men det er søledammen og gjørme på stiene midt på dagen, så det gjelder å ha både brodder og vanntette sko inne på skogen.
Men det våres det våres, selv om jeg vet at det brått kan komme en halv meter snø og tjue minus i februar også. Jeg fant en haug med knust takstein. Det fikk meg til å tenke barndom og paradis. Aldri var det vel så gøy å hoppe paradis som om våren…….
Til slutt hadde reven valgt å gå over isen, men den var ikke trygg for mennesker. Det ble fine opplevelser av en liten tur ut i ettermiddagslyset. Man trenger ikke bestandig de lange turene i raskt tempo. Noen ganger trenger jeg i hvert fall, bare skogens ro.
Det var vårfornemmelser i skogen i dag. Kjøttmeisen var i farten og jeg hørte ravnen kalle over åsen. Men ingen rådyr eller elger var framme, for de hadde gjemte seg. Ingen dyr liker lyden av motorsag……
I dag var det så vakkert, at jeg bare måtte gå ut en times tid. Jeg har naturen rett på utsiden, så det var bare å ta på seg og gå i vei. Is og vann er det fortsatt innover i skogen, men mye av det var borte nå. Det gikk fint å gå på siden av stien. Rimfrosten skinte i solskinnet og svartspetten kalte der inne i storskogen.
Jeg har bodd her i mange tiår, men fortsatt finner jeg nye veier og stier jeg kan følge. I dag tok jeg en sånn vei. De har ryddet en ny hestevei for de som rir i området og da kom jeg ned på en grusvei jeg aldri har fulgt før.
Jeg gikk av sted, og følte meg fri som fuglen. Det var oppdagelsestur i nærområdet. Om jeg var redd for å gå meg vill? Nei. På grusveien møtte jeg en bil, og jeg visste hvor denne veien startet, selv om jeg aldri har gått den før i dag. Nå gikk jeg den til enda trodde jeg, men den stanset ikke, den fortsatte, rett hjem til meg om jeg ville, eller jeg kunne fortsette i motsatt retning.
Det ble en haug med nye bilder i dag, for det var så vårlig og fint i sola. Isen lå på dammen, men den var syltynn.
For en vakker dag jeg kan dele med dere. Så glad jeg har et sånt nærområde. Jeg kan gå i ring både hit og dit. Jeg er ikke langt hjemmefra, men likevel ute på nye, spennende eventyr.
